Frihet som begrensning på Borealis

Improvisasjonsensemblet Tanzmacher har sprunget ut av bandet Krachmacher. Forestillingen under Borealis begynner livlig, men stille: De tre musikerne beveger seg sammen med danseren, og tar så smått også selv initiativ til bevegelser. Etter hvert som de begynner å musisere, etterligner de fire utøverne hverandre forsiktig og kommenterer hverandres små soloer. Gitarist Stephan Meidell bruker bue på el-gitaren, sanger Eva Pfitzenmaier looper seg selv, og klangen vokser. Et publikum bestående av mennesker i alderen null til sytti sitter i sakkosekker på gulvet og på benker langs veggene.

Dessverre mister ensemblet oppmerksomhet fra for mange for tidlig. På et tidlig tidspunkt blir spillet innadvendt og nærmest blasert, og etter hvert begynner stadig flere av barna å snu seg etter annet å utforske.

Delvis kan nok denne oppmerksomhetsbristen skyldes lokalene. I år har Borealis fått bruke noen tomme visningsrom i KODE 2, et av byggene til KODE Kunstmuseer og komponisthjem. Rommet har mange fordeler: Det er romslig og oversiktlig, uten skumle trapper – perfekt for barnekonsert. Tanzmacher spiller imidlertid like innenfor inngangen, i samme rom som garderoben, og opplegget åpner for at publikum kan vandre fritt rundt på tegneverksted og kafé i tillegg. Scenebeliggenheten til Tanzmacher er langt fra optimal ettersom lydnivået ved døren bak publikum til tider er høyere enn på scenen foran dem.

Publikumsrollen og utøverrollen

«Konsertsirkus!» er Borealis’ barneprogram og arrangeres i løpet av én ettermiddag under den fem dager lange festivalen. Det virker godt besøkt. Opplegget tilbyr tre forskjellige stasjoner der de musikalske innslagene rullerer: I ett rom har musiker og komponist Jenny Berger Myhre et elektrisk verksted der barna kan eksperimentere med lyd generert av frukt i kontakt med kobbertråder. I et annet rom fremfører fjerdeklassinger fra Krohnengen skole sitt bidrag til prosjektet Vi komponerer!, et samarbeid mellom BIT20 Ensemble og Den kulturelle skolesekken som har blitt et fast innslag på Konsertsirkus. Tanzmachers forestilling er det eneste programpunktet der barn ikke medvirker gjennomgående.

Kanskje er det ikke så farlig om Tanzmachers publikum til tider er mer nysgjerrige på hva som skjer ved inngangspartiet enn hva som skjer på scenen. Kanskje har de likevel en musikalsk opplevelse. Likevel kan jeg ikke unngå å fundere på om ensemblets formidlingsmåte illustrerer noe av samtidsmusikkens generelle problem: Fremføringen blir ofte for introvert, jeg kjenner ikke at utøverne henvender seg til meg og vil meg noe.

Henvendelsen jeg etterlyser kan gjerne være indirekte. Enkelte ganger kan det være nok med en subtil form for inkludering av tilskuerne, for eksempel små tegn til selvironi hos utøverne. I utgangspunktet er det ofte forfriskende når en barnekonsert ikke er overdrevent tøysete, når voksne utøvere ikke later som om de selv er barn. Likevel savner jeg humor i denne fremføringen. Jeg sitter igjen med en følelse av at Tanzmacher nærmest demonstrativt unngår å innta et barneperspektiv, og dermed fremstår nesten likegyldige i scenenærværet sitt.

Ufri improvisasjon

Improvisasjon er ofte en god idé ved konserter for barn, men denne gangen kan det virke som om det improvisatoriske hemmer uttrykket. Mange musikalske sekvenser glir over i hverandre på en måte som virker for tilfeldig og lite gjennomtenkt. Konserten får dermed en utydelig retning og synes litt planløs og nølende – som om ingen helt våger å lede an.

Et eksempel er når danser Karen Eide Bøen får en mikrofon plassert inne i regnjakken sin, slik at regntøy-gnisselydene danner et rytmisk grunnlag som de andre utøverne etter hvert kan slenge seg på. Dette er en fin idé, men bevegelsene og spillet har en halvhjertet karakter, det kan virke som om utøverne venter på hverandre i for stor grad. Kanskje hadde en tydeligere struktur for fremdriften – om enn usynlig for publikum – gjort improvisasjonen lettere. Dersom resultatet som publikum får se blir ullent på grunn av få holdepunkter utøverne imellom, dersom uttrykket bærer preg av å være uferdig fordi formen er så fri, er det da god improvisasjon?

Ensemblet kunne med fordel utviklet noen av ideene grundigere og kuttet andre. Som sekvensen der alle fire sitter på gulvet og spiller på forskjellige kjøkkenredskaper – det føles lite originalt og det er vanskelig for barna som sitter bakerst i publikum å få med seg hva som skjer på gulvet.

Mot slutten av konserten oppfordres barna til å komme opp på scenen. Det er imidlertid få som vil være med. Kanskje har den innadvendte konserteringsmåten ført til at barna ikke har fått en følelse av å ha blitt kjent med utøverne, ikke kjenner nok tillit til å våge seg opp for å danse med dem. Fem minutter før konsertslutt er det for seint å løfte blikket mot publikum.

Kunst eller pedagogikk eller begge deler

På Borealis’ nettsider står det: «Tanzmacher har ingen pedagogisk agenda, og skiller ikke mellom kunst for voksne og kunst for barn. De lager seg improvisatoriske oppgaver for å utfordre hverandre i møte med barna, og spenningen som oppstår når alle tør å bevege seg ut på glattisen gir en ekstra dimensjon til uttrykket. Med maksimal kreativitet og minimalt med effekter tar Tanzmacher barnas kunstforståelse på alvor.»

Jeg undrer om det egentlig er mulig å helt frigjøre seg fra en grunnleggende pedagogisk tilnærming når en skaper kunst for barn. Min erfaring er at vi voksne så godt som alltid har en pedagogisk grunntanke i all omgang med barn, ettersom vi ønsker å hjelpe dem å forstå verden. Kanskje kan det sies å være en pedagogisk målsetning i seg selv å ville unngå en pedagogisk agenda – slik enkelte barnebokforfattere skriver demonstrativt fordomsfritt om rampete barn for å ikke virke moralistiske, som Astrid Lindgren om Pippi Langstrømpe – fordi vi dermed vil gjøre det mulig for barna å bli frie, utfolde seg og gjøre seg opp sine egne meninger.

En kan også spørre seg om det i det hele tatt er en fruktbar målsetning å ikke ville skille mellom målgrupper. Kanskje kan en slik uttalt ambisjon simpelthen føre til at kunstneren havner innenfor nye, like begrensende rammer. Dersom det at en utøver vil unngå å virke pedagogisk fører til at hen stagger sin egen lekenhet eller fremstår påtatt alvorlig under fremføringen, vil åpenheten bli tvungen og virke mot sin hensikt. Det at Tanzmacher har blitt plassert i Borealis’ og andre arrangørers barneprogram, innebærer tross alt en eller annen form for erkjennelse av en målgruppe.

Debatten om pedagogisk eller «rein» kunst for barn er gammel, og det forbauser meg at Tanzmacher har behov for å definere en tilnærmingsmåte i Borealis-programmet, der det eksperimentelle uansett er et ideal. I visse sammenhenger kan det være viktig å henvise til metode og sette et kunstverk i en ramme, som i Den kulturelle skolesekken, der prosjektet skal plasseres innen en av de seks uttrykksformene og helst forankres i en læreplan. På en festival som Borealis har utøverne friere tøyler. For meg synes det å ikke ville skille mellom kunst for voksne og kunst for barn like kunstig som å kategorisk skille mellom de to – spesielt på en festival for eksperimentell musikk.