Frihet som kollektiv tegneprosess

Det er et mylder av spirende kunstnere i dyp konsentrasjon i venstre hjørne av Galleri Seilet. De står tett i tett foran den hvite veggen, alle med tusj i hånden. Det er vanskelig å få øye på hva de tegner. Noen småsnakker underveis, vurderer og planlegger. En står på stol for å ta i bruk det uutnyttede arealet på veggens øvre del. Til høyre for dem er åtte meter med hvit vegg allerede dekket av tegning i tynn svart strek. Umiddelbart fremstår det som et overveldende sammensurium av fragmentariske former, figurer og tekst, men etter litt synliggjøres samtidig en organisk og sammenhengende helhet.

Frihet og fri strek

På tegneworkshopen FRIHET I FRI STREK inviteres klasser fra ungdomsskoler og videregående skoler i og rundt Oslo til å reflektere over hva frihet er og å utforske hvordan de kan formidle og uttrykke dette gjennom tegning og kunst. Da det var 2. klasse i Kunst, Design og Arkitektur på Jessheim videregående skole sin tur, hadde fire andre klasser allerede fått uttrykke seg på veggene i galleriet.

– Jeg synes det er veldig spennende å kunne se på alle de forskjellige ideene til elevene som har jobbet her fra før av. Og så liker jeg godt konseptet for workshopen. Vi har fått temaet frihet, og med det som utgangspunkt skal vi tegne fritt på veggen, beskriver Fredrik Lindseth.

Tegneworkshopen er initiert og utviklet av kunstner og lærer Mona Brekke i samarbeid med organisasjonen Kunst i Skolen. Workshopens form kan ses som en forlengelse av Brekkes egen kunstneriske praksis, som ofte tar form som store veggtegninger med svart tusj. I dialog med Kunst i Skolen kom de frem til at elevene skulle ta utgangspunkt i temaet frihet og sin tolkning av frihetsbegrepet når de skulle tegne på veggen, forteller Mona Brekke til Periskop.

Stafett

Det er tydelig at de enkle og konkrete rammene for workshopen er aktiverende for elevene. På grunn av begrensningene for materialbruk – veggtegningen skal utføres med svart akryltusj – legges idealer om teknisk presisjon og kompleksitet til side. I stedet oppfordres elevene til lekenhet, utforsking og mer direkte uttrykksformer.

Muligheten til å bruke flere kvadratmeter med hvit vegg som lerret kan fungere både frigjørende og skremmende. Men workshopens struktur som en stafett hvor hver klasse fortsetter der hvor forrige slapp, fører til at elevene slipper å forholde seg til det blanke lerretet og heller kan bygge videre på det som allerede er skapt.

– Det var veldig kult å se at så mange ungdommer allerede har vært her og fått uttrykke hva de mener om frihet, og fint at jeg nå får ta del i det. Jeg tenkte at frihet først og fremst handler om å få gjøre det du vil og uttrykke deg som du vil. Men frihet kan for mange også handle om muligheten til å mene og tenke det du har lyst til. Det føles som en utfordring å få tegnet alt det på veggen, når frihet kan bety så mye, reflekterer Anita Sjøblom, en av elevene fra Jessheim.

Symboltung estetikk

Noen begynner med blyantskisser på ark eller direkte på veggflaten, mens andre går rett på sak. De veksler mellom abstrakte, figurative og tekst-baserte uttrykksformer, men jobber ofte med ganske symboltung estetikk. Mens noen foretrekker å arbeide alene i stillhet eller med musikk på ørene, springer andres arbeid ut fra samarbeid i mindre grupper.

Likevel blir alle nødt til å forholde seg til og ta hensyn til hverandre, det som tegnes og allerede er tegnet. Slik kan det virke som om tusjen og veggen bidrar til å utfordre kunstutdanningens, og samfunnets, rådende individualisme og heller legger til rette for en kollektiv arbeidsprosess med vekt på dialog og interaksjon.

– I samhandling med andre i samme komposisjon kan det oppleves som at man har frihet innenfor noen rammer – på samme måte som man har det i et samfunn. At man må ta hensyn og ikke tilføre noe som dominerer og overkjører de andres uttrykk, forklarer Brekke.

Gjøre det man ønsker

Frihet snakkes mye om, men defineres sjeldent. Det kan virke som det er enklere å begripe eller fornemme hva frihet er, enn å forklare det. Frihet er et flytende og mangefasettert begrep som kontinuerlig endrer form og innhold utfra skiftende ideologiske, sosiale og diskursive kontekster. Dette innebærer at «frihet» peker på ulike tilstander og egenskaper avhengig av hvem som snakker. Ofte kan begrepet diskuteres uten at man enes om hva man egentlig snakker om.

Mens de tegner, reflekterer elevene over frihetsbegrepets mangfoldighet og kompleksitet. De kvier seg likevel ikke for å forsøke å nærme seg en avgrensing. Lindseth forklarer at det finnes mange forskjellige forståelser av frihet, men at alle likevel har en fellesnevner:

– At frihet handler om å kunne være og gjøre det du selv ønsker, uten å tvinges av en selv eller av samfunnet til å ikke gjøre det. Det virker som alle mennesker har en egen forståelse av frihet, men at de likevel er ganske like, utdyper han.

Elevene representerer naturligvis også ulike diskurser om frihet. Mens noen vektlegger frihet fra undertrykkelse, assosierer andre det med autonomi og selvrealisering.

– Frihet for meg er å kunne oppnå det jeg ønsker å klare i livet, uten å forhindre det for andre selvfølgelig, uttrykker William Picot bestemt.

De har uansett en generell tanke om rettferdighet og solidaritet i bunn. Dette på tross av at de lever i en tid og kultur hvor frihetsbegrepet i stor grad er redusert til å handle om ting som valgfrihet og fleksibilitet, frie markeder, deregulering og friksjonsfri frihandel.

Falske livbøyer

Som en inngang til tematikken, ble elevene presentert for to utstillinger fra vidt forskjellige kunstneriske ståsteder. Tom Hatlestads dokumentariske foto- og tekstbaserte prosjekt På sporet av frihet kartlegger ulike individuelle forståelser av frihet og deres geografiske og kulturelle uttrykk, og er stilt ut i Galleri Seilet under workshopen.

Ai Weiweis monumentale installasjon Tyres (2016) og Odyssey (2017) som ble presentert på gruppeutstillingen Chinese Summer på Astrup Fearnley-museet i 2017, fikk elevene se via dokumentasjon på TV-skjerm i galleriet. Livbøyene støpt i marmor og det muralistiske tapetverket er laget som responser på kunstner-aktivistens opphold på Lesvos i 2015 og 2016 og baserer seg på flyktningenes erfaringer.

– Jeg merket den sterke meningen med livbøyene i Tyres. Ved første øyekast kan de se ut som livbøyer, men de er ikke egentlig det. De er laget av marmor, så de vil ikke funke, beskriver Lindseth.

En flytende tidslinje

Fordi workshopen har foregått over en lengre tidsperiode, får vegg-tegningen samtidig et temporalt innhold. På veggen avtegner det seg en flytende tidslinje over elevenes foranderlige forståelser og assosiasjoner til frihet. Da workshopen ble satt i gang, hadde den norske frihetsdiskursen i lang tid vært preget av koronatiltak og sosial distansering. Dette dominerer vegg-tegningens tidligste faser.

Da elevene fra Edvard Munch videregående skole startet stafetten 2. februar, var opphevingen av koronarestriksjoner det store temaet, og refleksjoner om individuell frihet og fellesskap preget samtalene. Flere uttrykte også at innskrenkingen av frihet som sosial distansering utgjorde, faktisk kunne oppleves litt befriende, forklarer Anne Elisabeth Sæter, daglig leder i Kunst i Skolen.

– Men da workshopen fortsatte etter vinterferien, så verden plutselig helt annerledes ut. Russlands invasjon av Ukraina ga elevene helt andre assosiasjoner til frihetsbegrepet, og det ble også gjenspeilet i tegningene på veggen. Uttrykk og symboler knyttet til krig, flukt og konflikt ble mer fremtredende. Ai Weiweis verk er også knyttet til denne tematikken, og verket ble svært relevant å diskutere med elevene, fortsetter Sæter.

Workshopens temaer om frihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet fikk dermed brått nytt innhold. Solidariteten med det ukrainske folk er sterkt til stede på andre halvdel av veggene i galleriet.

– Det er umulig å ikke tenke på Ukraina nå. Det er så mange sammenkoblinger og likheter med situasjonen som formidles i Ai Weiweis vegg-verk. Og det er trist at dette skjer igjen plutselig, mener William Picot.

Ansvar og handlingsrom

Den russiske militære invasjonen har blitt et diffust bakteppe i elevenes hverdager. Den er noe de kontinuerlig forholder seg til og snakker om. Konstant nyhetsstrøm og informasjonsspredning på sosiale medier gir dem et spesielt, men distansert innblikk i brutaliteten som pågår. En innsikt som også kan følge med følelser av resignasjon.

–Nå føler jeg at vi bare sitter her og synes synd på det ukrainske folk og er nervøse. Jeg skulle ønske vi som vanlige samfunnsborgere kunne gjøre noe mer, poengterer Anita Sjøblom.

Langt unna er likevel ikke konkrete ideer om hva som burde gjøres.

– Som medlem av NATO bør den norske regjeringen gjøre mer for å få lukket luftrommet over Ukraina. Vi bør overbevise norske myndigheter om å engasjere seg mer og ta mer ansvar, understreker hun indignert.

Ansvaret og handlingsrommet vi har som enkeltindivider skiller seg fra politiske myndigheters, men er likevel ikke uten betydning. For William Picot starter det med å finne gode, troverdige nyhets- og informasjonskilder.

– Det er viktig å finne kilder man kan stole på. Man må være kritisk, for det er veldig mye feilinformasjon som blir spredd. Videre burde man donere til organisasjoner og tiltak som arbeider for å hjelpe folket. Selvfølgelig er det viktig å spre ordet om hva som skjer, men det er mye viktigere å donere enn å poste på sosiale medier at «hei, jeg støtter Ukraina», forklarer han.

Kunstnerisk frihet

Et annet underliggende frihets-tema for workshopen er kunstnerisk frihet. Den kunstneriske friheten har vært under press i Europa de siste tiårene, i takt med høyrepopulistiske og autoritære strømninger. Maktkritiske kunstnere er stadig utsatt for sensur og straffeforfølgelse. Dette har også manifestert seg i Norge med teaterstykket Ways of Seeing og det offentlige verket Rojava: The Women’s Revolution.

Samtidig har også denne tematikken blitt reaktualisert og omdefinert etter den militære invasjonen av Ukraina. Kunstnerisk frihet er umulig å realisere i en kontekst hvor alle krefter må rettes mot overlevelse, beskyttelse og forsvar av det eksisterende. Likevel, ukrainske kunstnere finner kontinuerlig nye måter å utvide kunstens potensiale for motstand og revolusjonær endring. Siden krigen brøt ut i 2014 har ukrainske kunstnere konfrontert og utfordret russisk aggresjon, og de siste ukene fortsetter de å respondere med strategier for å sikre nasjonens eksistens.

Elevene reflekterer over hvordan kunst på direkte og mer indirekte måter kan fungere som verktøy for motstand og solidaritet. Anita Sjøblom har observert at kunst aktivt brukes som et middel for pengeinnsamling.

– Jeg har sett at mange på Instagram lager kunstverk knyttet til invasjonen. Disse selges for å samle inn penger. Folk er interessert i å kjøpe kunst for å støtte økonomisk. Pengene doneres til organisasjoner og grupper som arbeider for å hjelpe ofrene i Ukraina.

Kunst som hjelper

Fredrik Lindseth peker på hvordan kunst og design kan brukes til å gi plass til andre typer innhold og til å vise solidaritet i offentlige rom. Han trekker fram et eksempel fra et kjøpesenter der han så en reklameskjerm med gule og blå farger og en støtteerklæring.

– Jeg vil si at ved å designe slike plakater og utforme steder som viser solidaritet med Ukraina, så vil folk bli mer og mer observante på denne situasjonen. På den måten kan man si at «dette er ikke noe vi kan glemme».

Mens William Picot vektlegger kunstneres kapasitet til å kommunisere med andre virkemidler og derfor kan berøre på andre måter enn de dominerende informasjonskanalene gjør.

– Kunstnere kan hjelpe folk med å se situasjonen og spre ordet på alternative, mer følelsesmessige måter. Hvis vi kan få en person engasjert, til å donere eller bidra med noe annet, så har jo vi hjulpet med å overbevise folk om å bry seg.

Reportasjen fortsetter etter annonsene.

Uro for russiske kunstnere

Utover dens emosjonelle aspekter, kan kunst tilrettelegge for nye forståelser av virkeligheten. Slik har den potensial til å forme nye sosiale fellesskap og å fungere som katalysator for sosial endring. Det er også derfor autoritære regimer behandler maktkritiske og progressive kunstnere som fiender som helst skal knebles eller elimineres. I denne sammenhengen er Anita bekymra for kunstnere og andre kritiske stemmer i Russland.

– Hvis de uttaler seg kritisk, blir de jo straffa. Når ikke de kan bruke sin ytringsfrihet og kunstneriske frihet, må vi gjøre det på deres vegne, avslutter hun bestemt, før hun returnerer til galleriveggen for å fylle inn restene av den.