Kroppslige skavanker, vansirede ansikt og ytre handikap. Når personer med nedsatt funksjonsevne har fått plass i barnelitteraturen, har de ofte blitt redusert til onde skurker eller engleaktige individer – fra Kaptein Krok i Peter Pan til Dickens’ Lille Tim i En julefortelling. Funksjonsnedsettelsen har vært synlig på kroppen, og den har hatt en symbolsk funksjon: Den indikerer ondskap, eller forteller oss noe om god moral og utholdenhet stilt overfor lidelse.

Utover 2000-tallet har det likevel skjedd en liten revolusjon. Der karakterer med nedsatt funksjonsevne tidligere ble plassert i biroller, og funksjonen deres var å lære den antatt «normale» hovedpersonen en lekse, gis de nå plass som komplekse hovedpersoner. Denne endringen speiles i flere norske barnebøker fra de siste årene, uten at dette er ment som en fullstendig oversikt. Åshild Moldskreds Berre hopp! (2021) følger en hovedperson med nedsatt hørsel, Kristin Grue og Maren Tjelta Thus barnebok-biografi om roeren Birgit Skarstein (2021) forteller om ulykken som førte til at Skarstein ble lam, og livet og karrieren etterpå i rullestol.

Det samme skjer med helten i tegneserien Oppfinneren (2021) av Lars Henrik Eriksen. Arne Svingens Unike Edgar (2022) følger en hovedperson med Downs syndrom, og Erlend Loe og Herman Flesvig har skrevet om å vokse opp med udiagnostisert ADHD i billedboka Herman (2022). Hva er nytt i disse bøkene, og hva slags representasjon er det egentlig snakk om?

Fra lille Tim til «Lars er LOL»

Når jeg prøver å finne eksempler på barnelitterære funksjonsnedsettelser blant bøkene jeg har lest opp gjennom årene, er det først og fremst karakterer med fysiske funksjonstap som trer fram fra hukommelsen. Tenk bare på Den standhaftige tinnsoldat, krykken til lille Tim i En julefortelling, eller rullestolbrukerne i Den hemmelige hagen og Heidi. Det er nok ikke tilfeldig at det er de fysiske skavankene som stikker seg frem. Det har vært få portretter av funksjonstap i litteraturen, og de som finnes har først og fremst vært av fysisk art.[1] Hvis fysiske funksjonsnedsettelser har vært prioritert foran intellektuelle nedsettelser i forskningsfeltet, synes det også å gjelde i litteraturen.[2] Selv som bipersoner har karakterer med intellektuelle funksjonsnedsettelser vært sjeldne å komme over, og da har de ofte fylt en «special child»-rolle, hvor de først og fremst framstilles som lojale, uselviske og uskyldige mennesker. [3]

Denne tendensen har blitt utfordra i flere norske barnebøker de siste årene. Downs syndrom ble tematisert i Iben Akerlies Lars er LOL (2016), som også er filmatisert. Det samme er tema i Svingens Unike Edgar, mens Flesvig og Loes Herman handler om ADHD. Det er kanskje ikke så mange titler, men gitt hvor få bøker om funksjonsvariasjon som i utgangspunktet blir utgitt, er det verdt å merke seg at flere handler om intellektuelle og kognitive vansker. Og mens funksjonsnedsettelser tidligere har blitt skrevet inn i litteraturens randsoner, kan vi se et perspektiv-skifte fra Lars er LOL til utgivelsen av Unike Edgar seks år seinere.

Biperson blir protagonist

Lars er LOL og Unike Edgar tematiserer samme syndrom, men historiene fortelles fra helt ulike perspektiver. I Lars er LOL møter vi funksjonsfriske Amanda, som får skoleåret fullstendig ødelagt når fadderbarnet hennes viser seg å være jevnaldrende Lars – som altså har Downs syndrom. Amanda er både fortellerstemmen og hovedperson i boka, slik at vi alltid ser Lars fra hennes synsvinkel. Det er typisk for hvordan karakterer med funksjonsnedsettelser har blitt skrevet inn i barnelitteraturen. De har stort sett har vært bipersoner, og er ofte familiemedlemmer, venner eller klassekamerater av hovedpersonen.[4]

I Lars er LOL er Amandas konflikt å være en god fadder og venn for Lars, uten å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet fra andre medelever. Dette er et narrativ som har vært påfallende vanlig i denne litteraturen, såkalte skoleprosjekt-bøker.[5] Dette er historier hvor et funksjonsfriskt barn blir kjent med et barn som har en funksjonsnedsettelse, ofte som en hjemmelekse gitt av en voksen. Handlingsgangen i disse bøkene kan i korte trekk oppsummeres slik: Hovedpersonen blir kjent med et funksjonsnedsatt barn, vennskapet får førstnevnte til å vokse, som igjen går tilbake til skolen som en klokere og bedre person.[6] I Lars er LOL viderefører Akerlie denne oppbyggingen, samtidig som hun ironiserer over den i de voksnes velmente oppfordringer om at Amanda kan «lære noe» og «vokse som person» av å bli kjent med Lars.

I Arne Svingens Unike Edgar (2022) er det derimot gutten med Downs syndrom som er bokas hovedperson og fortellerstemme. Det samme ser vi i Herman, Oppfinneren og Berre hopp!, mens Birgit Skarstein naturlig nok utgjør hovedpersonen i biografien med samme navn. Bøkene kommer riktignok ikke ut av ingenting: bøker som Lise Blomquists Rødglødende (2000) og Jan Grues Oliver (2009) har begge en hovedperson som sitter i rullestol. Men der funksjonshemmede hovedpersoner tidligere har vært en sjeldenhet [7], er kanskje de siste par årenes utgivelser starten på en mer mangfoldig barnelitteratur.[8] I så fall er det interessant å ikke bare telle antall utgivelser, men også undersøke hva slags representasjon det egentlig er snakk om. For er det nok å skrive inn funkisen [9] i sentrum av fortellingen, eller finnes det fortsatt fallgruver, i form av klisjeer og velmente stereotypier som går igjen?

Seks fallgruver for «funkislitteratur»

I begynnelsen av denne teksten skrev jeg at litterære funksjonsnedsettelser ofte har vært redusert til gode og onde stereotypier: Kaptein Krok eller Lille Tim. I krysningspunktet mellom disability studies og litteraturforskning har det vært bred enighet om at barnelitteraturen (iallfall fram til første verdenskrig) reduserte personer med ulike funksjonsnedsettelser til gode eller onde karakterer.

Den gode stereotypien har likevel vært vanligst. Disse karakterene er gode enten på tross av, eller på grunn av, sitt funksjonstap, såkalte «saintly invalids». I en barnelitteratur som ellers har vært tilbakeholden med å la unge karakterer dø, har det også vært påfallende mange kronisk syke og funksjonshemmede barn som enten har dødd eller blitt kurert, som om forfatteren ikke kan forestille seg en lykkelig slutt for disse karakterene slik de er. Det finnes likevel nyanser til denne fortellingen, og bøker som faller utenfor klassikerne har gjerne hatt en mer kompleks og variert framstilling.[10] Men selv når barnelitteraturen har frigjort seg fra en god eller ond symbolikk, har den ikke nødvendigvis unngått klisjeene som funksjonshemmede blir møtt med.

Flere forskere har forsøkt å kategorisere hvilke motiver – eller fallgruver – som går igjen blant disse fortellingene. Isabel Brittain oppsummerte disse i «The Six Pitfalls of Disability Fiction» (2004). Listen forteller oss hvilke motiver, roller og narrative strukturer som går igjen når ulik funksjonsvariasjon blir representert:

1. Å framstille karakteren som «den andre»: umenneskelig ond eller god, eller ved å koble karakteren opp mot dyr eller ikke-levende organismer.
2. Å framstille karakteren som ekstraordinær
3. Personen er ikke sentral i historien, eller ikke fullt utviklet som karakter, men har i funksjon å gi hovedpersonen ny innsikt om seg selv eller om sykdom.
4. Manglende realisme i hvordan funksjonsnedsettelsen blir framstilt
5. Outsider-motiv: Karakteren er sosialt isolert og fremmedgjort
6. Mangel på lykkelig slutt: Manglende evne til å se for seg et lykkelig liv for en karakter med nedsatt funksjonsevne

Grepene er ofte velmente, men så velbrukte at man står i fare for å skrive fram stereotypier.

Rullestoler og realisme

Når barn som Edgar skrives inn som hovedperson og fortellerstemme, legges det til grunn at leseren både kan og vil identifisere seg med den funksjonsnedsatte personen.[11] Samtidig er det en fortellerform som krever høy grad av realisme og innlevelse: Forfatteren må sette seg inn i hvordan det er å leve i et diskriminerende samfunn som ikke tilrettelegger for funksjonsnedsettelser. Denne virkeligheten er usynlig for de fleste funksjonsfriske. Litteraturhistoriens mange krykker og rullestoler er ett eksempel. Lois Keith har påpekt at rullestolen stort sett har blitt beskrevet fra utenforstående sitt perspektiv, som et symbol på avhengighet og begrensning. Men i virkeligheten burde jo rullestolen tvert imot symbolisere frihet og bevegelighet – dersom du faktisk forestiller deg hvordan det er å ikke kunne gå, vel å merke.

Bildebokbiografien Birgit Skarstein gir en troverdig framstilling av utfordringene en rullestolbruker møter i samfunnet, da den fremhever at Birgit mange steder stoppes av trapper, uten tilrettelegging i form av rampe eller heis. Illustrasjonene viser trappetrinn som vokser seg opp og ut av boksidene. Teksten fremhever at det å sitte i rullestol blir en funksjonshemming først når samfunnet skaper et hinder: «Mange av butikkene kunne hun ikke komme inn i fordi de bare hadde trapper. Det var til og med vanskelig å ta bussen! Birgit syntes det var dårlig at ikke Norge var laget for alle».

Her fremmer boka en sosial modell for funksjonshemning, altså at samfunnet diskriminerer og ekskluderer, i motsetning til en individuell modell hvor funksjonstap forstås som et fysisk problem og en personlig tragedie. Her er det relevant å påpeke forskjellen mellom det å ha en funksjonsnedsettelse og at samfunnet skaper en funksjonshemming, selv om begrepene ofte brukes om hverandre i dagligtale.[12] Identitetsbetegnelsen «funkis» reflekterer en slik sosial forståelse av funksjonshemning, og er med andre ord ikke bare en forkortelse av begrepet «funksjonshemmet».

Må Edgar være unik?

Samtidig som boka om Skarstein kanskje er den mest eksplisitt politiske i utvalget, er det vanskelig å ikke tenke på nettopp Birgit Skarstein inn under Brittains punkt om å framstille den funksjonshemmede som ekstraordinær.[13] Skarstein er jo – som alle verdensmestere – ekstraordinær, og det vises allerede på omslaget: Hun sitter i rullestolen med hendene i været for å vise armmuskler, med en gullmedalje omkring halsen. Superhelt-motivet er velbrukt i bøker som tematiserer funksjonsvariasjon, som selve symbolet på at annerledeshet kan være en styrke.[14] Supermann er annerledes, det er derfor vi vil være ham. Når dette motivet går igjen, kan man likevel stille spørsmål ved om det bare er de eksepsjonelle funksjonshemmede vi har plass til. Jan Grue skriver om denne rollen i Hvis jeg faller, i hvordan den riktige måten å være funksjonshemmet på, er å ikke vise svakhet, men ved å «skape en rollefigur som kan godtas» (s. 134) av majoriteten.

Vektleggingen av at den funksjonshemmede er eksepsjonell eller annerledes blir etablert allerede i tittelvalget i Unike Edgar og Lars er LOL. Det er relevant å spørre seg hvem sitt perspektiv vi egentlig betrakter fra når de to guttene framheves som unike eller LOL, laughing out loud, altså noe komisk vi kan le med (eller av). I Akerlies bok refererer tittelen til en mobbeblogg som sprer uflatterende bilder av Lars, men i løpet av boka hevder Lars at han er LOL. Jeg blir likevel ikke helt overbevist om at gutten med Downs syndrom tenker på seg sjøl som en å le av, selv om vektleggingen av syndromets annerledeshet sikkert blir internalisert hos den enkelte. Med de seks fallgruvene for barnelitteratur i mente, er det interessant å spørre seg hvem Edgar og Lars er så morsomme eller unike for.

Svingen lar imidlertid ikke Edgar bare være ekstremt god. Edgar har nemlig en forhistorie med sinneproblemer, noe som kanskje er grunnen til at han tilsynelatende ikke har noe kontakt med foreldrene, ikke engang når han (røpealarm!) havner på sykehuset. Her er det interessant at Edgar er fortellerstemmen i boka. Hva er det vi eventuelt ikke får vite om grunnen til at familien ikke har mer kontakt? I stedet følger vi ham på institusjonen han bor i, med de ansatte som primære omsorgspersoner. Edgar framstilles slik ikke bare som utenfor blant klassekameratene, men også innad i egen familie. Dette outsider-motivet går igjen i flere av bøkene. Utenforskap er et allment tema, også i barnelitteraturen som ikke tematiserer funksjonsnedsettelser. Blant de nye, norske bøkene, er det likevel interessant at utenforskapet kobles til outsiderens funksjonstap i både Berre hopp! og Unike Edgar.

Outsidere: Tabu som smitter

Ingeborg, hovedperson og fortellerstemme i Berre hopp!, har nedsatt hørsel og må bruke høreapparat for å kunne delta i samtalen med klassekameratene sine. Hun har blitt uvenner med bestevenninna Pernille, som sammen med ei anna jente i klassen gjør narr av Ingeborgs hørsel og gjemmer høreapparatene hennes. Ingeborg stiller på et tidspunkt spørsmål ved om ikke alt hadde vært bedre om hun gikk på spesialskole «saman med andre døvingar». Slik er outsider-motivet en stadfesting av at hovedpersonen er annerledes enn funksjonsfriske barn, samtidig som Ingeborg mangler et likesinna fellesskap (det gjelder for øvrig mange døve, som ofte vokser opp i hørende familier).

I Unike Edgar velger hovedpersonen bort sin egen vennegjeng («Den beste gjengen», hvor alle har Downs syndrom), til fordel for de kule guttene i klassen. Leseren forstår likevel at Edgar blir brukt som underholdning av guttene, som når han i åpningsscenen blir bedt om å kaste stein på skolens vindu. Når det etter hvert utvikler seg et vennskap mellom Edgar og gjenglederen Sverre, skjer det i det skjulte. De kan være venner på butikken eller hjemme, men tilsynelatende ikke på et sted hvor Sverre kan bli sett av noen i klassen.

Det er nemlig ikke bare den funksjonshemmede selv som risikerer en outsiderposisjon. I kraft av deres egen funksjonsnedsettelse, kan personer som Edgar utgjøre en trussel om å smitte de andre barna som omgås dem. Ved å offentlig være venner med den funksjonsnedsatte, risikerer de funksjonsfriske barna selv å tape sosial status. Amanda er redd for dette i Lars er LOL, på samme måte som Sverre skjuler det etter hvert genuine vennskapet med Edgar fra de andre på skolen. Elizabeth A. Wheeler har kalt denne posisjonen for en «next-to status» (2013, s. 345), hvor friske personer som er nær venn eller i familie med den funksjonshemmede, også kan bli utsatt for diskriminering. Funksjonstapet kan altså symbolsk smitte over på den friske.[15]

Hierarki mellom ulike kropper

Samtidig som nyere barnebøker om funksjonsvariasjon ofte har en politisk brodd – de maner til inkludering og like rettigheter for alle – finnes det paradoksalt nok et hierarki innad i disse bøkene. Karakterer med intellektuelle utfordringer blir ofte redusert til «de andre», mens karakterer med fysiske nedsettelser forsøker å skape et skille mellom «oss og dem». Det skjer ved at hovedpersonen i boka distanserer seg fra karakterer med andre funksjonsnedsettelser, for eksempel ved å hevde at de, på tross av sitt funksjonstap, virkelig «er smarte» (Meyer, 2013, s. 273).

Arne Svingen utfordrer denne tendensen ved å gjøre Edgar til fortellerstemme i boka, men han utsettes likevel for diskriminering av mammaen til Sverre:

– Hvorfor kommer han hit til oss klokka seks på morgenen? Og se på ham,   da. De klærne, og han er en sånn … mongo.
– Mamma, du kan ikke si det. Han kan jo høre oss.
– Jeg skjønner bare ikke hva som skjer. Du vet jo at jeg ikke er frisk.
– Jeg vet det, mamma. Men Edgar og jeg må snakke sammen. Jeg skal ordne opp i alt.
– Husk at du må lage frokost til meg snart.
– Jeg skal gjøre det.
– Og jeg orker ikke ha en sånn i huset mitt. (s. 142–143, min kursiv)

Moren blir et talerør for diskrimineringen som folk med Downs syndrom møter i samfunnet. Men mammaen til Sverre er ikke en hvilken som helst voksenperson. Hun er også den eneste andre karakteren [16] i boka med en uttalt funksjonsnedsettelse: Hun har ME. Vi kan forstå henne som representant for to ulike hierarkier i boka: Voksen/barn og fysisk/intellektuell funksjonsnedsettelse. Her fremstår Sverre som snill og ansvarlig, mens moren på sin side er karikert usympatisk. Det er nesten som ME-diagnosen kun har i funksjon å forklare Sverres beveggrunner, og framstille ham i et mer sympatisk lys.

Samtidig videreføres skillet mellom fysisk og intellektuell funksjonsevne, hvor hun ikke vil ha «en sånn en» i huset sitt. Det er likevel verdt å stille spørsmål ved hvorfor det er akkurat den ME-syke karakteren som gjøres til en så flat og usympatisk rolle, all den tid ME er en invalidiserende sykdom som er svært stigmatisert i samfunnet, både medisinsk og kulturelt. I forsøket på å løfte fram én funksjonsnedsettelse, tråkkes en annen ned.

Internalisert funkofobi i «Berre hopp!»

Åshild Moldeskreds Berre hopp! viderefører også et slikt hierarki mellom fysiske og intellektuelle funksjonstap. En dag oppdager hovedpersonen Ingeborg en tagg bak skolens skaterampe: «Ingeborg Solfaktor er hemma». Hemma er åpenbart et stigmatiserende ord, men Ingeborgs reaksjon viser at hun ikke først og fremst blir støtt av mobbingen, men av tanken på å tilhøre en gruppe hun ikke vil identifisere seg med:

Hemma? Slik som Henrik i tiande, som sit i rullestol, og som ikkje kan prate skikkeleg? Er det fleire som tenker på meg på den måten?

Og seinere:

Kjem nokon til å rope hemma etter meg? Får eg eit kallenamn som heng på meg resten av livet, slik som Gras-Mathias, eller Store-Johan? Hemma-Ingeborg?

For Ingeborg er det tilsynelatende en ny tanke at hun tilhører gruppen «funksjonshemmede», og i sitatene over skaper hun et skille mellom oss og dem. Tidligere i boka har hun lurt på om det hadde vært lettere å gå på en spesialskole for døve, men hun har likevel ikke tenkt på seg selv som funksjonshemmet. Noen døve ser på hørselstapet som en funksjonshemning, andre gjør ikke det, men betrakter heller døvheten som en egen kultur med sitt eget (tegn)språk.[17]

Her blir det tydelig at skillet mellom funksjonsfriske og funksjonsnedsatte kropper er langt mer utflytende enn vi liker å tro. Er nedsatt hørsel et funksjonstap når man er ung, men bare en del av livet når man blir eldre? Hvilke kropper, og hvor synlige må de være, oppfatter vi som avvik fra en «normal»? Slike spørsmål viser hvor porøs ideen om funksjonsulikhet egentlig er.[18]

Ordet «hemma» plasserer Ingeborg i en boks hun ikke vil identifisere seg med. Det impliserer en likhet med «de andre»: De med kallenavn, de i rullestol, de som sikler. Siklingen og kallenavnene tyder på at det er intellektuelle funksjonstap hun er redd for å assosieres med, men rullestolen avslører at det egentlig er de synlige funksjonstapene som er tabubelagte. Hennes eget hørselstap er fysisk, men det er fortsatt usynlig nok til at hun delvis kan passere som «normal». Her skapes et skille mellom hvilke funksjonsnedsettelser som er akseptable og ikke.

Ingeborg har kanskje ikke identifisert seg selv som funksjonshemmet. Hun er like fullt en karakter som forsøker å distansere seg fra andre som hører til samme gruppe, og ambivalensen hennes gjør henne til et interessant eksempel på ableisme, funksjonssjåvinisme eller funkofobi på norsk, som innebærer samfunnets stigmatisering av funksjonsvariasjon.

Revolusjonerende, men ikke subversive fortellinger

Sett utenfra er det kanskje overraskende at nettopp denne typen barnelitteratur tegner et mønster hvor karakterer med funksjonsnedsettelse distanserer seg fra andre, mer synlige, funksjonsnedsettelser. Men det er kanskje ikke så urealistisk. Tvert imot oppleves det troverdig når Ingeborg er ambivalent til sin egen hørselshemmede identitet og tenker at hun tross alt ikke er som de andre. Reaksjonen hennes kan forstås som en internalisering av samfunnets ideer om normalitet og hvilke kropper vi tillegger høyest verdi.

Det gjør likevel at disse bøkene – som ellers går inn i en nyskapende åre hvor funkiser er protagonister i en barnelitteratur som forventer at leserne vil identifisere seg med dem – ikke blir så subversive som de kunne vært. Den internaliserte funkofobien er kanskje troverdig, men det hindrer bøkene i å forestille seg en radikalt annerledes verden. Det er en liten revolusjon at flere barnebøker har satt personer med nedsatt funksjonsevne i hovedrollen, og at de selv får fortelle sine historier. Men de kommer til kort på å forestille seg en verden uten hierarki mellom ulike kropper: En annen virkelighet er fortsatt mulig.

Artikkelen publiseres i samarbeid med Norsk barnebokinstitutt, hvor artikkelforfatteren jobber. Litteraturliste og fotnoter finner du etter annonsene.

Fotnoter

[1]  I norske lærebøker er derimot kognitive funksjonsnedsettelser oftere representert enn fysiske, stikk i strid med tidligere funn (Herrebrøden et al., 2021). LENKE:

[2] Mark Osteen, engelskprofessor ved Universitetet I Maryland, hevder at disability studies som fagfelt har vektlagt fysiske funksjonsnedsettelser over intellektuelle funksjonsnedsettelser (Blackford, 2013, s. 300)

[3] Se Meyer, 2013, s. 273

[4] Pat Thompson har kalt dette «second fiddle books», hvor personen med funksjonsnedsettelse spiller annenfiolin i fortellingen. (Keith 2004)

[5] Lois Keith bruker dette begrepet (2004).

[6] Elizabeth A. Wheeler: «No monsters in this fairy tale: Wonder and the new children’s literature, s. 338

[7] Mens de siste årene viser en utvikling her hjemme, skjedde en dreining mot å plassere barn med funksjonsnedsettelser i hovedrollen allerede i første del av 2000-tallet i USA. (Wheeler, s. 336)

[8] At interessen for mangfold i barnelitteraturen også inkluderer ulike funksjonsevner, kommer til syne både i litteraturen og i forskninga som gjøres på den. Dette er likevel relativt nytt, internasjonalt sett har det for eksempel blitt forska på døve i barnelitteraturen bare de siste 15 årene. På min egen arbeidsplass, Norsk barnebokinstitutt, har Kristin Ørjasæter og Lars Johnsen (NB) undersøkt representasjon i barnelitteraturen, og Veronica Salinas forsker på formidling rettet mot barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon i prosjektet Formidlingslaboratoriet.

[9] Slangordet funkis har blitt mer brukt blant yngre aktivister de siste årene. Ulike begreper har blitt brukt til ulike tider, og speiler ulike holdninger til funksjonsnedsettelser. Funkis-begrepet reflekterer nye og mer radikale verdier, og framhever at det er samfunnet som fungerer funksjonshemmende for folk. (Ravneberg, 2021).

[10] Selv om barnelitteraturen på 1800- og 1900-tallet var mer nyansert enn man skulle tro, så er det i hovedsak fortellingene hvor den syke hovedpersonen har dødd eller blitt kurert som har blitt utgitt og lest i ettertiden. (Dowker, 2004)

[11] Dette påpekes av flere forskere, se for eksempel Elizabeth A. Wheeler (2013, s. 336) eller Nerida Wayland (Stephens og Yenika-Agbaw, 2023, s. 30)

[12] Inger Marie Vid (2022) skriver oppklarende om diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse, og begrepsbruk i en norsk kontekst, med begreper som ableisme og funkofobi.

[13] Innen biografier for barn er nok de mange bøkene om Helen Keller det beste eksempelet på framstillinger av en såkalt supercrip. Dette er inspirerende fortellinger som vektlegger at personen trosser sitt funksjonstap, mens både Kellers politiske arbeid, og funskjonshemningene samfunnet skaper, underspilles. (Kunze, 2013)

[14] Se for eksempel  Nerida Wayland (Stephens og Yenika-Agbaw, 2023)

[15] En slik symbolsk smitte forstår jeg i forlengelse av Mary Douglas’ teori om tabu, hvor tabuet oppstår som noe urent når det bryter med kategoriene vi deler inn verden i, hvor tabuet kan «smitte» over til «rene» områder eller personer. (Landfald, 2018, s. 14)

[16] Man kan spekulere i om Sinna-Lars har en mental lidelse, uten at vi får svar på dette i boka. Han får likevel være en langt mer kompleks, og etter hvert sympatisk, karakter, i motsetning til Sverres mamma.

[17] Se Stephens og Yenika-Agbaw (2023) for inngående analyser av døvhet i barnelitteratur.

[18] Dette er kanskje best beskrevet av Rosemarie Garland-Thomson i Extraordinary Bodies. (Meyer, 2013, s. 267)

Litteraturliste

Akerlie, Iben. 2016. Lars er LOL. Aschehoug

Brittain, Isabel. 2004. An Examination into the Portrayal of Deaf Characters and Deaf Issues

in Picture Books for Children. I Beth Haller og Corinne Kirchner (red.), Disability Studies Quarterly: Disability Culture in Children’s Literature. 24/1. https://dsq-sds.org/index.php/dsq/article/view/841

Blackford, Holly. 2013. Raw Shok and Modern Method: Child Consciousness in Flowers for

Algernon and The Curious Incident of the Dog in the Night-Time. I Scott Pollard (red.), Children’s Literature Association Quarterly. Special Issue on Disability and Children’s Literature. 38/3.

Dowker, Ann. 2004. The treatment of disability in 19^th and early 20^th century children’s

literature. I Beth Haller og Corinne Kirchner (red.), Disability Studies Quarterly: Disability Culture in Children’s Literature. 24/1. https://dsq-sds.org/index.php/dsq/article/view/843

Flesvig, Herman, Erlend Loe og Bård Sletvold Torkildsen (ill.). 2022. Herman: Historier fra en udiagnostisert oppvekst.Bonnier Norsk Forlag

Grue, Jan. 2021. Hvis jeg faller. Gyldendal

Grue, Kristin og Maren Tjelta Thu (ill.). 2021. Birgit Skarstein. Gyldendal

Herrebrøden, Marte, Magne Skibsted Jensen og Runde Andreassen. 2021. Framstillinger av

personer med funskjonsnedsettelser i norske lærebøker: Bidrag til en inkluderende skole? I Norsk pedagogisk tidsskrift. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2987-2021-03-05

Keith, Lois. 2004. What Writers Did Next: Disability, Illness and Cure in books in the Second

Half of the 20^th Century. I Beth Haller og Corinne Kirchner (red.), Disability Studies Quarterly: Disability Culture in Children’s Literature. 24/1. https://dsq-sds.org/index.php/dsq/article/view/845/1020

Kunze, Peter C. 2013. What We Talk about When We Talk about Helen Keller: Disabilities in

Children’s Biographies (red.), Children’s Literature Association Quarterly. Special Issue on Disability and Children’s Literature. 38/3.

Landfald, Ingeborg Sivertsen. 2018. «Vi snakker bare litt om sex». Tabubelagt seksualitet i

norsk barnelitteratur fra 1970 til 2017. [Masteroppgave]. Universitetet i Oslo

Meyer, Abbey E. 2013. “But she’s not retarded”: Contemporary Adolescent Literature

Humanizes Disability but Marginalizes Intellectual Disability. I Scott Pollard (red.), Children’s Literature Association Quarterly. Special Issue on Disability and Children’s Literature. 38/3.

Moldeskred, Åshild. 2021. Berre hopp! Samlaget

Ravneberg, Bodil. 2021. 6. Funkisbevegelsens identitetspolitikk. I Faye, Lindhardt,

Ravneberg og Solbue (red.), Hvordan forstå fordommer? Om kontekstens betydning – i barnehage, skole og samfunn. Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215041261-2021-06

Stephens, John og Vivian Yenika-Agbaw. 2023. Children, Deafness and Deaf Cultures in

Popular Media. University Press of Mississippi

Svingen, Arne. 2022. Unike Edgar. Gyldendal

Vid, Inger Marie. 2022. Ableisme på norsk: Om diskriminering på grunnlag av

funksjonsnedsettelse. I Nytt Norsk Tidsskrift. https://doi.org/10.18261/nnt.39.3.6

Wheeler, Elizabeth A. 2013. No Monsters in This Fairy Tale: Wonder and the New Children’s

Literature. I Scott Pollard (red.), Children’s Literature Association Quarterly. Special Issue on Disability and Children’s Literature. 38/3.