Glamrock på gulvet

Rock me Baby er en musikk-, teater- og danseforestilling for barn mellom 0 og 3 år av Øystein Elle og Karstein Solli. Forestillingen er utviklet spesielt for fedre i følge med barn fra 0–1 år, men åpen for foresatte av alle slag. Jeg gjorde ingen opptelling, men det var i hvert fall et anselig antall fedre med barn rundt «pappaperm-alder» – cirka ett år – å se.

Gull og glitter

Utenfor Bærum kulturhus’ intimscene «Underhuset» må alle til å ta av seg skoene før vi blir bedt om å vente i en lang gang – strategisk utstyrt med lekekasser og gummimatter. Snart kommer to aktører i glinsende, fargerike kostymer opp trappen for å hente oss. Den ene bærer på en dukke i sølvskimrende stoff, mens den andre trommer en rytme på metallgelenderet med trommestikker. Så ønskes vi velkommen ned trappen og inn i scenerommet.

Der er det ganske mørkt, kun opplyst av scenelys i ulike farger. Langs den ene veggen står en opphøyet scene med band-instrumenter, lydutstyr og diverse glitrende og fargerik pynt. Langsmed motsatt vegg ligger sitteputer i mange farger og former en halvsirkel rundt et åpent scenegulv. Gulvet er dekorert med sirkler i ulike farger og størrelser, og fra taket henger ulike dekorasjoner og glitrer i lyset. Noen av de fem mannlige utøverne beveger seg inn i enkle koreografier – statiske, repetitive og prøvende bevegelser. Det er som om de observerer og tilsynelatende undrer seg over disse bevegelsene idet de utføres. Samtidig lager de rytmiske lyder med kropp og stemme. Etter hvert finner alle veien til instrumenter og mikrofoner og går over til å synge og spille en melodiøs og fengende rockelåt som like gjerne kunne vært skrevet for voksne, men som likevel er vennlig og rund i kantene.

Høydepunkter

Gjennom forestillingen veksles det mellom disse uttrykkene i ulike varianter og kombinasjoner – dans, stemmelyder, tramping, klapping og akrobatikk på gulvet, og fullblods sangnumre med fullt band. Ulike fantasifulle rekvisitter og pussige objekter brukes aktivt. To kulerunde øyne under en buktende stoffbit blir til et fantasidyr, noe svart og taggete som ligner en glinsende drage eller flaggermus blir til en av utøvernes vingelignende kostyme. Et par kritthvite platåsko dekorert med rosa blomster trekkes over scenegulvet på en liten plattform på hjul – som en hund i bånd.  Dramaturgien i forestillingen går i bølger, der de fullskala musikknumrene fungerer som høydepunkter det bygges gradvis opp til og trappes ned fra.

Være mann som man vil

Kostymene er laget av Kjell Ingebrethsen Nordström, også kjent som Baron von Bulldog, som blant annet har laget kostymene til NRK-satsningen Maskorama. De er fulle av glitter og artige detaljer og referanser til 1970-tallets androgyne glamrock-stil, med glinsende fargesprakende slengbukse-trikoter, kraftig øyensminke, skjegg og hår fullt av glitter. Videre: høyhælte gullsko og hanekam av kreppapir, alt ispedd kreative detaljer som sprenger referanserammen – som neongrønne boaer, en overdimensjonert hatt med slør, fotside sølvkapper og en joggedress i vattert gullstoff.

Jeg synes det er morsomt at en forestilling som er så eksplisitt rettet mot pappaer går inn for å leke med og utvide tradisjonelle ideer om mannsroller, maskulinitet og den tøffe «rockemannen». Her er det en dobbelthet – glitter, sterke farger og flagrende gevanter som sådan appellerer til barn, samtidig som kostymene viser både små og store at det er lov å være mann på hvilken måte man vil her i verden.

Utenfor målgruppa

Hvis jeg forstår forhåndsmaterialet rett, er noe av poenget med forestillingen å utforske hva kunst for babyer kan være. Og det er unektelig litt fremmed for meg å tenke at så rendyrket, voksen rocke-sound på tilnærmet vanlig volum kan være noe for babyer. Jeg ble i det hele tatt litt tatt på sengen over hvor bokstavelig ordet «rock» i forestillingens tittel var ment, og det er bare å innse at jeg knapt kunne vært lengre fra målgruppen. Ikke er jeg pappa, ei heller er jeg særlig opptatt av rock: Min korte karriere som rocke-lytter begrenser seg til en periode midt på 1990-tallet da jeg trodde jeg likte Nirvana fordi utgivelsen av det balladepregede – og ganske atypiske – albumet MTV Unplugged in New York tilfeldigvis sammenfalt med min gryende tenåringstristesse i både tid og gemytt.

Min utvalgte medanmelder var nok heller ikke midt i målgruppen, viste det seg – mye nærmere tre enn to i alder og mest opptatt av konkrete spørsmål om hva, hvem, hvordan og hvorfor. Det er kanskje litt ambisiøst både å skreddersy forestillingen for 0–1 år, men også forsøke å treffe helt opp til 3 år, slik det ifølge beskrivelsen er gjort her. Forestillingens sanselige univers av lyd, lys, farger, stoff og bevegelse passer nok bedre for de aller minste.

I enda større grad enn vanlig når man som voksen skriver om barneforestillinger, må jeg her altså forsøke å se gjennom brillene til målgruppen.

«Sha-aa!»

Fra mitt ikke-pappa, rock-analfabetiske sted med barn i feil alder, er det likevel ikke vanskelig å se at dette treffer noe. Barna ler, noen danser og noen stabber ut på scenen og vil være med. Store øyne følger de skinnende, fantasieggende objektene som henger fra taket og føres rundt av utøverne. Om det treffer rocke-elskende pappaer er det langt vanskeligere å oppdage eller sette seg inn i, men jeg synes uansett forestillingen lykkes med en dobbelthet, der den er både barnslig og voksen på samme tid.

Et godt eksempel på det er sangtekstene, som høres ut som erkebritisk arbeiderklassemål, der det likevel er så vanskelig å skjelne hva som faktisk blir sunget at jeg lurer på om ordene bare er fantasi – litt som Trond-Viggo Torgersens legendariske låt «Hjalmar», som «trodde at han låt som en engelskmann, når han sang», bare langt mer subtilt. Skygge-engelsken kulminerer i en eskalerende liksomkrangel der to av aktørene ber hverandre gjentatte ganger om å «shut up» med en så overdreven slang at de bare sier «sha-aa».

Den samme dobbeltheten som i kostymedesignet finnes også her: I motsetning til mange andre barneforestillinger der vitsene som er myntet på de voksene bare har den ene funksjonen, fungerer denne liksomkrangelen like godt for en som skjønner hvilke ord som illuderes og en som ikke gjør det. På samme måte spilles musikken uten å gå på kompromiss med kvalitet i fremføringen eller det ønskede estetiske uttrykket, samtidig som den er tilpasset og avrundet og pakket inn i dans og lek.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Kjølig image

Det eneste jeg stusser ved, er at det iblant hviler en viss kjølighet og distanse over utøvernes kroppsspråk. De antar ofte «kule» positurer og legger ansiktene i stoiske alvorlige og utilnærmelige folder. Selv når de i korte øyeblikk beveger seg langs gulvet og henvender seg til barna på første rad med blikk og gester, er det gjennom disse rockete scenepersonaene. Kanskje er dette en del av det ønskede rocke-imaget, men i motsetning til musikken og «Hjalmar-engelsken», kommuniserer ikke dette særlig godt med små babyer, som er veldig oppslukt av ansikter og blikkontakt. Småbarn som ikke skjønner helt hva de er med på, trenger åpenhet, varme og vennlighet for å koble seg på. Jeg forstår ikke helt hensikten med dette kule, men kanskje det er her jeg kommer til kort i min mangel på pappahet.