Gripende og friskt

Anja er ei kvikk og tøff jente som ved terskelen til ungdomsskolen får vite at hun har blodkreft. Dermed må hun sette pauseknappen på skolearbeid, en gryende forelskelse og trening til en viktig fotballkamp. Det er så klart frustrerende.

Parallelt med Anjas historie får vi se hvordan venner, familie, lærere og helsepersonell forsøker å håndtere den tøffe virkeligheten.

Mia Helene Solberg Brekke er et kupp i hovedrollen som Anja. Hun har en naturlig friskhet og uimotståelig obsternasighet. Når Anja blir alvorlig syk og havner på Rikshospitalet, møter hun motgangen med et enormt pågangsmot – noe som ikke bare smitter over på hennes nærmeste i filmuniverset, men også på oss i publikum. Det gjør oss nok mer i stand til å fordøye det tøffe innholdet.

Lett og lys

På sett og vis kan man si teamet bak «Kule kidz gråter ikke» behandler det dystre hovedtemaet i den svenske teaterpioneren Suzanne Ostens ånd. Osten fremmer hvordan man kan uttrykke et positivt syn på livet ved å snakke sannferdig om dets kompleksitet. Gjennom å håndtere alvorlige temaer i en leken form – å kombinere det tunge med det lyse – kan man vise hvordan de tyngre sidene ved livet er mulig å takle og leve med.

Filmen gir oss et innblikk i noe av det mest meningsløse som finnes: at barn får dødelige sykdommer. Samtidig åpnes det for at man ikke trenger stagnere i at det «bare er for jævlig». Formen er for det meste lett og lys og hjelper oss til å nyansere bildet – begge veier: Vi får bådeutdypet hvor grusom skjebnen er, samtidig som det hele blir menneskeliggjort gjennom at hun som rammes er sprell levende og ethelt menneske. Anja er ikke bare sykdom, men også en typisk ungdom med drømmer for framtida, som lett tenner på alle plugger og havner i slåsskamp, er trassig mot foreldrene og et frittalende midtpunkt i klassen.

De voksne i utkanten

Noen av filmens sterkeste sider ligger i enkeltdetaljene: småsnakket mellom elevene i klasserommet før læreren kommer inn til timen (vi hører avbrutte setninger om «Jackass», sjokolade og gutter), hjemmet til Anja virker som et ekte hjem med fingermerker på speilet og gamle klistremerker på furupanelet, og det virker som om jenterommet virkelig er hennes rom, slik hun og vennene hjemmevant tar det i bruk. Alle disse fintfølte detaljene gjør at filmens univers oppleves organisk og kjent.

I andre anmeldelser har det blitt kritisert at de voksne er for usynlige og i bakgrunnen i filmen. Jeg synes dette er et av de finere grepene. Spesielt gjelder dette Anjas foreldre, spilt av Dagrun Anholt og Aslag Guttormsgaard. Tross få replikker og små fakter, vil jeg tro de klarer å få alle voksne i kinosalene til å gripe etter lommetørklene. Når Anja får det ene alvorlige budskapet fra legen etter det andre, sitter foreldrene på hver sin side av henne, i utkanten av bildeutsnittet og ofte ute av fokus. Men de rådville ansiktsuttrykkene deres er mer enn nok til å fornemme hvor fortvilte de er. Jeg vil si at et slikt underspill er mer effektivt enn de store geberdene.

Blåst over ende

Regissør Katarina Launing har med «Kule kidz gråter ikke» laget en remake av den nederlandske filmen «Achtste Groepers Huilen Niet», som er basert på en sann historie og ble en stor suksess i hjemlandet. Launing har i intervjuer sagt at hun ble blåst over ende da hun så den nederlandske filmen og tenkte at «dette må også norske barn få se!» Man kan stille spørsmål ved hvorfor det har vært nødvendig å lage en norsk versjon av filmen, når hun syntes originalen fungerer så bra. Tåler ikke norske barn å høre nederlandsk på film, og er Nederland så forskjellig fra Norge at norske barn ikke vil kunne kjenne seg igjen i samtidsskildringen?

Når det er sagt, er «Kule kidz gråter ikke» et selvstendig, stødig og gjennomarbeidet verk. Regissøren har jobbet godt med de unge skuespillerne, og fått dem til å bli herlig frie i rolleprestasjonene..

Litt for mye kjefting

Dette er altså en viktig film om et alvorlig tema, formet med appetittvekkende grep. Men det må likevel gå an å stille spørsmål ved enkelte sider ved framstillinga: Jeg har lenge irritert meg over at det i mange nyere film- og tv-produksjoner for barn og unge er så høyt konfliktnivå, med konstant kjefting og en mobbete tone. Jeg går ikke med på at dette skal anses som en normal tone mellom barn og unge. Dette fenomenet er det også ansporinger til her. Kjeklingen mellom Anja og Jonas (Victor Papadopoulos Jacobsen) bidrar til en dramaturgisk konfliktopptrapping som får en fin forløsning, men det kjennes likevel litt forslitt og unødvendig. Likeså er det hjerteskjærende når Anja krangler med bestevenninnen (spilt av Sigrid Welde), men her har uvennskapet en funksjon som er lettere å rettferdiggjøre. Etter hvert viser det seg at det er kreftmedisinene som gjør Anja frustrert. En av filmens mange rørende scener er når Anja ber venninnen om unnskyldning. Tross at hun har blitt dypt såret av Anja, medgir venninnen at hun ikke har veket eller vil vike fra hennes side.

Også soundtracket er litt både-og. Best funker det når fengende poplåter får spille på lag med de ungdommelig livlige scenene, dårligere når det er i overkant mye strykere-og-pauker-seiersmusikk og «ettertenksom» pianoklimpring. De fleste scenene er gripende nok i seg selv, de trenger ikke understrekes av pompøs musikk for å få oss til å bli rørte.

Det hadde vært interessant å se hvordan filmen ble mottatt om man hadde turt å gå enda lenger inn i de mørke sidene ved en kreftskjebne; om man hadde valgt en hovedperson som ikke var fullt så sjarmerende og at soundtracket ikke hadde vært så fengende. Kunne man stolt på at et ungt publikum hadde tålt historien like bra og fått like mye ut av den da?

Tross litt pirk er «Kule kidz gråter ikke» en frisk og drivende film (det siste ikke minst takket være effektiv klipping), som på grunn av et smart manus, de sterke skuespillerprestasjonene og de mange sjarmerende og rørende enkeltscenene har alle muligheter til å bli en ny ungdomsfilm-klassiker.