Gyldenpris Kunsthall: Kitchy og grenseoverskridende

Etter fullførte masterstudier ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2011, har den oslobaserte bergenske kunstneren Anja Carr vært utstilt i flere enn 60 gruppeutstillinger og flere titalls soloutstillinger i inn- og utland.

Det er lang vei til kunstnerens fødeby fra utstillinger i hovedstaden og store metropoler som Hong Kong, Berlin, Moskva og Los Angeles. Den tross alt relativt kronglete turen fra Bergens bykjerne over Puddefjorden, til utstillingen «Moored» på Gyldenpris Kunsthall, blir til sammenligning bare småtteri.

Kitchy og grenseoverskridende

Carr arbeider konseptuelt med både skulptur, fotografi og performance, og kopler ofte barnlig konsumerestetikk med voksnere tematikk, hvor camp og humor forenes med det abjekte i et kitschy og grenseoverskridende kunstnerisk formspråk.

Hun er blant annet kjent for skulpturer som likner overdimensjonerte leketøy, og især sine ponnistore My Little Pony-skulpturer og menneskestore lykketroll. Tidligere har hun kledd minibussen til performancekollektivet «De Naive» i fuskepels, både på innsiden og utsiden, og i et drøyt tiår har hun ledet prosjektet «Pink Cube» fra Oslo, som et (feministisk) alternativ til den tradisjonelle, og maskulinistiske, hvite kube – både som fast visningssted for totalt 22 «kunstnerdueller» mellom 2011 og 2019, og senere som nomadisk konsept.

Tredje kunsthall i Bergen

Visningsstedet Gyldenpris Kunsthall ble etablert i 2020, med utstillingens kurator Annine Birkeland som kunstnerisk leder. I første omgang ble visningsstedet etablert som en direkte videreføring av kulturhuset Bergen Kjøtt etter en konfliktfylt og huseierstyrt avvikling av et drøyt tiårs drift i Skuteviken.

Gjennom pandemiårene har Gyldenpris Kunsthall videreutviklet seg til en selvstendig aktør for visning av samtidskunst i den bergenske kunstscenen, hvor den i dag utgjør den seneste av hele tre kunsthaller (Bergen Kunsthall og Kunsthall 3,14) som gjør det samme. Hit har jeg tatt turen flere ganger, men hver gang møtt stengte dører. Det er derfor ekstra gledelig å samtidig få oppleve både Carrs kunstnerskap og innsiden av kunsthallens industrielle lokaler for første gang.

Fantasifostre

Gallerirommet er stort, kaldt og nesten helt tomt. Midt i rommet står to bærende søyler fra gulv til tak. I stedet for jevn overbelysning fra taket, er gallerirommet belyst av nakne lysstoffrør montert loddrett øverst langs sidene av de samme søylene, som kaster skarpt lys og danner dramatiske skyggevirkninger, og setter en faretruende stemning for Carrs installasjon.

På gulvet, lenket til hver sin søyle, ligger nemlig to svære kropper av et slags porøst neopren-materiale. De tilhører amfibie-aktige fantasifostre som likner mer på noe man kan finne i en lekebutikk eller barnebok enn noe dyr som finnes i naturen. Hver av dem har fire ben, spredt fra kroppen som hos en overkjørt frosk. De fremste med tre fingre hver og de bakerste stappet inn i svømmeføtter.

De tykke kroppene ender med definerte rumpekonturer mellom bakbena, og med to åpne øyner i front. De er like i størrelse, form og kroppspositur, liggende på magen med ansiktet pekende mot hver sin søyle, men skiller seg i farge på overflaten. Kropps-fargene likner hver av de to kunstige fargeemnene vi finner i det sure selvplukk-godteriet bubblizz; den ene er fuchsia-rosa og den andre en lys og unaturlig blåturkis.

Hvem er disse skapningene?

Den blå er ikledt et tikkende armbåndsur som altfor stramt magebelte, mens den rosa bærer en like stram sele av fargerike treklosser over ryggen.

Vinduene som dekker tre av fire vegger omdanner hele gallerirommet til et monter, eller kanskje et bur, en stall eller et terrarium, for to skapninger med oppsperrede øyne stivnet i skremte blikk, som mer eller mindre frivillig er stilt ut både for oss som er her med dem, og for alle som titter inn fra utsiden. Begge er delvis påkledd, viklet inn i, eller fanget av, netting i ulike farger.

Hvem er disse skapningene, og hva gjør de på betonggulvet, fastbundet med pålestikk til øyebolter, av fortøyningsliner i plysjtekstil? Spørsmålene er mange, og svarene forblir få. I utstillingen tilbys ikke mer kontekst enn hva som allerede står på nett, så her må betrakteren være detektiv – og det er mange spor som skal fortolkes. Er kroppene objekter eller subjekter, eller er de heller representasjoner for noe mer abstrakt?

Fargevalgene på kroppene til beistene minner om fargekodingen for binær kjønnsinndeling på leker og alle andre bruksting som kan kjøpes til barn. Kanskje er også de to skikkelsene kjønnede vesener?

Ungdomstidens voksesmerter

Jeg synes de hjelpeløse, passiviserte figurene ser ukomfortable ut. De minner meg om tiden da ungdomsidentitetens voksesmerter var på sitt mest verkende. Installasjonen er vesentlig mindre storslått, og figurene mindre eksplisitt tilknyttet voksentematikk enn jeg hadde forventet, men kunsthallens urørte industrielle arkitektur setter en scenografisk ramme som kompliserer Carrs konkrete banale lekenhet.

Jeg leser dem som representasjoner av overgangen til nye faser på reisen fra barn til voksen, som tidvis kan kjennes altfor treg eller for rask – og i alle fall uansett dramatisk. Klokken tikker og svømmeføttene blir trange, støttehjulene må snart av. Tiden der opplevelsen av ens tilknytninger kan veksle drastisk mellom trygg forankring og å være hjelpeløst fanget, beglodd på sitt mest sårbare, stadig fortøyd til den du engang var, på søken etter hvem du er og den du senere skal bli.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Også i Trondheim

Frem til 5. mars er Carr også utstilt i gruppeutstillingen «The future is _ _ _ _» ved Trondheim Kunstmuseum, hvor hun deltar med en serie detaljrike fotografiske selvportretter med kadavre, boss og mat, samt en gedigen oppblåsbar blekksprut i et barnebasseng.

Utstillingen ble satt opp i forbindelse med fjorårets nasjonale markering av Skeivt kulturår, og indikerer en kanskje overførbar tematisk ramme, og et kunstnerblikk for annerledeshet og utenforskap, som i alle fall for meg gir mening til den vage uroligheten i Carrs kryptiske installasjon på Gyldenpris Kunsthall.

Men det finnes ingen fasit, og her vil utvilsomt en fantasi styrt av barnlig nysgjerrighet koke frem andre lesninger enn min egen. For de små holder det kanskje å betrakte hjemlige, taktile og gjenkjennbare elementer i fargerik plysj, plast og netting, spesielt for de minste som møter dyrene i øyehøyde. Kanskje ligger de bare her og hviler?