HÆ?! Handler det om en GUTT?!

Jeg legger opp til at elevene skal bli litt flaue, jeg gjør jo det. Vi begynner med den rosa kondomforsiden på storskjerm og jeg ber dem diskutere med læringspartner hva de tror boken handler om. Sånt blir det fnising av.

Etter gjennomført fnising, og klassens utvalgte har rekt opp hånden og sagt at han (det er som regel en han) tror boken handler om puling, sier jeg at jepp, det er puling i boken. Mer fnising. Vet ikke hvem som fniser mest, de som skjønte at de rosa greiene på bildet var kondomer, eller de som ikke skjønte det.

Så støtter og beroliger jeg. Litt av poenget med forsiden er at ved første øyekast ser den veldig søt og rosa ut. Man ser ikke helt hva det er bilde av. Er det blomster? Bobler?

Å dømme boken på omslaget

Boken ser rosa og søt ut, men så er det kanskje mer utfordrende temaer som ligger under, ikke sant. Vi kan dømme boken på omslaget, se at det er kondomer (et symbol, sier jeg), gjette at det kanskje handler om puling og at den er litt «voksnere» enn noen ungdomsbøker. Men vi kan ikke nødvendigvis dømme folk på hvordan de ser ut eller hvordan de fremstiller seg selv. Kanskje ser noen veldig rosa og cute ut, men hvis man ser nærmere, oppdager man at ikke alt er som man først trodde.

Men boken handler selvfølgelig ikke bare om situasjoner hvor det er lurt å bruke kondom, sier jeg videre. Mer fnising. Så ser vi boktraileren jeg har laget, og elevene diskuterer igjen. Ofte får vi identifisert kontraster mellom festesituasjoner og religiøse situasjoner. De legger nesten alltid merke til det kvarte sekundet med «drugs» (det er B12 og D-vitaminer), men sjeldent de 5-6 forskjellige regnbueklippene.

Jeg sier det samme to-tre ganger daglig hver dag flere uker i strekk. Svarer på variasjoner av de samme kommentarene, forskjellige formuleringer av de samme spørsmålene. Klarer man å gi 110% hver gang i disse møtene? I stor grad, ja. Det er det jeg prøver på, i alle fall.

Alle skal få

Jeg har tatt med meg Jakub og jeg angrer ikke på noe til Fredrikstad og Oslo. Seks uker til sammen. Jeg møter elevene i klasserommet deres, jeg er en gjest i deres miljø. Og, jeg synes det er verdt å huske på at de ikke har bedt om å få besøk av meg. Det er ikke som et forfattermøte på et bibliotek hvor publikum møter opp frivillig.

Det høres brutalt ut når jeg sier det sånn, men noe av det flotte med Den kulturelle skolesekken er nettopp at det er et besøk elevene ikke har valgt selv. Elevene får oppleve kultur de kanskje ikke ville, eller ville hatt muligheten til, å oppsøke. Det er noe fint og demokratisk over det. Alle skal få. Resultatet av det, er naturligvis at alle besøk ikke kan treffe alle elever like godt. Men plutselig oppstår fine og uventede møter, og opplevelsene er med på å gi utvidede perspektiver til alle elever i alle klasserom i hele landet.

Nye perspektiver

I løpet av turnéukene har jeg også fått nye perspektiver. Jeg har fått føle på kroppen hvordan det kan være å være Jakub, rett og slett. Jeg har fått føle på hvordan han blir tatt imot i ulike klasserom, reaksjonene på legningen hans og bakgrunnen hans. Jakub er 15 år, en homofil gutt med polsk bakgrunn og katolsk familie.

Boken handler, overordnet sett, om roller og forventninger. Hjemme forventer foreldrene at Jakub skal være en god katolikk, og gjennomføre konfirmasjonen som en overgang til et liv hvor han lever etter levereglene de ønsker for ham. På skolen er han åpent homofil.

Han har venner som godtar og støtter ham. Eller har han det? Han blir godtatt for legningen sin, men får kanskje ikke muligheten til å være en hel person. På skolen spiller han også en rolle, rollen som morsom gay best friend som alltid er med på ting og alltid positiv. Litt som den rosa bokforsiden, ikke sant. Konflikten i historien oppstår når rollene og forventningene krasjer, det blir umulig for ham å være det folk forventer av ham, fordi det er helt forskjellige ting, og dessuten i veldig liten grad lar ham være en tredimensjonal person med sammensatte følelser og utfordringer.

Så gjør han utrolig dumme ting, da, utagerer og svikter folk og skuffer familie, venner og seg selv.

Og alt dette har jeg prøvd å skrive noe om. En historie om roller, forventninger, svik, identitet, vennskap, mening, utforsking.

Krysspress

Det er kjempespennende å snakke med ungdomsskoleelever om disse temaene. Mange kan kjenne seg igjen i ideen om å ha forskjellige forventninger til seg, i forskjellige områder av livet. Krysspress, som jeg lærte at det het i samfunsfagtimene da jeg gikk på ungdomsskolen. Mange av elevene jeg har snakket med kan kjenne seg igjen i identitetskonfliktene som kan oppstå når du er redd for å skuffe familien din, eller ikke være den versjonen av deg selv som du tror folk liker og er glad i.

Men så er det dette med at Jakub er en gutt, da. Han er en gutt som liker gutter, og for mange overdøver det alle de andre temaene i boken.

Jeg leser et utdrag som jeg etterpå ber elevene diskutere, og reaksjonene er utrolig varierte på de forskjellige skolene jeg har besøkt.

Jakub snakker om karen han holder på med: «Hvis han hadde sendt bilder av søte dyr eller noe og skrevet oss, hvis han hadde introdusert meg for familien sin, hvis han hadde villet henge med meg uten å dra av seg buksa hver jævla gang. Ikke at jeg har noe imot det. Men hvis han hadde laget en spilleliste til meg, hvis han hadde hatt til meg som lockscreen så alle kunne se det, hvis han hadde lånt meg klærne sine eller noe annet som lukter som han, så hadde jeg faktisk syntes det var ganske fuckings koselig.»

På noen skoler diskuterer elevene hvorvidt Jakub egentlig bare blir brukt i denne relasjonen. På en skole var det til og med en jente som sa at det syntes hun ikke han fortjente. Smelt. Jeg måtte si meg enig, jeg synes heller ikke han fortjener det. Og da må vi spørre oss hvorfor han blir i denne relasjonen. Vet han at han blir brukt? Tenker han at fyren han holder på med bare trenger litt mer tid på å bli komfortabel med legningen sin? Eller er det kanskje sånn at hvis man ikke får så mye positiv bekreftelse i andre områder av livet, tar man det man kan få av oppmerksomhet? Selvseksualisering som følge av internalisert homofobi? (Som kanskje er kjernen i boken, men som blir litt for komplekst for de minuttene jeg har til rådighet på forfatterbesøkene mine.)

På andre skoler møtes dette utdraget hovedsakelig med denne reaksjonen: «HEHE, HAN ER GAY!!!»

Og det er etter at vi har avklart at ja, hovedpersonen er en gutt. Selv om boken er rosa, selv den er skrevet av en jente (eller dame, da, jeg er tross alt 34), selv om jeg-personen liker en annen gutt.

Da føler jeg meg som Jakub. Og det er ganske kjipt å bli redusert til ett aspekt ved eksistensen sin. Selv om vi er stolte av legningen vår og ikke ønsker å skamme oss over noe, ønsker vi å bli sett på som fullverdige personer.

På spørsmålet «hva slags inntrykk får du av hovedpersonen?» er det også mange elever som rekker opp hånden og sier «han er gay». Det er ikke feil, sier jeg. Men hvis de ikke har mer å komme med, pleier jeg også å spørre tilbake «hvis det var en jente som var hovedperson, og hun snakket om en gutt hun likte, ville du da rukket opp hånden og bare sagt hun er streit?» Da rister de fleste på hodet og ser litt kortsluttede ut. Vi er jo mer enn legningen vår.

Håpet mitt er at de som kanskje ikke har reflektert over det før besøket mitt, får muligheten til å utforske det perspektivet også.

God reklame for forfatteryrke

Det andre håpet mitt er at klassene jeg besøker skal tenke at dette besøket i alle fall var morsommere enn matte eller samfunnsfag eller det som sto på timeplanen da jeg kom.

Det tredje håpet mitt er at noen kanskje blir inspirert til å utforske egne og andres perspektiver gjennom egen skriving. Jeg prøver å legge opp besøket mitt som en god reklame for forfatteryrket. Det er et privilegium å få leve av å finne på ting. Å få leve av å utforske andre liv, andre identiteter, andre perspektiver. Det er jo selve hovedgevinsten ved litteraturen, at den er et vindu inn til andre liv. Det å kunne sette seg inn i andres perspektiver er en av de fineste egenskapene vi kan ha som mennesker, og å ha en jobb som rett og slett består av det, er helt fantastisk. Selv om opplevelsen av det noen ganger kommer litt tett på, og man blir emosjonelt utmattet av å føle på følelsene til homofil gutt, 15 i et klasserom som møter ham med skepsis som følge av stereotypier.

Jeg håper at besøkene mine, og litteraturen, kan bidra til at det blir litt enklere å være en ekte levende homofil gutt, 15 i et klasserom. At alle tenåringer som føler på at rollen de har fått, eller frykter å få, er for smal for at de skal kunne leve hele, fullverdige liv inne i dem.

Litteraturen som vindu

Selv om det av og til er slitsomt, elsker jeg DKS. Jeg elsker å avbryte skolehverdagen med en kulturopplevelse elevene ellers ikke ville fått. Jeg elsker tenåringer med resting kjede seg til døde-fjes, som etter formidlingen min kommer opp til meg og sier at de fikk lyst til å lese boken, eller at de liker tatoveringene mine, eller «du er mitt nye forbilde nå» (true story!). Jeg elsker de som tør å rekke opp hånden, jeg elsker de som rødmer og ser i pulten, jeg elsker å få lov til å lese boken min høyt flere ganger hver dag, flere dager i strekk. Jeg føler meg utrolig heldig som kan ha dette som jobb.

Jeg har elsket å reise på turné med denne boken, og jeg gleder meg til å gjøre det igjen neste skoleår.

Men jeg gleder meg også til jeg skriver en helt annen type bok, kanskje om verdensrommet eller noe, og kan snakke om skriving og litterære temaer uten å oppleve at hovedpersonene mine blir ofre for fordommer.

Eller kanskje jeg bare kan glede meg til en fremtid hvor hovedpersonene mine ikke blir ofre for fordommer, punktum. Uansett bakgrunn, uansett kjønn og legning, uansett person.

Og hvis noe skal få oss til den fremtiden, er det vel litteraturen.