Henie Onstad er på god vei til å gi barna en fruktbar inngang til kunst

En dag ved elvebredden sovner Alice og drømmer at hun faller ned i et hull, etter å ha løpt etter en kanin som haster avgårde. Slik tar Lewis Carroll oss med inn i sin absurde drømmeverden der alt følger sin egen logikk. I høstens 50-årsjubileumsutstilling på Henie Onstad blir Alice i eventyrland, boken fra 1865, bindeledd mellom kunstverkene i senterets samling. Det er et grep som er tenkt å kunne appellere til yngre besøkende i tillegg til senterets voksne publikum.

Mange barn kjenner nok til fortellingen om Alice, og om man ikke har lest Carrolls bok, finnes det både forkortede versjoner og ikke minst Disneys berømte filmatisering fra 1951. Valget av bok er ikke tilfeldig, Sonja Henie spilte nemlig Alice i musikalen My Lucky Star fra 1938 – selv om dette riktignok bare var i ett av numrene fra filmen. Sammenhengen mellom Sonja Henie og Carrolls bok virker likevel litt tynn, men den gjør det mulig å vise frem at Henie gjorde stor karriere innen kunstløp, og etter hvert ble en verdenskjent Hollywood-skuespiller. Denne tråden følges så vidt opp i de første rommene i Sal Haaken, hvor utstillingen vises, blant annet med et par portretter av henne på isen, signert Arne Kavli, og en utstilt skøyte.

På det beste greier Alice-vinklingen å kontekstualisere en bred utstilling, der meget ulike kunstnere og retninger som surrealisme og Fluxus presenteres på en måte som vektlegger undring og fantasi. Det fungerer godt for kunstnere som nettopp er opptatt av slikt, som Paul Klee og Asger Jorn. På det verste blir sammenhengene kunstige, spesielt i tilknytning til verk av blant annet Fernand Léger og Gunnar S. Gundersen, to kunstnere som følger en rimelig konvensjonell logikk og beveger seg i landskap langt fra absurde drømmeverdener.

Behagelig uhøytidelig tekst

Historien om Alice kobles til utstillingen gjennom tekstene som innleder hvert kapittel, eller hver ny seksjon på Henie Onstad. Et eksempel er «Allting er så annerledes her», en overskrift fra Alice-boka, etterfulgt av en kort tekst om surrealismen. For barna vil koblingen mellom det absurde universet Alice beveger seg i og den surrealistiske kunsten kunne bli en forståelig – til og med øyeåpnende – tilnærming til denne kunstretningen. Og det er slik jeg tolker Alice-innpakkingen: Som et formidlingsgrep ment for å møte barn og gi dem noen knagger å henge kunsten på, uten for mye av alvoret som preger presentasjon av kunst i mange medier og formidlingssituasjoner.

Med alvor mener jeg forsøket på å forklare og kontekstualisere kunsten, slik at den skal forstås. Spesielt i formidling rettet mot barn, er mulighetene større dersom man tør å la kunsten snakke for seg selv i større grad. Dette betyr ikke at man skal droppe formidling, eller la være å sette kunsten i kontekst, men heller å etterstrebe åpenhet.

Barn leker og fantaserer helt av seg selv. Hvis man som kunstinstitusjon klarer å spille på dette ved å ikke mate dem med for mye informasjon, men legge til rette for at de får oppdage og utforske selv, og deretter snakke med dem om hva de ser, kan møtet barna får med kunsten bli svært vellykket – og ikke minst morsomt. Flere av Alice-tekstene får til dette ved at de gir litt starthjelp, men ellers inviterer barna inn for å oppleve verkene på egne premisser.

Når forholdet mellom tekst og bilde vakler

For et voksent publikum kan tekstene om Alice og kunsten virke oppklarende, til og med befriende, fordi de ikke er selvhøytidelige eller unødvendig kompliserte som veggtekstene til kunstutstillinger ofte er. Sammenhengen mellom Alice i eventyrland og kunsten vaker like fullt på kanten til å bli litt søkt, slik som i teksten å «Snakke med tiden», der man knytter en samtale om tiden mellom Hatte-makeren og Alice til Henie Onstad-senterets satsing på samtidsuttrykk. Det er mulig at poenget er å åpne en samtale ved å bruke tekstene fra boka som en introduksjon, men det oppleves som man presser i overkant mye ut av materialet i tilfeller som dette.

Noen ganger bikker det også over, slik som i «Beretninger om geometri», hvor det at Lewis Carroll, eller Charles Dodgson som han egentlig het, var matematiker, blir fulgt opp med setningen «Matematikk og optiske fenomener opptok også mange av kunstnerne i dette rommet». Denne sammenhengen blir for tilfeldig. Det er mange bøker som ville hatt ord, setninger, eller tilknytninger til temaene i Turn and face the strange, hvis man leter på dette overordnede nivået.

Jeg vil likevel trekke frem at «Rosehagen» er et rom som fungerer spesielt godt i samspillet mellom bilde og tekst: De okergule veggene er en varm bakgrunn for de abstraherte naturinntrykkene malt av blant annet Alfred Manessier, Maurice Estève og Jakob Weidemann. Her føles det som man trer inn i en hage fra fortellingen om Alice.

Overstrømmende

Underetasjen i Sal Haaken, det største rommet i utstillingen, har blitt endret mest av alle salene. Her har kunstsenteret installert en kube med fem rom. I kuben kan man se et stort utvalg av de mest kjente verkene Henie Onstad besitter. Dette er flotte ting, og vel verdt å trekke frem, men alt henger tett-i-tett i veldig små rom, noe som gjør det vanskelig å feste blikket på hvert enkelt for seg. Slik ender også verkene med å gli inn i hverandre. Både dette, og at bildene henger høyt, kan gjøre særlig de mindre barna litt overveldet i denne salen. Det er synd, for verk av for eksempel Miró og CoBrA-gruppen er så lekne, uhøytidelige og fulle av detaljer at de appellerer til barnas fantasi: Her kunne de fundert over hvorfor kunstnerne har brukt de ulike fargene og hva formene og figurene egentlig forestiller.

Et stort pluss er riktignok skulpturene på utsiden av selve kuben – Karel Appels fargerike fantasi-ku, La Vache (1950-73) og Jean Dubuffets store menneskelignende skikkelse Beniquet trompette (1967) i rødt, hvitt og blått. Disse har fått nok rom rundt seg til at barna klarer å fokusere på dem, og lar dem få mulighet til å undre seg over hva de egentlig ser.

Balansegang

I rommene i etasjen over kuben, kan man se en blanding av opptak fra diverse arrangementer som har funnet sted på Henie Onstad gjennom årene, verk fra samlingene, portrettene av Sonja Henie, den nevnte skøyten hennes, og bøker. Denne etasjen er den delen av utstillingen som fungerer dårligst: Ikke på grunn av ideene bak, men på grunn av vellet av ideer. Det er en vanskelig oppgave å trekke frem det viktigste, det mest interessante og samtidig få frem bredden i samlinger på størrelse med Henie Onstads uten å miste den røde tråden. Her er både innredningen av rommene – for det er flere elementer enn bare kunstverk – veldig ulik, og utvalget av verk er mindre fokusert enn i kuben.

Hver for seg er det likevel flere elementer som gjør seg godt. Teksten «Av med hodene!» gir et innblikk i Fluxus-kunsten på en tilgjengelig måte for barn: Det blir trukket koblinger mellom at «spillet og leken…i eventyrland er preget av bisarre og vilkårlige regler» og Fluxus-kunstens grenseløse- og eksperimentelle karakter. For de voksne argumenterer den korte teksten «Epilog» på en overbevisende måte for hvorfor kunsten er både relevant og viktig i vår samtid.

Det er en fin avslutning på en jubileumsutstilling som både løfter frem samlingen fra de siste 50 årene, men også benytter anledningen til å vise hvilket potensiale samlingen har og hvilken ambisjon Henie Onstad har for fremtiden. I «Epilog» viser Kunstsenteret at de tar kunsten på alvor, både som del av samfunnsdebatten og som korreks til potensielt farlige tendenser. Jeg håper også de fortsetter å henvende seg så tydelig til barna, og det oppnår de nettopp ved å fortsette å eksperimentere med formidlingen.