Her er kunstvåren for barn og unge

Flere ganger har jeg lurt på hvorfor kunst, av mange, betraktes som en voksenaktivitet. Som om det skulle være for avansert for barn.

Tvert imot mener jeg kunst langt på vei viser at barnet lever videre i oss selv når man blir eldre. Som Friedrich Schiller hevder i Om menneskets estetiske oppdragelse (1795) kunne vi tenke oss at kunsten er stedet der leke-driften vedlikeholdes i både barnets verden og i voksenlivet.

Utover våren er det heldigvis ganske stor tro på at barn og ungdom kan få utbytte av kunst. Vi kan også se en viss dreining i kunstinstitusjonenes ønske om å ta barn og unge mer seriøst som kunstpublikum. Der vi tidligere har sett omvisninger med doserende omviser, pluss kreativ etterbehandling av det de har sett, er det nå noen tendenser til mer oppfinnsomme løsninger. Det er ikke lenger nok å bli fortalt hva kunsten betyr og å lage en variant av yndlingsverket etterpå. Men fortsatt er det et stykke igjen før man har løst alle utfordringer.

Her er noen høydepunkt fra våren hos landets større kunstinstitusjoner:

Pedagogisk imponerende
I de fleste utstillingene, og på alle sine avdelinger, har Nasjonalmuseet lenge hatt opplegg for ulike alderstrinn. En tendens de siste årene, som bare ser ut til å utvikle seg videre, er at barns egen evne til å orientere seg tas på alvor. Om det er norske kunstnere involvert kombineres en omvisning gjerne med atelierbesøk med påfølgende samtale. De såkalte Bumerangomvisningene – som betyr at en klasse gjentar et opplegg flere ganger i løpet av et år – sikrer også en kontinuitet i opplegget, siden omviserne som har hatt ansvaret for en skoleklasse én gang som regel får de samme elevene neste gang de besøker museet.

I Fiona Tan-utstillingen på Museet for Samtidskunst, som står til 31. januar, diskuteres ikke bare kunsten som kunst, men kunsten som et refleksjonsrom for selvpresentasjon i sosiale medier. Ingen dum idé, særlig siden de har fått drahjelp fra Oda Faremo Lindholm, som har skrevet bokaBullshitfilteret (2014), som nettopp handler om ungdom og barns billedlige selvforståelse i en digital verden. Her får Nasjonalmuseet et stort pluss for å sette kunsten i en større, samfunnsmessig kontekst.

Et annet eksempel er Arte Povera-utstillingen samme sted, hvor det arrangeres omvisninger med en antropologisk innfallsvinkel. Her er ankeret i omvisningen Mette Tronvolls fotografier fra mongolske telt og verk av den samiske kunstneren Iver Jåks. Omvisningen kobles dermed rett på samfunnsfagsundervisningen. Nasjonalmuseets store styrke er disse oppleggene, hvor skole og undervisning kombineres med kunst. Vi vil se lignende opplegg for årets utstillinger, deriblant Stille revolt: Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet som åpner 4. mars.

Nasjonalmuseet imponerer med et mangfoldig formidlingsopplegg for barn og unge. Samtidig undres jeg over hvor det er rom for spontanitet og – fremfor alt – kritisk tenkning. Er det rom for tvil på verdien av det man ser? Det hele ligger svært tett på skolens overleveringsmodell, hvor man serveres en mal for kunnskapen. Den kan man siden leke og eksperimentere med, men kun innenfor visse rammer.

Drømmenes verden
KODE i Bergen er en annen institusjon som har solide opplegg for barn og unge. Særlig er Kunstlab et interessant initiativ, som går på tvers av KODE-institusjonene, med spesiell vekt på å legge til rette for kunst for barn og unge. Håpet er at Kunstlab skal gjøre de yngre publikummere til «gode tolker av de visuelle uttrykkene».

I Kunstlab inngår guidede turer i utstillinger og arrangementer, men også selvstendige utstillinger som den nyåpnede Drømmedryss, som utforsker drømmer gjennom illustrasjoner og installasjoner (åpnet april 2015 og står til april 2017). I 2016 er fokuset på Nikolai Astrup spesielt verdt å få med seg. Under Astrup-helgen 23.-24. januar starter omvisninger i KODEs Astrup-utstilling for både voksne og barn. Samtidig arrangeres det malerverksted hvor barn bearbeider og lager sine egne varianter av motiver fra Astrups kunst. Særlig er det troll og ansikter gjemt i naturen som står i fokus. Spesielt oppfinnsomt er ikke dette opplegget, men bredden i forskjellige arrangement er stor.

Når vi først er i Bergen må vi heller ikke glemme Bergen Kunsthalls Mylder, et prosjekt som har vist seg å være svært populært blant de små etter at det ble arrangert første gang i 2010). Tanken her er at barn og unge skal få jobbe med masterstudenter på Kunst og designhøgskolen i Bergen med mål om å lage en utstilling sammen. Utstillingen finner sted i kjølvannet av masterutstillingen på Bergen Kunsthall i mai, i likhet med foregående år. Bergen Kunsthall tar et skritt lenger enn de fleste i Mylder-prosjektet – og det skal de ha honnør for. De fleste museumsinstitusjonene nøyer seg fortsatt med å formidle en etablert sannhet om kunsten som vises, men her inviteres barn og unge inn i produksjonen av kunst på grunnplan. At de får lage en utstilling etterpå, og ikke ser seg nødt til å kopiere elementer fra mesterverkene de har sett, er også veldig positivt. Forbindelsen som etableres mellom kunststudenter og barn og unge er nok sikkert et prosjekt studentene kan reflektere over også. I møte med et annet publikum enn de veloppdragne voksne, som vet hvordan de skal oppføre seg i kunstens rom, kan nye koblinger oppstå.

Eventyr og herming
Sørlandets Kunstmuseum har de siste årene jobbet frem en egen avdeling med verk fra samlingen hvor det er lagt til rette for at barn kan leke og jobbe videre med kunstverkene. I vår starter de også et pilotprosjekt hvor kunstnerne Marit Roland og Trond Nicholas Perry skal lage kunst spesielt rettet mot de aller minste barna. Dette prosjektet er fortsatt i støpeskjeen, men virker lovende.

Astrup Fearnley fortsetter med sin egen barnekunstklubb, Rasmus, med jevnlige arrangementer. De har siden 2003 tilbudt «kurs» i kunst basert på verkene i samlingen, med tematisk fokus. Lørdag 30. januar er temaet Hermekunst, hvor spørsmålet er hvorfor kunstnere bruker ready-mades og appropriasjon i kunsten, fremfor å lage kunsten fra bunnen av. Den 13. og 20. februar fokuserer Rasmus-klubben på det litterære, nærmere bestemt på hvordan kunstverk formidler, og tar vare på, fortellinger. I mars er det vårens store utstilling av Matthew Barney som skal forklares for de minste. Her skal de utforske hvilke eventyrkarakterer Barney skaper og hvilke fortellinger han bygger med dem.

Formidlingsopplegget er grundig, men også her undres jeg over hvor lite rom det er for å stille de kritiske spørsmålene. I materialet rundt Rasmus-klubben ser det ut til at kunstverkenes verdi er noe selvsagt som barna og de unge skal lære seg å sette pris på og akseptere, men selv for voksne bør ikke kunstverks verdi bli for opplagte. Gjør de det slutter man å tenke over verkene, og underordner seg deres etablerte verdi. Dette er noe man bør lære seg å grunne over fra man er liten – det er lite av dette på Fearnley.

Samtidig skal Fearnley ha honnør for at de involverer barn og unge på litt andre måter enn de andre institusjonene. Institusjonen har blant annet være med og tatt initiativ til plattformen Plot/Oslo, sammen med Kunstnernes Hus og Museet for samtidskunst, hvor ungdom i år får møte og invitere de store kunststjernene som kommer på besøk. Barney er blant dem som vil bli intervjuet av unge i det kommende året.Formidlingsopplegget er grundig, men også her undres jeg over hvor lite rom det er for å stille de kritiske spørsmålene. I materialet rundt Rasmus-klubben ser det ut til at kunstverkenes verdi er noe selvsagt som barna og de unge skal lære seg å sette pris på og akseptere, men selv for voksne bør ikke kunstverks verdi bli for opplagte. Gjør de det slutter man å tenke over verkene, og underordner seg deres etablerte verdi. Dette er noe man bør lære seg å grunne over fra man er liten – det er lite av dette på Fearnley.

Bilde og virkelighet
Kanskje er oppleggene på Spriten Kunsthall i Skien av mer kritisk art. Her vil det i hvert fall settes igang et prosjekt kalt Barnas bevegelige fargelab, i regi av kunstneren David Rios. Prosjektet har oppstart sent på vårparten og vil gå utover sommeren. Fargelabben er tilrettelagt for 1.-6. klasse i barneskolen og kretser rundt hva forholdet er mellom farger, abstrakte bilder og virkeligheten.

I løpet av året vil det også arrangeres flere atelierbesøk hos kunstnere i området, i regi av Den kulturelle skolesekken i Telemark, hvor tanken er at barn og unge skal få et blikk behind-the-scenes og mer innsikt inn i hvordan kunstnere jobber. Kunstnerne som i første omgang åpner dørene er Ann Kathrin Samuelsen (tekstil, design), Tuva Gonsholt (glassformgivning) og Aleksi Wildhagen (maleri).

Både Henie Onstad Kunstsenter og Munchmuseet har barnevennlige opplegg til hver eneste utstilling. Spesielt populære er detektivoppdragene hvor barna får i oppgave å finne et kunstverk eller sette verkene i en større sammenheng. Her er det en løs ramme som åpner for barnas egen evne til å finne opp spillereglene underveis, noe som er i favør av den kritiske tenkningen. Samtidig kunne nok det hele vært trukket enda et hakk lenger – for selv om det er rom for modifikasjoner underveis fra barnas side, er det som regel en oppskrift for hva som skal oppdages som ligger til grunn. Arrangementet Kunsthjernen på Henie Onstad hadde en variant av dette detektivarbeidet som gikk langt i å la barna finne oppskriften opp underveis. Jeg håper de jobber videre med dette prosjektet i år.

Deltagelse og kunst
Et siste prosjekt jeg vil nevne er Siri Aurdal-utstillingene på Kunstnernes Hus. Aurdal, har med unntak av vandreutstillingen Hold stenhårdt fast på greia di (2013-14), vært ute av søkelyset siden 70-årene. Her blir hun forsøkt rehabilitert, med en omfattende presentasjon sine verker. Som bonus får vi Eline Mugaas’ fortolkning av Aurdals verk i form av fotografier.

I tillegg vil blant annet to kjempemessige skulpturer, som ble komponert til Aurdals utstilling Omgivelser på Kunstnernes Hus i 1969, bli rekonstruert. Her er publikum medskapere – besøkende inviteres til å skrive og tegne på skulpturene. Med sitt grunnleggende lekne og åpne forhold til bilde og skulptur bør dette være en utstilling som er interessant for både små og store.

I oppsummering av kunstvåren, er det lite rom for kritiske spørsmål og tvil i flere av undervisningsoppleggene, selv om bredden er blitt langt større de siste årene. Rommet for kritisk tenkning og opprettholdelse av respekt for kunstverks verdi – og dermed resultatet av de veloppdragne borgere – synes å være en mer eller mindre uttalt side ved alle oppleggene (muligens med unntak av Mylder). Tross i solide pedagogiske opplegg, er det med andre ord enda god plass til å utfordre tradisjon og etablerte sannheter.