Å se gjennom en annen kulturell linse

Forstår du og dine barn urdu/hindi? Da kan dere bli med kunstnerne Alina Wahid Quddoos og Hamid Waheed på en minnerik og familievennlig omvisning med aktiviteter i Jannik Abels utstilling, Back to the Land, lød invitasjonen fra Kunstnernes Hus.

Så jeg og treåringen dro, som en oppfølger og del to av Periskops anmeldelse av utstillingen.

Under omvisningen og workshopen fikk barna oppleve kunsten gjennom noen andres linser –  formidlet på urdu og hindi av kunstnerne Alina Wahid Quddoos og Hamid Waheed. Selv om vi kanskje forventet at det å forklare et norskt kunstverk gjennom et annet språk ville gi en helt ny forståelse av verket, var det derimot det universelle budskapet om vårt kollektive ansvar for naturen som ble kommunisert – et ansvar som er helt uavhengig av språk.

Formidlerne presenterte ikke et annet narrativ for den «nye» målgruppen vi tilhørte denne dagen, men tilføyde istedet et ekstra lag med opplevelse og nærhet til kunsten, uavhengig om man var norsk eller hadde en annen kulturell bakgrunn. Det var en opplevelse som virkelig forsterket Jannik Abels kunst sine universelle kvaliteter og skapte nye innganger for forståelse. Både for dem som har et forhold til kunst, og for nye kunst-entusiasme-spirer.

Å lage snømann av tre-egg

Som en uoffisiell «tester», hadde jeg med meg min treåring for å også kunne observere hvordan en kunstomvisning om trær og kretsløp kunne fungere for de aller minste. (Uten at han skulle eie sannheten om workshopen.) Ville han forstå, ville han kjede seg, eller ville han bare løpe rundt? Det første han uansett gjorde, var å styrte bort til en grein som hang ned fra taket og dra i den. Takk og lov for at den ble hengende fast.

Formidlerne guidet oss gjennom utstillingen med et stort engasjement. Abels kunst er ikke objekter å kikke på, men deler av kretsløpet der tre skal og bør brytes ned på en naturlig måte. Dette ble inngangsporten til noe større denne lørdagen: forholdet mellom mennesket og naturen, det tapte – og om veien tilbake. Treåringen var også kjapp med å påpeke (på sitt begrensende ordforråd, selvfølgelig) alle «trappene» på trestammene i rommet. Og det var før jeg i det hele tatt hadde rukket å tenke tanken.

Formidlingen handlet ikke bare om å se og lytte. Her skulle vi bruke alle sansene våre. Vi fikk berøre treverkets strukturer og lukte på de bearbeidede overflatene. Tre-eggene i utstillingen, med sine glatte og organiske former, ble nærmest magiske gjenstander i hendene på oss. Treåringen utforsket med en naturlig og intuitiv nysgjerrighet og sanseapparat for å erfare verden – rullet dem over gulvet, studerte dem på nært hold, holdt dem opp mot lyset, skulle lage snømann(!). I dette lå det en viktig påminnelse: kunst er ikke nødvendigvis noe vi bare betrakter på avstand. Det er noe vi kan oppleve direkte, fysisk og emosjonelt.

«Norsk» kunst på vårt språk

Selv for meg, som snakker både norsk og urdu, var det en spesiell opplevelse å høre om utstillingen på morsmålet. Det skapte en uventet nærhet til kunsten og en følelse av at dette, en utstilling som tar for seg norsk natur og materialer, også kunne tilhøre meg og min sønn – på vårt språk.

Min sønns tilhørighet til det norske er allerede så sterk, mye sterkere enn den jeg hadde på hans alder, at jeg frykter for at ham en dag kommer til å ta pakistansk språk og kultur for gitt. Men her, midt i en utstilling om skog og treverk, ble denne omvisningen en påminnelse om at språket vårt også kan være en del av denne samtalen. At det ikke bare tilhører hjemme i stua eller på besøk hos besteforeldrene, men også i kunstverdenen, i det offentlige rommet, i møter med noe som er «norsk». Det handler ikke bare om forståelse, men om tilstedeværelse. Kanskje var det ikke så mye treåringen min forsto, men han hørte urdu bli brukt til å snakke om «noe norsk», om trær, kunst og bærekraft. Det betyr noe.

Utstillingen treffer både store og små på tvers av bakgrunn, religion og etnisitet, men de er kanskje ekstra interessant for familier med barn i storebarnsavdelingen i barnehagen, og på de første trinnene på skolen. De fleste i denne alderen er fortsatt upolert nysgjerrige på verden rundt seg. En slik type kunstopplevelse som dette, der man må lukte og kjenne seg fram på, vil passe dem perfekt.

På selve verkstedet fikk både barn og voksne slippe til med hendene våre i et miljø som minnet mer om en barnehage enn en kunstinstitusjon. Her skulle vi lage egne verk av kvister og greiner, ledet av formidlerne. Barna fikk kjenne på teksturen, balansere kvister i ulike former og skape sine egne små kunstverk med fargerikt garn. Dette var en påminnelse om at kunst ikke trenger å være komplisert for å gi mening.

Å se gjennom en annen kulturell linse

Det mest interessante ved denne familiedagen på urdu var likevel hvordan norsk samtidskunst, med dype røtter i norsk natur, ble formidlet gjennom en annen kulturell linse. Ved å fortelle om Abels verk på urdu og hindi skapte formidlerne et rom for flere til å oppleve kunsten på deres eget språk. Dette styrket følelsen av tilhørighet og understreket budskapet om et felles ansvar for naturen. Det var en påminnelse om at kunstens språk er universelt, men også at måten vi snakker om kunst på, former opplevelsen av den. Formidlingen skapte en bro mellom ulike tradisjoner.

Kunstens kraft ligger ofte i dens evne til å skape resonans på tvers av bakgrunner, og i denne formidlingen skjedde nettopp det: en forbindelse mellom språk, generasjoner og materialer som ellers kanskje ville gått tapt. Og for en treåring som fikk rulle tre-egg over gulvet og skape sine egne små former av kvister, var det kanskje akkurat slik kunst skal oppleves – med hendene, med sansene og med nysgjerrighet.

Periskop informerer: Barna på bildene er ikke barnet som det fortelles om i teksten.