Herstory – bøker om frihet, liket og søsterskap

Kunsthistorien er full av imponerende portretter av kvinner. Som Mona Lisa av italienske Leonardo Da Vinci fra 1500-tallet, og Pike med perleøredobb av den nederlandske maleren Johannes Vermeer fra 1600-tallet. Senere, på 1800-tallet, utfordret den franske maleren Edouard Manet disse idealistiske portrettene med maleriet Olympia – en ung hvit prostituert og hennes afroamerikanske tjenestepike. Det finnes noen få, mindre kjente kvinnelige portrettører, som Élisabeth Louise Vigeé-Le Brun og hennes Selvportrett fra 1790. Hun var dog mest kjent for grasiøse portretter av fornemme kvinner og kongelige.

Maleriene forteller ikke disse kvinnenes historie. De er anonyme visuelle fremstillinger av kvinner i forskjellige tidsepoker. Mer kjent er historiene om de mannlige kunstnerne som portretterte dem. At mye av historien er skrevet ut fra menns erfaringer og opplevelser er blitt grundig diskutert i feministisk litteratur, og de siste årene ser også barne- og ungdomslitteraturen til å ha kastet seg på bølgen i forsøket på å formidle kvinners historier. Fantastically Great Women Who Changed The World har vært populær i det engelskspråklige markedet siden 2016, Good Night Stories for Rebel Girls-serien av Elena Favilli kom med sin andre utgave i vår, og førsteboka kom i norsk oversettelse i 2017. Her hjemme har duoen Marta Breen/Jenny Jordal gitt ut sin andre tegneseriebok om bemerkelsesverdige kvinner: Kvinner i kamp.

Disse bøkene er utelukkende fortellinger om historisk betydningsfulle kvinner. På engelsk har slike initiativer fått navnet herstory, en analog formasjon basert på history («his story»). Sjangeren har en klar agenda: Det viktigste målet for herstory-prosjekter er å bringe kvinner ut av glemselen fra de historiske kildene.

Det er et beundringsverdig tiltak, men er ikke uproblematisk i seg selv. Hvilken type historier er det som fremheves? Hva skjer med likhetskonseptet når man snakker om herstory og søsterskap? Bøker om historiske kvinner henvender seg ofte til unge jentelesere – hva gjør det med hvordan både jenter og gutter ser på kvinners rolle i historien? Hvordan fremstilles disse kvinnene visuelt? Her ligger det et paradoks: I forsøket på å styrke kvinners historiske posisjon som mennesker med evne til å forandre verden, risikerer bøkene å være med på å styrke kjønnsstereotypiene.

Handling foran ord

Kvinner i kamp, 150 års kamp for frihet, likhet, søsterskap er skrevet av Marta Breen og Jenny Jordahl, og utgitt av Cappelen Damm i 2018. Med referanse til den franske revolusjonens slagord, tar boken oss med gjennom det som regnes for den internasjonale historiens tre kvinnebølger: Fra 1800-tallets kamp for utdanning og stemmerett, via 1970-tallets mobilisering for kontroll over egen kropp til 1990-tallets fokus på økt mangfold og valgfrihet.

I tegneserieformat fortelles det historier om enkeltindivider som amerikanske Elizabeth Candy Stanton, afroamerikanske Sojourner Truth, britiske Emmeline Pankhurst og amerikanske Margaret Sanger. Illustrasjonene har en banal fremtoning. Ansiktstrekkene i tegningene er forenklet og ansiktsuttrykkene er overdrevet, slik vi ofte ser i tegneserier. Kvinnene fremstilles ikke nødvendigvis som idealer, men opptrer i det som ofte er komiske fremstillinger av personer og situasjoner. Boken bruker alle regnbuens farger og fremstår til en viss grad som kjønnsnøytral, kanskje i et forsøk på å nå frem til både gutte- og jentelesere.

På tross av denne tilsynelatende nøytraliteten i det visuelle blir de fleste mennene i boken blir generalisert og fremstilt som Fienden. De har fiendtlige ansiktsuttrykk og mener at kvinner ikke er har rettigheter på lik linje som menn. Det visuelle alene har ikke denne effekten, men en forenklet formidling i illustrasjon og retorikk sammen, gjør menn til motstandere og på den måten skaper et uheldig bilde av «oss» og «dem» som jeg ikke ser at unge lesere kan være tjent med. Å skape et fellesskap unge jenter i mellom er en god ting, men det bør være et fellesskap som har rom for å ha med gutter på laget.

Hva er kvinnelig suksess?

Mindre kjønnsnøytral i uttrykket er Good Night Stories for Rebel Girls 2, skrevet av Francesca Cavallo og Elena Favilli, først gitt ut i 2017. Boka bruker eventyrformatet, men bryter med prinsesserollene og eventyrets «kvinner i nød»-formel. I stedet består den av over 100 kjente og mindre kjente kvinners herstory, helt tilbake til før vår tidsregning. Hver kvinne får én side fortelling og én side illustrasjon. Her finner vi historier om Tysklands statsminister Angela Merkel, pianisten og komponisten Clara Schumann og geologen Marie Tharp. Den første boka i serien kom i norsk utgave i fjor, og det er vel ikke usannsynlig at også denne vil nå frem til norske barnerom.

Portrettene er laget av kvinnelige kunstnere fra hele verden, og gir meg assosiasjoner til popkunst. De er stilistisk forskjellige, men mange av fremstillingene har tydelige og faste linjer. Noen har umodulerte og intense fargeområder. Følelser og lidenskap formidles gjennom en veldig forenklet stil i flere av illustrasjonene. Noen av kvinnene får visuelt tilbehør som identifiserer lidenskapen deres, som notene i bakgrunnen på Clara Schumanns portrett. Slik retter skaperne oppmerksomheten mot de konkrete handlingene kvinnene har gjennomført, ikke den visuelle fremstillingen.

Samtidig – ved å henvende seg til jenter, ikke prinsesser, men rebelske jenter, bidrar ikke bare boken til å styrke kategoriene gutt og jente, og hva man kan forvente av disse. Den skaper også et temmelig snevert bilde av hva som er suksess. De fleste kvinnene det skrives om har oppnådd noe betydelig som de har fått annerkjennelse for, og idealet presenteres som politisk, faglig eller etisk gjennomslagskraft.  Et sentralt budskap i bøkene, slik jeg oppfatter det, er å inspirere unge jenter til å handle slik de selv mener er rett, og å følge sine overbevisninger. Men budskapet kommer litt i skyggen av bokas kriterier for suksess. Når illustrasjonene er med på å understreke disse idealene, kan det potensielt bare være med på å legge enda mer press på en allerede presset generasjon unge jenter. Istedenfor å kvitte oss med oppfatningen om at utsende og stereotypiske egenskaper er av stor betydning, legger vi til et enda flere kriterier for hvordan kvinner bør leve livene sine som datter, kjæreste, mor, venn og ansatt. Det fremmer ikke frie valg, verken når det gjeler yrkesvalg eller andre valg i livet. Det er her paradokset blir tydeligere.

Fortell din egen historie

Flere fortellinger om kvinner finnes i den lille boken Fantastically Great Women who Changed the World av Kate Pankhurst (Bloomsbury, 2016) Boken er kort, bare omtrent 30 sider med kvinner som Frida Kahlo, Coco Chanel og Mary Anning. I 2018 har Pankhurst fulgt opp med flere kvinnehistorier, i boken Fantastically Great Women Who Made History (Bloomsbury, 2018).

Fantastically Great Women Who Changed The World skiller seg stilistisk fra de to andre ved at illustrasjonene er ekstremt barnlige og naive. Den fremstiller kvinnen som en søt liten pike, i motsetning til Kvinner i kamp hvor både kvinner og menn ser mer groteske ut. Den barnlige fremstillingen av kvinnene gjør at boken ser ut til i hovedsak å henvende seg til unge jenter. Det gjør den til den minst kjønnsnøytrale av de tre bøkene. Ved å kun rette seg mot jentelesere som aktivt identifiserer seg som klassiske jenter, utelukker man også andre grupper barn

Boken har tegneserieformat som Kvinner i kamp, med tekst og tegninger over to sider. Teksten er delt opp og spredd både når det gjelder innhold og format. Noen steder brukes tekstbokser, brevarkformat og snakkebobler –  fakta i en tekstboks, hva de har oppnådd i brevformat, og det de er kjent for i snakkebobler. Dette skaper noe uorden i fremstillingen, men gjør presentasjonen samtidig mer leken. Tegningene er til tider banale med en minimalistisk fargeskala for hver historie. Overdrivelse er store i både retorikk og illustrasjon. Ord som «Fantastic», «Great» og «Amazing» brukes mye.

Helt i slutten av boken finner vi det som er kalt «Gallery of Greatness». Her er alle bokens kvinner samlet i et stort portrettgalleri. Hver tegning har en snakkeboble hvor det står noen ord om det som var sentralt i deres fortelling – Anne Frank sier «Never stop dreaming», Jane Austen sier «Tell your own story», Marie Curie sier «Ask questions». Istedenfor å fokusere på hvordan kvinnen ser ut, fokuseres det på kvinnenes overbevisninger, men den overdreven bruken av retorikk og illustrasjon er kritikkverdig. Dette er samme retorikken som ofte er brukt i historiske fremstillinger av menn. Kanskje mest i amerikansk litteratur, men vi må passe oss for ikke å havne i samme situasjon som vi kritiserer – å bruke samme retorikk og kjønnsstereotypisk fremstilling som de mannlige biografiene. Mulig det har like mye med kulturforskjeller å gjøre. Vi i Skandinavia er ikke så komfortable med klisjeer og den ”Amerikanske drømmen” – alle kan oppnå suksess.

Forsterkende kjønnsstereotypier

Tegneserieformatet og de visuelle referansene fra popkunst i disse bøkene er neppe tilfeldig. Referanser til populær massekultur og kjente visuelle elementer i samtidens urbane samfunn gjør i teorien at den visuelle fremstillingen av kvinner i Good Night Stories for Rebel Girls 2, og i Kvinner i kamp kan appellere til både gutter, jenter og voksne. Når det er sagt, så representerer førstnevnte bok et mangfold av illustrasjoner, og noen av dem kan nok være mer «jentete» enn andre i farge, særegenhet og stil, uten at det utelukker guttelesere. Det synes jeg derimot at Fantastically Great Women who Changed the World gjør. Med små tegninger av kvinner som ligner unge jenter er dette klart målgruppen.

Felles for de tre bøkene er at de er utelukkende om kvinner, deres lidenskap og oppnåelser. På den måten skapes ikke de kvinnelige idolene nødvendigvis på bakgrunn av det visuelle, men på bakgrunn av holdninger, verdier og handlinger. Selvmotsigelsen ligger i retorikken og visuelle elementer som skaper et «oss» og «dem» – perspektiv, og utelukker gutter ved å kun fokusere på (suksess)historier om kvinner.

Noen ganger må man ofre noe for at noe annet skal få plass – det har vår mannsdominerte historie vist. Likevel bør forfattere og illustratører være seg svært bevisste på bruken av visuelle virkemidler og retorikk, for ikke å ende opp med å forsterke de samme kjønnsstereotypiene de egentlig vil til livs.