Høstens debutanter: Bildebøker om å miste og å finne

Myldrende detaljer og sann tegneglede er fellesnevneren for tre av høstens bildebokdebutanter.

«Detektiv Trine på kattejakt»: En skattkiste for små lesere

Det kryr av flotte oppdagelser i gårdsuniverset til Trine Sejrup. Detektiv Trine på kattejakt er en vakkert utformet myldrebok som samtidig egner seg svært godt til høytlesing. Alt som skjer i boken har et vennlig preg, og det er nok av detaljer som kan vekke nysgjerrighet hos førskolebarn.

Historien følger Trine på besøk hos mormoren sin på landet. Det viser seg at katten på gården har mistet kattungene sine. Trine ifører seg detektivhatt og plukker med seg et forstørrelsesglass for å ta opp jakten på alle sju. Ved å telle kattungene etter hvert som de blir funnet, får leserne grunnleggende talltrening på kjøpet.

Tegneserieinspirert stil

Detektiv Trine har figurert i bokform før som tegneserieinnslag i Trine Sejrups studieprosjekt «Bokboden» da hun studerte ved Universitetet i Bergen. Bok- og utstillingsprosjektet vant gull i Grafills visueltkonkurranse i 2018.

Påvirkning fra nettopp tegneserier og tegnefilm og er tydelig tilstede i tegningene til Sejrup. Oppslagene er fulle av fantastiske elementer. Når forfatteren lar det jordnære gårdsmiljøet boble over med små og store skapninger som oppfører seg akkurat som vanlige mennesker, skjer det sømløst og med en tilforlatelig logikk som er enkel å godta. Figurdesignet og den Sherlock Holmes-aktige hatten til Trine fremstår som et tydelig nikk til Aoyama Goshos mangategneserie Mesterdetektiven Conan.

Skjulte skatter

Myldreboken om Trine er en fest av en skattejakt, og den har ulike vanskelighetsnivå for leserne. Oppslagene veksler mellom nærbilder og detaljrike oversiktsbilder etter hvert som de enkelte kattungene dukker opp. De luftige nærbildene skaper kjærkomne pauser som belønning mellom øktene med leting. Når leseren er ferdig med å jakte kattunger, går det an å avansere skattejakten gjennom en nærmere kikk på alle de andre detaljene som ligger gjemt på sidene. De er nemlig fullspekket med tegninger av små og store dyr som koser seg med gårdsarbeid og ulike former for rekreasjon.

Med denne myldreboken har Trine Sejrup har skapt et trygt og rikholdig univers for læring og hygge for yngre barn. Attpåtil er det en godt tilrettelagt høytlesingsbok for de minste. Forhåpentligvis kommer det flere bøker om Detektiv Trine, for figurene i den første boken er lett å bli glad i.

«Ring, ring!»: Energisk tekst og sprø innfall

Med en erfaren bokillustratør som Rune Markhus som medskaper blir det på ett vis misvisende å omtale Ring, ring! som en bokdebut. At forfatteren Gaute Gjøl Dahle aldri har skrevet barnebok før, merkes knapt. Men så er det da også bildene som utgjør hoveddelen av boken.

Handlekraftig far, hjelpeløs mor

Ring, ring! handler om radarparet far og sønn som er mestere i å finne igjen mammas gullring – som hun stadig mister. Far kalles «Finnern» og eldstesønnen kalles «Finnerns superassistent». Samspillet mellom far og sønn er hovedstyrken i fortellingen. Særlig kommer dette grepet godt frem i Markhus’ illustrasjoner.

Portretteringen av morsfiguren i boken fremstår derimot underlig, all den tid leseren stort sett møter henne som en passiv, forskremt eller hjelpeløs kvinne med et tilnavn som understreker dette. Mamma er nemlig «Mistern». På omslaget er lillebroren og en gråtkvalt mamma henvist til baksiden. Far og sønn boltrer seg på forsiden.

Muntert, kreativt og stilfullt

Gaute Gjøl Dahle er utdannet tekstforfatter ved Westerdahls Oslo ACT. I boken har han lagt inn rikelige mengder muntre ordspill krydret med østlandsk sjargong og muntlige skrivemåter. Når lillebroren roper «jei jør» skrives det med barnets uttale og uten overflødige skrifttegn.

Markhus kombinerer typesetting med håndteksting og mer kreativt utformede tekstbobler og bokstaver. Det skaper god flyt mellom tekst og tegninger på de enkelte oppslagene til tross for at mye skjer på hver side. Overgangen mellom de enkelte oppslagene går derimot i rykk og napp. Men det overordnede prosjektet, jakten på ringen, mistes aldri av syne. Dermed går det fort å hente seg inn igjen om man skulle fortape seg i de begivenhetsrike illustrasjonene underveis.

Illustrasjonene er både kreative og stilfulle, og det er mye å glede seg over på boksidene. Rune Markhus går ikke av veien for å eksperimentere, og han integrerer eksempelvis avfotograferte gjenstander i tegningene sine med morsomt resultat. Stilmessig tar han til seg enkelte særtrekk fra andre norske illustratører, eksempelvis Øyvind Torseter. En av de aller enkleste og flotteste sidene minner om tegnestilen til den norske satirikeren og kunstneren Olaf Gulbransson.

Stor oppfinnsomhet

Fargebruken i boken har et gjennomført stilrent uttrykk. Men mangelen på kontraster i de store ensfargede feltene gjør også at de rikholdige detaljene kan forsvinne av syne for leseren. Det er synd, for Markhus utviser stor oppfinnsomhet i tegningene.
Den energiske teksten til Dahle fungerer som en god generator for sprø innfall hos illustratøren, men kanskje tar det hele litt overhånd? En strammere strukturert fortelling kunne muligens holdt kreativiteten til Markhus i tømmene. Slik boken fungerer nå, passer det kanskje best å lese den i mindre doser om gangen.

Bakerst i boken får vi innblikk i en sann historie om en menneskeformet gulrot som vokste frem fra jorden med en forlovelsesring rundt halsen. Rune Markhus’ tegning av gulrot-gutten viser et spennende potensial for en fremtidig bok.

«Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen»: Mistet og funnet

At storesøsken lett kan føle seg tilsidesatt med nyankomne småsøsken i hus, er et velkjent fenomen og en relevant problemstilling for målgruppen tre år og oppover.

Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen er en bittersøt fortelling som bearbeider følelser hos barn og voksne når andregangsforeldre kan ha mistet førstefødte litt av syne. I boken dikter forfatteren videre på hva som skjer hvis barnet for alvor blir borte.

Sukkersøtt om høsten

Historien om Oscar Wildensky foregår en høstdag hvor moren drar ham med på en kjedelig handlerunde i byen som straff for noe han strengt tatt ikke bare har skyld i selv. Lillebroren har forstyrret all lekingen hans, og når han omsider lufter frustrasjonen, blir han møtt med uvilje fra foreldrene. Byturen er imidlertid full av distraksjoner, og snart blir de to borte fra hverandre. Når storebror forsvinner for mamma, gjenoppdager hun det lille barnet sitt.

Maria Lillebo har både skrevet og tegnet boken om Oscar Wildensky. Begge deler er overbevisende utført. Tegnestilen, som virker delvis inspirert av spanske Júlia Sardà, er utført med fettstifter, fargeblyanter, vannfarger og gouache. Høstfargene som dukker opp i naturen gir en fin kontrast til de mer sukkersøte fargene i bybildet.

Skiftende perspektiv

Boken har et nostalgisk preg hvor detaljer som leker, klær og interiør peker bakover til voksne leseres barndom. Politibilen mot slutten av boken tidfester det hele til 1980-tallet.

På de første sidene i boken vektlegges på vellykket vis barnets perspektiv på omgivelsene rundt seg. Hovedfortellingen speiler mest den voksnes frykt for å miste barnet sitt. På egen hånd rekker Oscar Wildensky knapt å fantasere ferdig om alt han kan gjøre alene før han støter på to surrealistiske tyver som vil stjele morens veske. Når han flykter og må gjemme seg under en bro, ser han urovekkende ut som en fremtidig uteligger.

Til tross for at bandittene er kledd i svartstripede klær og har maske for øynene, er det ingen i folkemengdene som legger merke til hverken tyvene eller den bortkomne gutten. I disse sekvensene nærmer boken seg marerittets underlige form. Tyvene bryter med den ellers realistiske tonen i fortellingen og fremstår som fantasipreget tullete og slemme. I fakter og kroppsspråk minner de mest om barn. Er det slik man ender opp som voksen dersom man blir tilsidesatt som liten?

Instagram-drøm

Gjennom Instagram-kontoen sin har Maria Lillebo gjort mye av markedsføringen for boken selv, og det før hun i det hele tatt ble tilbudt en bokavtale. Mange av illustrasjonene ble først vist som bildeposter på Instagram, og i pressemeldingen fra forlaget vektes også illustrasjonene som det største salgsargumentet for boken. De retropregede illustrasjonene er kanskje aller mest kraftfulle i møte med den voksne som leser høyt. Det som overbeviser aller mest, er imidlertid de innledende sidene som tydeligst viser barnets opplevelsesverden.