Høstens debutanter: Full fres med ungt språk fra Sewali og Slettebakken

Både Amina Sewalis Hør’a, dagbok! og Kristine Rui Slettebakkens Jo har skjedd handler om selvstendige jenter som prøver å finne sin identitet og plass i verden. De to bok-debuterende skuespillerne utforsker gjenkjennelige hverdagsproblemer fra overgangsfasen mellom barn og ungdom.

«Hør’a, dagbok!»: Lykkes med å tilføre dagboksjangeren noe eget

Dagbokformatet skaper rom for fortellinger der man kommer tett på hovedpersonens innerste tanker og følelser. Når en forfatter skriver i jeg-form, får det umiddelbare følger for leserkontrakten: En tilsynelatende fortrolig henvendelse til leseren kan i seg selv skape stor spenning. At dagbokformatet er en godt etablert trend innen barne- og ungdomslitteraturen er derfor ikke så rart. Amina Sewalis debutbok Hør’a, dagbok! bevegerseg innenfor trygt og velkjent terreng, men det skal vise seg at hun lykkes med å tilføre sjangeren noe eget.

Hovedpersonen i Hør’a, dagbok! har flerkulturell bakgrunn, og det skjer ikke så altfor ofte i norske barnebøker. Fortellerperspektivet er lagt til tolv år gamle Nansi fra Uganda som har bodd i Norge i to år. Hun går i 7B på Tøyen skole og bor i blokk med moren Fiona og storebroren Dembe. Moren har to vaskejobber, og vil at Nansi og broren skal få god utdanning. Men Nansi har dysleksi og drømmer om å bli Norges største rapstjerne.

En dag begynner en ny gutt i klassen, en «bærumssoss» som heter Ask. Han lærer Nansi å spille piano, og de blir venner. Ulike konflikter oppstår mens de forbereder seg på å delta i en rap-battle mot en guttegjeng som mobber Ask.

Spontant språk

Sewalis enkle illustrasjoner fremhever og understreker innholdet i handlingen, og ofte er det nettopp humoren som vektlegges i den minimalistiske streken. Det fungerer fint. Men den virkelige styrken er det direkte, muntlige språket. Impulsiviteten og energien til hovedpersonen Nansi kommer til uttrykk i hver eneste setning. Det skaper et overskudd og driv i fortellingen som gjør boken til svært fengende lesning allerede fra første side:

«Hør’a, dagbok. Egentlig jeg syns at det er kætt at jeg må skrive i deg. Men det er Lillun sitt feil ass. Lillun er min læreren. og jeg er sikkert på at hun hate meg ass. Hvorfor? Fordi, på konferansetime i går, hun snitcha til mamma at min norsken er heeeelt krise ass».

Lek med ord og uttrykk

Nansis språk gjennomsyrer hele teksten slik at grammatikk, syntaks og vokabular inneholder en rekke omvendte ordstillinger, alternative verbbøyninger, skrivefeil og slang. Det gir assosiasjoner til litterære prosjekter som for eksempel forfatter Maria Navarro Skarangers roman Alle utlendinger har lukka gardiner (2015).

Først og fremst gir de mange skrivefeilene autentisitet til fortellerstemmen. Men de åpner også opp for en lek med norske ord og uttrykk; edderkopp blir «dillekopp», sommerfugl blir «samefugl», dysleksi blir «duskesi» og liknende. I tillegg gir det mulighet til å vise Nansis språklige utvikling. Blant annet følger leseren prosessen der hun må lære seg at «sj» ofte må erstattes med «kj».

Samtidig er potensialet i tekstens språkprosjekt som helhet uforløst. Teksten kunne klart fått et løft gjennom en dypere boring i språklige konstruksjoner og en undersøkelse av om det skjer noe mer med Nansis språk underveis i fortellingen.

Handlingsdrevet

Sewali har tydelig ønsket å portrettere en virkelighet som får for lite oppmerksomhet i barnelitteraturen. Men handlingen kretser like mye rundt gjenkjennelige hverdagsproblemer som er felles for unge i en brytningstid. Ulempen er at et handlingsdrevent fokus går på bekostning av alvoret i fortellingen.

De mørkere undertonene gis etter min mening for lite tid og oppmerksomhet: Det dveles ikke lenge nok verken ved Asks sorg over en nylig avdød far, eller Nansis fortid i Uganda. På den måten fremstår boken som i overkant forsiktig og skånsom.

Videre er det synd at miljø- og karakterskildringene flere steder blir forholdsvis tynne, for eksempel når Nansi og Ask spionerer på Marvin før rap-battlen. Da finner de ut at han bevisst har skjult at han bor i «rikingland» i et stort hus sammen med faren og stemoren – som jobber som bloggere. Når Marvins familie har fotosession og faren sier «Disse bildene skal i New York Times. Derfor er det viktig at alt er perfekt. Alt.», er det vanskelig å tro på. Mot slutten faller Sewali også for fristelsen til å løsne flokene i plottet litt vel raskt.

Sympatisk synliggjøring

Til tross for dette, er det et sympatisk og prisverdig prosjekt Sewali har satt seg fore. Utenforskapet Nansi kjenner som minoritet gjøres ikke til noe som definerer henne fullt og helt, men er snarere bare en del av bildet.

Litteraturen bør speile den virkeligheten barn og unge lever i, og da trengs flere fortellinger der personer med minoritetsbakgrunn snakker. Hør’a, dagbok! har mange interessante ansatser. Helhetsinntrykket er likevel at Sewali prøver på litt for mye på én gang. Men det litterære overskuddet vitner om at det er grunn til å glede seg til fortsettelsen.

«Jo har skjedd»: Å finne sin plass blant de andre

Også Frida på elleve år sliter med å passe inn og finne sin plass i verden. I motsetning til Sewalis bok, er ikke debutant Kristine Rui Slettebakkens bok Jo har skjedd skrevet i dagbokform, men leseren kommer svært tett på hovedpersonen likevel.

Helt siden moren døde for snart fem år siden, har Frida søkt tilflukt i å løpe så raskt hun kan mens hun dagdrømmer at hun er fotballstjerne og intervjues av reportere. Når skolen begynner etter sommerferien merker hun at venninnen Maja ikke vil være sammen med henne lenger. Maja har istedet blitt med i turngjengen, som flokker seg rundt populære og jålete Marthe med rosa boblejakke.

Enkelt er det heller ikke på hjemmefronten. Farens nye kjæreste, som Frida bare kaller «Post i butikk», har flyttet inn. Når Jo begynner i klassen, tar det dessuten ikke lang tid før Frida skjønner at hun er forelsket i ham.

Velsmurt fortellermaskineri

Slettebakken problematiserer i debutboken klassiske temaer som lengsel etter tilhørighet, vennskap og kjærlighet. Gjennomgående bærer teksten preg av et velsmurt fortellermaskineri, der leseren får akkurat nok informasjon om Fridas opplevelser og tanker til at spenningen opprettholdes, mens dialogene flyter godt. Slettebakken skriver overbevisende fra Fridas perspektiv, og spesielt Fridas indre monologer gir troverdighet til teksten:

«Kjent med noen? Åssen kan jeg bli kjent med noen når vi skal løpe en og en og være lette på tå og krølle oss sammen til en blomst? Dessuten klistra alle seg inntil Marthe med H! Åssen kan jeg bli kjent med noen da!».

Teksten utmerker seg også gjennom tidvis svært fortettede språklige bilder, som effektivt lader fortellingen:

«Så smurte hun matpakker og sykla meg til skolen, før hun sykla videre til arkitektjobben sin og tegna nesten en hel etasje før hjertet hennes slutta å slå. SÅNN. Slått av. Bare ferdig. En mamma over tegnebordet. Brune krøller utover nesten en hel etasje. Og så: aldri mer miming og ordlek til frokost».

På denne måten tilfører de korte tilbakeblikkene mye kontekst til nåtidsplanet i romanen, uten at Fridas sorg over morens død får dominere hele handlingen. Det er godt gjort.

Karikert persongalleri

Persongalleriet er en svakhet ved romanen. Her er en rekke gjenkjennelige figurer, men Slettebakken har ikke gitt dem tilstrekkelig volum og sammensatte egenskaper. Resultatet er at flere av personskildringene ligger litt for nært det karikerte.

Et åpenbart eksempel er Katteknut, en slags bygdeoriginal Frida besøker. Han bor alene i et lite, falleferdig og skittent hus, der sofaen er «dekka av avispapir og kattebæsj». Han forteller skumle historier fra gamle dager, men utover sjokkeffekten i disse får vi vite lite om ham. Det gjøres ingen forsøk på å gi et mer nyansert bilde av den gamle mannen.

Farens nye kjæreste forblir også en uklar skikkelse, i likhet med Marthe med H, Fridas erkerival. Marthe er skildret som en typisk berte. Hun har rosa boblejakke, knekk i hoften og sier «sykt» i annenhver setning samtidig som hun ankommer julefesten kledd i glitrende klær fra topp til tå. Ingenting av dette bidrar til å krydre fortellingen eller til å drive handlingen framover.

Man kan innvende at alt dette underbygger hvordan virkeligheten kan fortone seg for en elleveåring som Frida: rett og slett litt svart-hvitt. Samtidig gjør det romanuniverset flatere enn det trenger å være. Ikke minst er det skuffende at en forfatter som behersker det skrivetekniske håndverket såpass godt, ikke gjør mer for å overraske og utfordre leserne.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Forutsigbarhet og originalitet

Den vanskelige balansen mellom forutsigbarhet og originalitet later til å være en generell utfordring ved å skrive bøker for målgruppen 9-13 år. Ønsket om å skape gjenkjennelige, lettfattelige fortellinger gir ofte oppskriftsmessige løsninger.

Uten å røpe for mye, byr Jo har skjedd på engasjerende skildringer av vennskapet mellom Frida og Jo, og det viser seg at de har mer til felles enn først antatt. Når mange bøker for denne målgruppen handler om at hovedpersonen finner en kjæreste til slutt, ligger originaliteten i denne boken nettopp i hvordan fortellingen om det gode vennskapet til slutt settes i sentrum. Det er det nok mange unge lesere som kan identifisere seg med.