Høstens debutanter: Gjør deg klar for høytlesing

Oppgjør med maktelitene i viltvoksende og spektakulære univers, eller mødre som bryter sammen av sorg i villainteriør? To av høstens debutanter byr på fortellinger med både bitt og motstand, innlevelse og empati. Romanene Familien Gnork og Vildeskuffen viser at ingen sorg er lik, og at sorgreaksjoner kommer i ulike fasonger.

Bøkene står i hver sin tradisjon. Vildeskuffen er jordnær, hentet fra et gjenkjennelig univers mange lett vil identifisere seg med. Familien Gnork, derimot, bryter den realistiske rammen og spiller på fantastiske elementer med en egen logikk. Romanen illustrerer fantasien som en frigjørende kraft som kan utfordre og snu om på makthierarkier.

«Familien Gnork»: Hevnerne fra jungelen tar kontroll over fortellingen

Om du er interessert i en barnebok som leker og ironiserer – da er det denne du skal lese med barna. Familien Gnork av Thoralf Fagertun er full av sjarm og humør, men slett ikke uten slagkraft. Og det selv om romanen starter et helt annet sted. Jeg-fortelleren Tom har nemlig sin aller beste venn, Martin, på onkologisk avdeling på sykehuset. Martin har kreft.

Romanen handler om å bearbeide en sorgprosess og følelsene som oppstår i møte med en så alvorlig syk venn. Samtidig leker Familien Gnork litt opprørsk med den type fortellinger vi finner i alle variantene av Jungelboken av Rudyard Kipling. En fortelling blant annet kjent gjennom Disneys tegneserier og bøker med historier om Mowgli som omgis av jungeldyr.

Men lesningen begynner med at jeg-fortelleren er ensom uten bestevennen og står alene mot hovedmotstanderen Preben, sønn av rikingen Harry-Jonny Kolstad Johansen. Legg allerede her merke til de utstudert ironiske navnene.

Snytt ut av en spinnvill verden

Til forskjell heter hjelperen i boka Kompis. Han dukker opp i form av en ny klassekamerat allerede på første side. Med en giftslange i sekken inviterer Kompis Tom hjem til seg og familien på middag. Som om de var snytt ut av en spinnvill jungelverden har gnorkene innredet huset med eksotiske dyr og planter. Krokodillen Tannstein bebor badekaret og slangen Hoggtass er kjæledyret.

Herfra tar de eksotiske dyrene kontroll over det som utfra premissene kunne blitt en traust fortelling. Fantastikken får fart i fiksjonsuniverset. Dyrene fra jungelen er aktører som hjelper til med å endevende det etablerte makthierarkiet. På et vis endrer de også noen vanetenkningsmønstre i og med at de kommer utenfra og inn i en fortellingsstruktur der de vanligvis ikke hører hjemme. De invaderer fortellingen, rett og slett.

Familien til Kompis, gnorkene, er nemlig kommet for å hevne seg på Harry-Jonny Kolstad Johansen. I en kort fiktiv tegneseriestripe forteller faren til Kompis at han, som en annen virkelighetsforfatter, har «teikna og skrive ned det som skjedde, for å gjere sorga lettare å bere». Her i tegneseriestripen presenteres Harry-Jonny Kolstad Johansen som den store hvite mann som har drept tigeren Roald. Roald var bestevenn med Kompis i uskyldens tid den gang de levde i jungelen.

Sammen mot overmakten

Med en alternativ virkelighetsoppfatning går gnorkene i bresjen for å finne opp en medisin som skal kurere kreft, og som er bedre enn den giftige kreftmedisinen Martin får på sykehuset. Joda, det ligner prosjektet i Georgs magiske medisin av Roald Dahl, men der skulle medisinen gjøre bestemoren snillere.

I Familien Gnork tilhører de merkelige og fantastiske voksenfigurene samme side som jeg-fortelleren og Kompis. Barn og voksne står sammen mot autoriteten og overmakten i fortellingen. Det er som om de voksne var barn i Ole Lund Kirkegaards univers. Da han skrev sine bøker, var motkreftene  barna sto overfor ofte de voksne, som hos Roald Dahl. I vår tid representerer ikke lenger de voksne nødvendigvis overmakten, barn og voksne står oftere samlet mot fiendene. Heltene til Kirkegaard  er barn som vokser opp litt ved siden av normalen og andre som befinner seg i mindre maktfulle posisjoner. De spenner bein for folk som er store og sterke, men storkedumme. Kirkegaard har et fast inventar av slike typer.

Harry-Jonny Kolstad Johansen er en sånn skabelonfigur, en rik, slesk og mektig fyr. I begynnelsen av fortellingen vil han bygge et katteslakteri. Men siden det gjør ham upopulær, velger han å bygge et spa for sykehjemmet i stedet.

Uhøytidelig ideologikritikk

Det er som om barneboka fleiper med dagsaktuell ideologikritikk og det pågående oppgjøret med vestens koloniale fortid, men uten egentlig å ta noe av det så fryktelig høytidelig. Dersom du går på jakt etter det underliggende narrativet romanen ironiserer over og leker med, får du fin fangst. Boka har forresten også et kapittel om en strandet hval.

Likevel vil jeg ikke underslå at Familien Gnork også lar seg lese om en sprelsk fortelling, som en fantasi som utvikler seg for å stå imot sorg. Romanen illustrer godt hvordan fantastiske fortellinger kan virke som overlevelseskraft og som motkraft. Attpåtil er denne gullgruven av en bok illustrert på en måte som løfter og kommenterer teksten. Illustratør Line Halsnes gir den et kraftfullt estetisk uttrykk.

Språket flyter godt og oppfinnsomt i jungelen, der gutter kan fly av gårde i jakobingebrigtsenfart. Her følger morsomme scener hakk i hæl i fint poengterte kapitler som samtidig har en tydelig spenningskurve. Er du fortsatt i tvil om hvilken bok som bør ligge under treet til alle barn mellom ni og elleve år?

Anmeldelsen av Vildeskuffen kommer etter bildene og annonsene.

«Vildeskuffen»: Humørfylte intriger i levende univers

«Kjære Gud, få mamma til å bli normal.»

Vildeskuffen av Nina Anderson Sjødal skildrer sorgprosesser og fremstiller hvordan ensomhet utvikles i det sosiale felleskapet. Romanen er et humørfylt intrigedrama om kampen for å beholde plassen i venneflokken. Den utmerker seg med gode dialoger i et levende romanunivers.

«Jeg strekker ikke til (…) Jeg har ikke lange nok armer. Til å ta ham imot, til å holde rundt ham. Til å holde både verden og meg selv på plass samtidig.»

Sitatet er fra Dette er ikke oss av Neda Alaei, boken som vant Uprisen i 2020. Sitatet beskriver følelsen som også rammer jeg-fortelleren i Vildeskuffen. Men hun er litt yngre og har ennå ikke utviklet språklig nyanseringsevne. Derfor sier hun: «Kjære Gud, få mamma til å bli normal. Få henne til å stå opp av senga og vaske håret.»

Skjerme de voksne

Vildeskuffen og Dette er ikke oss viser hvordan barn trer inn i voksenroller når foreldre i dyp sorg forsvinner inn i sitt eget bekmørke. Alaeis bok er for litt eldre barn og mørkere enn Vildeskuffen, men i begge bøkene tar barna omsorgsroller. Sammenbruddene skaper komplekse situasjoner der jeg-fortellerne skjermer de voksne og skammer seg over hjemmet.

Opplevelsen av at sorg plasserer en på utsiden av det sosiale felleskapet, er et fellestrekk ved flere jeg-fortellere som bearbeider sorgopplevelser. Romanen forteller fra elleveårige Eline sitt ståsted om en familie som sørger over tapet av lillesøsteren. Likevel er Vildeskuffen også blitt et humørfylt intrigedrama i et levende romanunivers.

Som i Familen Gnork etablerer Vildeskuffen effektivt intrigen allerede på første side: Alle i Elines klasse skal fortelle om hva de har gjort i høstferien. Samtlige av vennene har opplevd noe som er mer morsomt og bedre å gjengi enn Eline, som bare har trasket omkring med mormoren. Derfor glipper det ut av henne at hun har vært i Disneyland i Paris. Så er sirkuset i gang. Den ene løgnen tar den neste.

Følgeproblemer

Eline skjuler at en uflidd og ufokusert mamma sjokker omkring i zombietilstand hjemme. Jeg-fortelleren får knapt kontakt med henne, og hun vil i alle fall ikke at vennene skal vite. Moren beskyttes fra andres blikk av Eline. Samtidig passer hun på seg selv ved å holde moren ute av syne.

Omtenksomt lar romanen leseren også få innblikk i elleveåringens eget savn etter søsterbabyen, selv om morens sykdom tynger Eline. Hun setter sine egne behov til side ved å unngå å mase om ferier eller andre ønsker som moren ikke kan innfri.

At Eline skjermer moren og juger for å dekke over ståa hjemme, får følgeproblemer. Hun klarer ikke å være til stede blant vennene og stille opp til avtalt tid og sted. Siden Eline svikter, skaffer bestevenninnen Thea seg en ny venninne.

Her illustreres en nådeløs barne-logikk, der den ene forkastes for den andre, så snart den første er litt på siden av det normale. Men romanen viser også hvordan de normative forventingene til foreldrerollen og vanlige familier bidrar til å belaste barna.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Utenfor konvensjonene

Som barn vil du helst at familien din skal ligne andres og ikke ha noe hengende ved seg som stikker ut. Barn vet hvordan en forelder bør te seg i det sosiale rommet. Vildeskuffen viser at foreldre som faller utenfor konvensjonene trøbler det til. Kameratflokken vender seg fra jeg-fortelleren fordi hun, på grunn av moren, ikke makter å oppfylle de sosiale kravene.

Siden jeg-fortelleren bare er elleve, er det effektivt å la Eline føre lister som bidrar til å kontrollere hennes eget indre kaos. Slik utdypes også hva som skjer på innsiden av henne.

Handlingen i Vildeskuffen strekker seg fra høstferien til desember. Den har et håpefullt, oppbyggelig siste kapittel som er skikkelig julete, litt i stil med Love actually. Noen barn vil fryde seg over det, og andre kan trøstes. Joda, jeg tenker absolutt høytlesning i juletida.