Høstens debutanter: Tidstyver, tidsfrister og travelhet

Tid er en relativ opplevelse for både barn og voksne, og disse tre bildebøkene viser fram denne relativiteten. Mens Vi må rekke barnehagen av Silje Bekeng-Flemmen og Borghild Fallberg er travel fra start til slutt, er Vilda Virvelvind av Emma Gullberg og Lise Osvoll opptatt av hvor lett det er å glemme tiden. I God tid av Anne Aanensen Randøy og Hilde Hodnefjeld er det forskjellen på god og dårlig tid som er i fokus.

Bøkene behandler også relasjonen mellom voksne og barn. Både i God tid og Vilda Virvelvind blir det trygge båndet mellom mor og datter utfordret og gjenetablert, og begge jentene lærer mødrene sine noe. Med Vi må rekke barnehagen snus forholdet mellom foreldre og barn på hodet, og det er datteren som pusher foreldrene av gårde om morgenen.

Etablerte illustratører, ferske forfattere

Bøkene skilter med tre etablerte illustratører som alle leverer gjenkjennelig. Hilde Hodnefjeld er den mest erfarne. Hun har gitt ut bøker selv, illustrert for andre og mottatt en rekke priser for arbeidet sitt. Lise Osvoll er mest kjent som animasjonsfilmregissør, men har også gitt ut bøker og illustrert for andre. Den yngste i selskapet, Borghild Fallberg, har allerede illustrert et tosifret antall bøker.

Forfatterne er derimot bildebokdebutanter, alle tre, og de takler det ukjente terrenget på hver sin måte. Barnehagepedagog Anne Aanensen Randøy viser sin kjennskap til målgruppa, og God tid er i tillegg litterært sterk. Den yngste av de tre, Emma Gullberg, har god timing og et tydelig fortellertalent. Silje Bekeng-Flemmen, som er kjent skribent fra Klassekampen og romanforfatter, skriver morsomt og lekent, men leverer likevel den svakeste teksten.

«God tid»: Gjennomførte metaforer

God tid er den mest gjennomarbeidede utgivelsen av de tre. Fortellingen er enkel og konsentrert. Den følger det klassiske barnebokmønsteret fra trygt til utrygt og tilbake til tryggheten. Maren ønsker seg god tid om morgenen, men mobilen til mamma lager dårlig tid. Det hjelper dessverre ikke å grave mobilen ned i sandkassa i barnehagen. Da blir mamma stressa og tida enda dårligere. Så mobilen blir gravd fram igjen, og da hjelper det litt likevel, for mamma skjønner at Maren vil ha mer tid med henne og skaper det rommet Maren har ønsket seg.

Helt fra starten tenker Maren at hun er en katt og at morens hår er et hav av gullfisk.

Maren maler som en kattunge mens hun fanger mammas lange, bølgete gullfiskhår, som svømmer utover mammas pute.

Disse to metaforene er gjennomgående i Randøys tekst og i Hodnefjelds illustrasjoner. Randøy viser i det hele tatt at hun mestrer språket. Hun skriver gjentakende og rytmisk, og hun utdyper og leker seg med de få metaforene hun bruker. I bildene følger Hodnefjeld opp. Her veksler Maren mellom å være katt, ha katteører eller bare være Maren. Mamma har også katteører når Maren er fornøyd, og gullfiskene kommer og går i takt med nærheten mellom hovedpersonene. Det er et enkelt, men effektfullt grep.

Hodnefjelds strek speiler og utdyper teksten på andre måter også. Hun bruker behagelige høstlige farger når mamma og Maren har det bra. Detaljer i illustrasjonene spiller på det som blir sagt – som i oppslaget hvor Maren og mamma har kranglet, og bildene på stueveggen viser Sinnataggen, en bæsjetegning med tittelen «mamma» og en trist katt. Vendepunktet, når mamma og Maren graver fram mobilen midt på natta, stikker seg ut rent visuelt, fordi illustrasjonene her blir mørke i kontrast til resten av boka.

«Vilda Virvelvind»: Klassisk fortelling

Vilda Virvelvind er rettet mot en noe eldre målgruppe. Fortellingen er ikke like stramt komponert som i God tid, men den følger den samme klassiske strukturen. Vilda har fått beskjed om å komme rett hjem etter skoletid, men på hjemveien er det mange fristelser, og plutselig har det gått en hel time. Mamma er streng når Vilda kommer hjem, men humøret snur når det viser seg at Vilda har funnet lommeboka hennes på omveien. Kanskje var det ikke så dumt å bruke tid likevel?

Gullberg har en muntlig stil som formidler Vildas perspektiv:

Vilda lukker øynene så hardt hun klarer da hun ser den svære lekeplassen. Hun vet at hun burde gå rett hjem, men det er jo totalt tullete å gå forbi en lekeplass uten å leke.

Her er det verken språklige bilder, gjentak eller rytme, men et forsøk på å legge seg tett på språket til en førsteklassing. Det fungerer fint. Særlig i samspill med Osvolls illustrasjoner blir helheten solid.

Det er fart i illustrasjonene. Osvoll bruker tegneserieteknikker som gir inntrykk av bevegelse og tempo når Vilda klatrer på lekeapparatene eller følger etter duene i parken. Fordi streken er enkel og tydelig, kan teksten overlate deler av fortellingen til bildene. Gullberg trenger ikke skrive at Vilda blir skuffet når hun ikke finner en skatt – ansiktsuttrykket holder lenge, og alt Vilda glemmer underveis blir ikke nevnt med ord – det blir opp til leseren å oppdage hvor jakka, sekken, vottene og lua tar veien.

«Vi må rekke barnehagen»: Rollelek

Vi må rekke barnehagen er den utgivelsen som spriker mest. Hovedfortellingen er enkel nok. Det er ha-med-dag, og Lita har det travelt med å komme seg i barnehagen. Hun bruker tryllepinnen sin til å dytte foreldrene rundt i huset og ut av døra.

– Når dere ikke greier å kle på dere sjøl, så må jeg gjøre det for dere!
– Men… jeg er jo voksen, sier pappa.
– Voksen-poksen, sier Lita.

Ideen er at det skal være morsomt når foreldrene får på seg rare klær, at de sutrer som unger og blir tvunget til å lage pannekaker, og episodene er fine hver for seg, men det skjer for mye i både bilde og tekst. Det oppleves som alle ideer blir tatt inn i teksten uten tanke for helheten.

Bekeng-Flemmen liker å leke med språklyder. Voksen-poksen har følge av andre liknende remser som ring-kling-klingeling, geopling-geoplang-geoplong og barnehage-hagebage. Hun krydrer også teksten med enderim og finurligheter som at pappa «bare hadde fire nei i lomma».

Mylder

I dialogen er det også mye som kan være gøy for målgruppa. Lita bruker stadig voksenreplikker som «det er ikke skjermtid nå», «Se på meg når jeg snakker til dere!» og «Vi må få opp farta!» Hovedpersonen Lita veksler mellom å være streng og snusfornuftig unge, og en tryllefe som skaper foreldrene om til geparder eller kaster på dem klær. Isolert sett er påfunnene gode, men i sum blir det først og fremst kaotisk.

Særlig når de pastellfargede illustrasjonene til Fallberg følger opp mylderet i teksten. Alle oppslagene er fulle av detaljer, men uten at de tilfører noe til fortellingen. Mengden shampooflasker og klær på badet, barnetegninger og leker på barnerommet eller redskaper og mat på kjøkkenet gir selvsagt inntrykk av en litt rotete og åndsfraværende familie, men det er ikke noe å oppdage i detaljene – de blir bare overveldende mange. Fallberg tilfører ellers liv og karakter til resten av familien, som lett forsvinner i teksten til Bekeng-Flemmen.

Det enkle er ofte det beste

Det er ikke slik at Vi må rekke barnehagen er mislykket. Jeg tror absolutt den kan skape gode lesestunder, latter og samtaler om morgenstress eller foreldre som er for mye på mobilen. Men i sammenligning med de to andre utgivelsene faller boka noe igjennom. Både God tid og Vilda Virvelvind har et samspill mellom illustrasjon og tekst som gir hovedfortellingen fokus, og de gir et gjennomarbeidet og helhetlig inntrykk. God tid er den enkleste fortellingen, og det er kanskje derfor den også framstår som best.