Høstens debutanter: Trippa og hjertevarm bokstavkunst

En barnebokdebutant som vies anmeldelser i NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet og Vårt Land, er nesten nødt til å være kjent for noe fra før. Som for eksempel å ha spilt en av hovedrollene i Barne-TV-versjonen av Tor Åge Bringsværds Karsten og Petra. Forfatterdebutant Kristoffer Cezinando Karlsen er i tillegg anerkjent musiker og prisbelønt låtskriver.

Billedkunstneren Charlie Roberts er kanskje mindre kjent for allmennheten. Men med en soloutstilling på Oslo-galleriet Galleri Golsa i 2019, stiller han ikke så mye dårligere enn forfatteren hva angår personlig suksess.

Vi har å gjøre med to drevne kunstnere som nå har slått seg sammen, og resultatet er et multimodalt kunstverk med dyp klangbunn og brede referanser – til samtidskunst, samfunnsdebatt, populærkultur og diverse subkulturer.

Assosiasjons-ABC

Boka er smidd over lesten til den klassiske ABC-boka, der hvert lille, uavhengige kapittel er tilskrevet hver sin bokstav i alfabetet. Det kreative utgangspunktet for kapitlene er sammenstillingen av to tilsynelatende tilfeldig valgte ord som begynner på samme bokstav, og så tar det av med assosiasjoner derfra.

Vi møter ambulanseastronauten, inviteres til bandittbursdag og blir med på cowboycamping, og de små historiene artikuleres gjennom morsomme, fantasirike og uventete bokstav- og enderim. En av de mest sjarmerende fortellingene er skapt med bokstaven D som startpunkt:

Dovendyrduoen Dardan og Danne
var glad i å dune som dovendyr flest.
Men dét betyr ikke at Dardan og Danne
var vonde å be når det kom til en fest.

Langt inni dypeste skogen de gikk,
mot lyden av dundrende dunkemusikk.
Og straks var de fremme ved dovendyrdiskoen,
Med hjertelig plass til hver dovendyrgjest.

Dovendyr-dansing går sakte, men lell,
dønn elegant som en spretten gasell,
de trippet på tå til dagen derpå,
og danket ut alle i danseduell.

Rik representasjon

Bildene er fylt av populær- og subkulturelle referanser, og ofte gis menneskene og dyra identiteter vi kan kjenne igjen fra urbane middelklassemiljøer. Med sesongens ikoniske bøttehatter minner dovendyra om dedikerte motebloggere. Og med sorte tyveluer, korte boblejakker og høyvannsbukser, kunne mange av bandittbursdages gjester like gjerne vært invitert til klassefest på kunstakademiet. Karakterenes sosiokulturelle tilhørighet er neppe noe de yngste leserne legger merke til, men for den eldre leseren gir identitetsmarkørene en komisk tilleggseffekt.

Og selv om enkelte stereotypier gjør seg gjeldende i bildene, blir scenene aldri klisjéer, de er langt mer mangfoldige enn som så. Det er bare dovendyrhattene som peker i retning av moteuker og influencerkåringer, antrekkene for øvrig gir assosiasjoner til disko og syttitall. Og titter vi nærmere på bursdagsgjestene, fremstår gruppa straks mer sammensatt. Her kan vi spotte opptil flere melaninrike ansikter – og representasjonen er nok dessverre høyere her enn i virkelighetens kunstfelt.

Lage nye ting

Samtlige av anmelderne har trukket frem den litt kranglete formen forfatteren har gitt diktene. VGs anmelder etterlyser en tydeligere sammenheng mellom historiene, og mener rimene halter for mye. Jeg er enig i at både rim og rytme lugger litt. I dovendyrdiktet gjengitt over yter de to siste versene i strofe én og to særlig motstand, de inneholder liksom et par stavelser for mye. Det kan gjøre høytlesningen slitsom, men det skaper også en spennende kunstnerisk effekt.

Den rufsete, litt hakkete estetikken kan faktisk spores i de fleste kunstneriske valgene som er tatt. På samme måte som diktene ofte bare nesten rimer, og ofte bare nesten fungerer rytmisk, tar bildene og beskrivelsene kulturen vår bare nesten på kornet. Som når avisa sjimpansen Julius jobber i kalles Jungeljournalen og ikke det mer opplagte Jungeltelegrafen. Referansene treffer liksom alltid litt på siden av spikerhodet, og på den måten kreves det noe av oss, som vi må jobbe litt med å imøtegå. Den estetiske nytelsen ligger i arbeidet vi er nødt til å legge inn, kombinert med den lille overraskelsen over at vi får noe annet og mer enn den åpenbare klisjéen.

I den uttalte målgruppa (6-9 år) vet nok uansett de færreste hva en journal eller en telegraf er for noe, og den lille historien om sjimpansejournalisten tjener som enda et eksempel på at voksenleseren tas godt vare på.

Samtidig er det åpenbart at forfatteren ønsker å vise barna hvilket kreativt potensial som ligger i språket vårt. Hensikten med den klassiske ABC-boka er at barna lærer seg bokstavene i alfabetet, og hvordan de kan trekkes sammen til ord som viser til bestemte fenomener i verden. I Bokstavene lærer barna også hvordan man kan bruke språket til å lage nye ting, ting som ikke allerede finnes der ute i virkeligheten.

Idealer fra samtidskunsten

Anmelderen i Vårt land leser forventningsbruddene og den frie stilen som en avlegning fra hip hopen. Hip hop er subkultur, og har koplinger til den hjemmemekka og rufsete estetikken vi kjenner fra rock og punk. Og joda, vi finner referanser til hip hop-kulturen i boka. For eksempel Rumis rapperobot, og plakatene av Nas og Lil’ Wayne som henger på rommet hans.

Men for meg fremstår de kunstneriske grepene like mye som uttrykk for idealer fra samtidskunsten. Og da særlig det kunstneriske miljøet Cezinando er en del av, med multikunstnere som Elise By Olsen og Marie Pasenau som ledende figurer. Pasenau, som i en alder av 25 år er representert med hele seks verker i Nasjonalmuseets samlinger, har gjort seg bemerket med selvdokumentariske fotografier. Der iscenesetter hun seg selv på en måte som utøver motstand mot Instagrams glatte overflater.

Bokstavene byr også på mer direkte koplinger til samtidskunsten: Tilsynelatende tilfeldig plassert på veggen hjemme hos Q-tipsquizmaker Quintin henger et maleri av Ida Ekblad, en av våre mest anerkjente visuelle kunstnere det siste tiåret.

Som skaperne av Bokstavene, trekker Ekblad på subkulturelle referanser. I mange av verkene hennes, blant annet det som henger hos Quintin, er koplingen til graffiti tydelig. Som flere av kunstnerne fra sin generasjon har hun behandlet spenningsforhold mellom modernismens vitalitet og ekspresjonisme og appropriasjonen av populær- og motstandskulturer i de siste tiårenes samtidskunst.

Utfordrer og parodierer

Til tross for at et par av illustrasjonene i Bokstavene får karakterene til å virke litt blaserte, som de New York-baserte brukerne av karaokekompasset, finner jeg mye av både varme og kraft i dem. Jeg synes det virker som om den helt nye generasjonen av kunstnere, som Pasenau og Cezinando representerer, har funnet en måte å leke med, parodiere og utfordre stereotypier på. Det uten at ironien skaper den avmålte distansen som vi oftere ser hos 70- og 80-tallsbarna.

Enkelte av fortellingene strekker seg imidlertid etter andre idealer enn de kunstinstitusjonelle, og tar form av klassisk samfunnssatire. Jeg ler for eksempel høyt av Isbjørnen Igors identitetspolitiske prosjekt, som treffer spikeren rett på hodet:

Isbjørnen Igor var inderlig opptatt
av jordklodens fremtid og Nordpolens stell.
Kanskje på grunn av at endring i klima
nettopp var noe som angikk ham selv.

Til Nordpolen kom journalister fra TV,
og Igor fortalte med iver og glede.
For Igor forsto at å snakke om saken
Var måten å være en rollemodell.

Nonsens og psykedelika

Det finnes en lang tradisjon for å utfordre ABC-sjangerens kjedelig oppbyggende pedagogikk. I 1849 gav Edvard Lear ut sin Nonsense ABC’s, og Shel Silversteins Uncle Shelby’s ABZ Book kom i 1961. Men mens den sistnevnte kultklassikerens kyniske humor ligger i nidkjær motarbeidelse av barnets oppdragere, nøyer Bokstavene seg med å droppe moralisering. Her er humoren hjertevarm og inkluderende.

Silversteins univers strekker seg videre enn ABC-boka, og for meg gir Bokstavene også assosiasjoner til slageren «The Unicorn» og «Sarah Cynthia Sylvia Stout», «who simply would not take the garbage out». En annen favoritt er «The Smoke-off»; hvor lille, hardbarka Pearly Sweetcake ruller motstanderen sin inn i en joint og røyker ham foran et fullsatt Yankee Stadium.

Denne uanstrengte vekslingen mellom absurde fortellinger om eksotiske dyr, fantasifigurer og rekreasjonell rus, som alle er gjennomgående motiver i Silversteins dikt, synes jeg også jeg kan spore i Bokstavene.

Det er kanskje bare meg, men når eselet Emir inntar en eliksir som først forvandler ham til enhjørning, for så å sende ham opp i skyene og ut på en regnbue, er det vanskelig ikke å trekke linjer til psykedelisk dekorerte platecover, teletubbies og alt annet som minner om soppturer og syretripper. For ikke å snakke om smilefjeset på ballongen som pynter opp bandittbursdagen! Man skal ha levd litt avsondret for ikke å knytte den sortøyde smileyen til åtti- og nittitallets ravekultur og partydop. I det minste som voksen.

Drømmeaktig univers

Om vi drar koplingen enda litt lenger, kan vi kanskje også si at selve formen på boka gir assosiasjoner til psykedelika. Vi finner ingen direkte, logisk sporbar sammenheng mellom de ulike historiene. Strukturen innenfor kapitlene er heller ikke så stram. Assosiasjonene tar over for hverandre, og retningen fortellingen tar styres vel så mye av digresjoner som noe klart og tydelig plot.

Sammen med de surrealistiske tablåene skaper den løse strukturen et drømmeaktig univers. Dette gjelder jo for så vidt all nonsenslitteratur, også den absolutte klassikeren innenfor sjangeren, Alice i Eventyrland. Jefferson Airplane sa det ganske så poetisk tilbake i 1967:

When the men on the chess board
Get up and tell you where to go

And you just had some kind of mushroom
And your mind is moving low
Go ask Alice
I think she’ll know.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Alt annet enn kategorisk

Som med identitetsmarkørene uttrykt i klær, interiør og forbruksvaner, går selvsagt også rusreferansene over hodet på barna. Heldigvis, får man vel si. De fleste barn har nok sine helt egne assosiasjoner til både enhjørninger og ballonger med smilefjes. Jeg har sansen for denne typen dobbeltkommunikasjon. Det er befriende å kunne le inni seg av betydninger som absolutt ikke passer for småbarn. Jeg liker også at vi tvinges til å forholde oss til «voksentemaer» mens vi er i samspill med barna.

Samtidig som de fleste av oss er trygge og fornuftige voksne for barna våre, er vi hele mennesker med dyder, laster og (i de fleste tilfeller) en eller annen form for rusvane eller -uvane. Og som barna har vi behov for lek, moro og eksperimentering som utvider horisontene våre.

På mange måter er Bokstavene en bok som tar de voksnes smak på alvor. Og mye av meningsinnholdet og estetikken vil nok virke sterkest på høytleseren. Men selv om barna ikke fanger opp alle nyansene og meningsrikdommen i form og motiver, tror jeg er bra at de eksponeres for uperfekte og eksperimenterende kunstutrykk av denne typen. Uttrykk hvor verden ikke fremstår så blankpolert, kategorisk og kjedelig pedagogisk som den ofte gjør i mer målgruppestyrt barnekultur.

Denne boka er for kule folk, uavhengig av alder.