Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Høstens debutanter: Vennskap via magi

KATEGORI

Litteratur,

PUBLISERT

torsdag 11. november 2021

Blant høstens debutanter finner vi to som lar barna håndtere utenforskap, lengsel og ensomhet med magi og fantasi. Vi anmelder «Tine og det magiske speilet» og «Bak den svarte porten». En bok overbeviser, en gjør det ikke.

↑ «Tine og det magiske speilet» av Morten Hegseth og Linn Wold (ill.), foto: Kagge. «Bak den svarte porten» av Anders Bortne og Marianne Gretteberg Engedal (ill.), foto: Gyldendal

Hvordan håndterer barn utenforskap, lengsel og ensomhet? I høst debuterer Morten Hegseth og Anders Bortne med bøker som tematiserer akkurat dette. I begge utgivelsene møter leseren en hovedperson som ønsker seg venner. Og det ordner seg til slutt – enten gjennom magi eller gjennom overnaturlige hendelser.

Tine og det magiske speilet


Illustrert roman

Skrevet av Morten Hegseth

Illustrert av Linn Wold

Sjanger: Magisk-realistisk litteratur

Målgruppe: 6-9 år

Kagge 2021

 

«Tine og det magiske speilet»: Litt for perfekt

Programleder og journalist Morten Hegseth ble i høst også barnebokforfatter. I romanen Tine og det magiske speilet møter vi syv år gamle Tine som skal flytte fra Trondheim til Oslo. Hun kvier seg for turen sørover. Heldigvis flytter både mor, far og fars kjæreste med henne, men ikke bestevennen Victoria. Tine føler seg alene. Vil hun få venner i storbyen?

«Tine og det magiske speilet» av Morten Hegseth, illustrert av Linn Wold. Foto: Kagge

Et magisk speil

Tine og det magiske speilet tematiserer hvor angstfylt det kan være for et barn å flytte. Boken viser også hvordan det kan skape brist i noe av det aller viktigste for et barn: tryggheten. Boka følger Tine på den lille familiens biltur til Oslo. Tine er lei seg hele veien, men redningen kommer i form av en bruktbutikk. Der finner hun et veldig spesielt speil. Tine blir oppslukt av dette magiske og glitrende speilet. Hun ser den kuleste, fineste jenta der, og jenta ber henne om ikke å være redd for å flytte. Speilet skaper et fristed for Tine, og jenta i speilet blir en følgesvenn.

Et magisk speil er et artig konsept for å illustrere barns fantasi og verdensoppfatning. Hegseths historie faller inn i samme kategori som C. S. Lewis’ ikoniske bokserie Legenden om Narnia. I Narnia-bøkene rømmer barna også vekk fra en vanskelig virkelighet og inn i noe magisk, men likheten stopper dessverre der.

Et magisk speil er et artig konsept for å illustrere barns fantasi og verdensoppfatning

Morten Hegseth. Foto: Nora Angeltveit

Sukkersøtt

 

Linn Wold har illustrert boken med sukkersøt palett. Wolds illustrasjoner består av rosa, flagrende sommerfugler, og de skaper en stemning som jeg ikke egentlig synes passer tematikken. Tine er melankolsk, så den rosa, drømmende estetikken Wold har gitt boka gir lite mening og bidrar ikke til historien som noe annet enn litt malplassert pynt.

De nesten fotorealistiske illustrasjonene kan fremstå skumle, og de skaper en fremmedgjørende og ubehagelig følelse hos meg. Bildene er realistiske nok til å mane frem en slags menneskelighet i personene, men ikke nok til at jeg tror på det. Denne dobbeltheten merker jeg gjennom hele boka – det er noe som mangler.

Illustrasjon fra «Tine og det magiske speilet» av Morten Hegseth og Linn Wold. Foto: Kagge

Tine, pappa og bonuspappa fra «Tine og det magiske speilet» av Morten Hegseth og Linn Wold (ill.). Foto: Kagge

For lite plass til alvor

Det samme gjelder Hegseths språk. Det skaper en slags dissonans, det er både noe barnlig og voksent over det på en og samme tid. Men akkurat som i illustrasjonene, blir det for enkelt og drømmende, og det melankolske alvoret hos Tine får for lite plass. Tekst og bilde som helhet skaper for lite friksjon, det gir for lite dybde til følelsene og trygghetsbristen en flytting kan skape. Kanskje er det slik hvite middelklassebarn prater og oppfører seg – eller kanskje er det preget av det voksne blikket på barnets verden. Dissonansen er like fullt til stede. For historien fremstår også som litt for perfekt, selv med magi.

Det er dog fint å se en barnebok med LHBT+-personer uten at marginalisering er temaet. For både Tine og resten av karakterene i boka stiller ingen spørsmål rundt det å ha en mor, far og en bonusfar som pappas kjæreste.

Det melankolske alvoret hos Tine får for lite plass

Illustrasjon fra «Tine og det magiske speilet» av Morten Hegseth og Linn Wold (ill.). Foto: Kagge

Litt for perfekt

Det viser seg til slutt at jenta i speilet er Tine. Hun har hele tiden sett seg selv i speilet, hele veien gitt seg selv motet hun trengte. Tine innser at hun har alt det hun trenger inni seg – en klassisk trope man finner i både barne- og voksenlitteraturen.

Moralen er fin, men den magiske illusjonen brytes veldig plutselig. Magien i speilet er det mest forlokkende ved boka, og dermed blir det noe lettvint og uferdig over slutten. Ubesvarte spørsmål henger igjen: Hvordan klarte Tine egentlig å finne motet i seg selv? Og i tillegg har Tine fått også fire ønsker av jenta i speilet – som alle blir oppfylte. Om det var hun selv som klarte å gjøre flyttingen mindre ubehagelig, hvordan ble ønskene hennes virkeliggjorte på magisk vis da? Boka svarer ikke på dette. Det hele virker litt for perfekt og enkelt, og jeg sitter igjen med en lettere forvirring.

Jeg skulle gjerne sett en forløsning, er det magi eller ikke? Ett spørsmål står igjen: Hvordan skal et annet barn som ikke er Tine hjelpe seg selv ut av en vanskelig situasjon?

Illustrasjon fra «Tine og det magiske speilet» av Morten Hegseth og Linn Wold (ill.). Foto: Kagge

Bak den svarte porten


Bildebok av Anders Bortne

Illustrert av Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal)

Målgruppe: 6-9 år

Gyldendal 2021

 

«Bak den svarte porten» av Anders Bortne og Skinkeape (ill.). Foto: Gyldendal

Bak den svarte porten: Nydelig Halloween-estetikk

Bak den svarte porten er en spennende liten bildebok av forfatter Anders Bortne med illustrasjoner av Skinkeape (aka Marianne Gretteberg Engedal).

Jeg ble umiddelbart fenget av illustrasjonenes særegne stil. Bak den svarte porten har en Halloween-estetikk som er nydelig. Skinkeape kombinerer grå og blasse farger i landskapet med fargesprakende klær på karakterene. Det gir en friskt uttrykk og fremhever det som er viktig.

Boka handler om Olivia, som synes Halloween er den verste kvelden av alle. Ikke fordi det er skummelt, «men fordi det er den dagen da alle kan se om du har venner eller om du ikke har venner». Olivia blir lei seg når hun overhører andre barn som skal kle seg ut sammen og gå knask eller knep. Hun blir ikke spurt.

Illustrasjon fra «Bak den svarte porten» av Anders Bortne og Marianne Gretteberg Engedal (ill.). Foto: Gyldendal

Anders Bortne er forfatter, musiker og serieskaper. Foto: Agnete Brun

Hjerteskjærende troverdig

Olivia portretteres som en ensom og litt melankolsk jente. Hun går alene til skolen og får stadig kjipe kommentarer fra slemme-Gry. For å unngå resten av barna tar hun heller veien gjennom skogholt og skumle gater. Det er en hjerteskjærende og troverdig beskrivelse av et ensomt barn. Som leser føler man en omsorg for Olivia allerede fra starten.

Olivia viser mye mot og egenvilje når hun bestemmer seg for å gå knask eller knep alene. Løsningen er smart: Hun kler seg ut som en mumie sånn at klassekameratene ikke skal kjenne henne igjen.

Bortne bruker et enkelt og fint språk som akkompagnerer bildene, men det er Skinkeapes bilder som er stjerna i boka. Siden dette er en bildebok, er det naturlig, men illustrasjonene drar meg inn i fortellingen, jeg føler jeg faller inn i Olivias lille verden. Når hun er skremt, kjenner jeg det samme gjennom illustrasjonene.

Illustrasjonene drar meg inn i fortellingen, jeg føler jeg faller inn i Olivias lille verden

I det underlige huset møter Olivia en like underlig jente. Illustrasjon: Marianne Gretteberg Engedal. Foto: Gyldendal

Perfekt for Halloween – og ellers

Det viser seg at Olivia er en tøffing som tør å gå inn i det skumle og forlatte huset som alle er redde for. I det underlige huset møter hun en jente som vil være venn med henne, og de ender opp med å gå knask eller knep sammen. Slemme-Gry blir imponert over Olivias tøffhet, og vi aner et gryende vennskap. Sammen med slemme-Gry finner hun også ut at denne jenta, Johanna, er det noe rart med. Har de møtt et spøkelse, eller har fantasien deres løpt løpsk? Det svarer ikke forfatteren på, og mysteriet fungerer godt i boka.

Det er fint å se så bred representasjon i en bildebok. Bak den svarte porten har mange barn med ulike etnisiteter uten at historien handler om det. Olivia er for eksempel svart, og det virker som hun har en alenepappa. Single fedre er ikke akkurat en overrepresentert gruppe, de heller.

Bak den svarte porten er en litt skummel bok, perfekt for Halloween. Den gir barn en historie som de kan relatere til. Det som gjør boka spesielt fin, er at den gir håp. Man kan få venner! Både spøkelsevenner og menneskevenner. Bortne har skrevet en fin og mystisk liten fortelling om å finne vennskap. Det er en bok jeg tror mange barn kan ha glede av.

«Bak den svarte porten» har mange barn med ulike etnisiteter uten at historien handler om det

«Bak den svarte porten» av Anders Bortne og Marianne Gretteberg Engedal har en nydelig Halloween-estetikk, mener Periskops anmelder. Foto: Gyldendal

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · ·