Huller i historien

«Gatenes Helter» er en hyllest til området Solheimsviken, Gyldenpris, ja hele Løvstakksiden. Stykket, som er et bestillingsverk skrevet av Stig Holmås, skildrer en fordums tid der skipsverftet BVM skapte stor aktivitet på skyggesiden av byen.

Sist jeg så en slik bymusikal var da Drammen Teater viste «Flisekongen» i 1997. Jeg var 15 år og forestillingen gjorde så mye inntrykk på meg at teaterinteressen min for alvor våknet til liv. Disse to produksjonene har mye til felles. «Flisekongen» var fortellingen om treindustrien i Drammen, om barnearbeid, dårlige lønninger og klasseskiller, og midt i dette var det en kjærlighetshistorie om to unge som kom fra hver sin gjeng og hver sine konflikter som ikke passet med spillet om industrien. Begge forestillingene er familiemusikaler, men «Gatenes Helter» kommer ikke til å sette seg så ettertrykkelig i meg som det «Flisekongen» en gang gjorde. Til det er historien for dramaturgisk svak.

Massesang og dans

Betongklosser og en liten blomst- og fiskebutikk utgjør scenografien. Det er også effektfulle lydkulisser med lyden av verktøy som treffer metall, som plasserer oss i nærheten av skipsverftet. Et lite band sitter på scenen og akkompagnerer de mange sang- og dansenumrene i forestillingen. Man befinner seg vekselvis på Gyldenpris og i Solheimsviken. To gjenger krangler om en betongborg, og fredag avtaler de at et gateslag skal stå om hvem som har rett til territoriet. Ei ung jente fra Vikagjengen ved navn Laila, yndig, men også tøff, spilt av Veronika Flotve Røssland, blir stående i midten. Hun forelsker seg i Rytmesansen, spilt av Christopher Cardoso, som også er en gammel leder av den rivaliserende Gyllagjengen. Det blir sjalusi, og ungdommens rampestreker utvikler seg da en av ungguttene i kjærlighetens blindhet ødelegger moren til Laila sin blomster- og fiskebutikk. Det er en svært enkel fortelling, der en lokal politimann kan ordne opp på null komma niks, og det ender opp i massesang og dans («Vi er da egentlig på lag alle mann og bør ei slåss»).

Det er ikke en lang forestilling erfarne Stig Holmås har skrevet (rundt 75 minutter), og den lider under at det ikke er blitt brukt bedre tid, for det er mye som skal fram. Det finnes mye godt, som for eksempel tablåscenene, barnas allsangnumre og amatørteatrets gnistrende energi. Men historien blir fortalt for kjapt, for enkelt, og løsningene er forutsigbare.

Tidsriktig og erkebergensk

Dette er en svært nostalgisk forestilling. Den retter seg kanskje mest mot de som har minner om Løvstakksiden i en fordums tid der konkrete navngitte butikker oppgis, og lokale ord og uttrykk blir hentet opp igjen – og det hviler en slags «alt var litt bedre før»-mentalitet over forestillingen. Det «erkebergenske» står sentralt, og det kjennes ut som et tidsriktig portrett av tiden. Løvstakksiden er et område som også nå diskuteres heftig i avisene: Gentrifiseringsprosesser er i full gang i et område hvor det tidligere har vært både asylmottak, blokker, kommunale boliger og mye innvandring. Et lite område der klassemotsetningene står sentralt. Som stedspesifikt teater var det en del av opplevelsen å komme ut av teatret og se rett på området det handlet om.

Holmås prøver seg på en klassisk aristotelisk dramaturgi, med presentasjon, oppbygning, vendepunkt og løsning. Problemet er bare at hendelsesforløpet fra vendepunktet til løsningen er usannsynlig kort. Han lar også en bakre konflikt, om at det er fare for streik på verftet, ligge og murre. Men han klarer ikke å følge den opp, eller bygge opp til den. Om han hadde maktet å følge denne konflikten opp, kunne det hevet fortellingen betraktelig. Det hadde både satt det i en mer grundig historisk kontekst, og gitt de voksne rollene mer å spille på. Nå dukker en streikelåt med røde flagg og opprørsestetikk overraskende på, uten at man hører noe særlig mer om det senere i stykket, annet enn at det sikkert gikk bra.

Nødrimpreget

Det ufarlige barneoppgjøret som er over veldig fort er forestillingens hovedfortelling, men det burde også vært mer plass til de voksnes konflikt. Det hadde styrket forestillingen og gitt den mer tyngde, mindre Kardemommebyfølelse med lokale politimenn som løper og fakker skurken kjapt og andre endimensjonale voksne karakterer – og gjort det til en historisk byfortelling som kunne vært mer treffende i betegnelsen «familiemusikal». Det var nettopp derfor «Flisekongen» en gang var så effektfull, den mestret både å fortelle store og små fortellinger på en gang, noe som gjorde at den traff mange ulike aldersgrupper.

Det er mange sjarmerende sang- og dansenumre som er fengende og vellykkede visuelt, men igjen synes jeg det mangler noe på tekstfronten, og mange linjer er så enkle og nødrimpregede som dette: «Fisk er bra for kroppen din/blomster lyser opp ditt sinn». Det finnes både innslag av breakdance og rapping/snakkesynging som kanskje kjennes litt malplassert i estetikken de ellers bygger opp.

Flere av de unge skuespillerne utmerker seg. Sebastian Helland Fosse gir et rastløst og detaljrikt portrett av småskurken Kjempe-Trygve, en søkende kjuagutt, og er et navn det er verdt å merke seg. Samspillet i barne-/ungdomsgjengen er forestillingens styrke, der dynamikken, timingen og kjemien er upåklagelig. Spesielt de aller minste har virkelig treffsikkerhet og humoristisk teft. Gjennomføringen holder med andre ord høy kvalitet, problemet er bare at fortellingen de iscenesetter ikke er like sterk.