Hva er egentlig musikk for barn?

Alexandra Lamont har i flere år forsket på hvorfor og hvordan både barn og voksne forholder seg til lytting og utøvelse av musikk. Mandag 1. desember var hun første foreleser ut under konferansen «Kunsten å dele», som ble arrangert for første gang av Rikskonsertene, Nasjonalmuseet og Scenekunstbruket.

Todagerskonferansen på Nasjonalgalleriet var viet forskning rundt formidling av kunst til barn og unge. Under foredragstittelen «Learning to Listen: How children and young people engage with live music», ga Lamont innblikk i egne funn og erfaringer og delte noen nyttige redskaper for de som jobber med musikkformidling for barn.

Tror ikke på «musikk for barn»


Når vi møter henne på slutten av dagen er hun raskt ute med å sette en strek over forestillingene om at barn ikke liker å lytte til komplisert musikk eller enkelte sjangere.

– I Storbritannia er det en sterk forestilling om at alt må gjøres enklere for barn, de kan ikke håndtere kompliserte saker. Det kan kanskje være passende å forenkle litt hvis man skal lære å synge en sang, men ikke når det gjelder lytting. Det er ingenting ved noen form for kompleks musikk som gjør den utilgjengelig for barn, understreker Lamont.

Hun forteller om et forskningsprosjekt i Canada på 2000-tallet hvor hun spilte musikk for åtte måneder gamle babyer. Lamonts medforsker insisterte på at de måtte spille barnemusikk for babyene, mens Lamont ønsket å se hvordan babyene reagerte på popmusikk.

– Jeg har alltid hatt en sterk tro på at det ikke finnes spesifikk musikk for barn, sier førstelektoren, som har erfart at eksperimentell klassisk musikk kan slå kjempebra an hos femåringer.

Etter mye debatt og lange diskusjoner ble de enige om å spille barnemusikk for én gruppe babyer og 90-talls dance-musikk for en annen.

– De var like engasjert i den musikken, konstaterer Lamont, og mener eksempelet motbeviser ideen om at barn, inkludert spedbarn, kun liker «enkel», tilpasset musikk.

Voksne bremseklosser


Eksempelet viser også at det ofte er de voksne som setter begrensninger for hvilken musikk barn eksponeres for. I 2008-09 deltok Lamont i «The Music Partnership scheme» i England, et offentlig støttet pilotprosjekt i samarbeid med et musikkensemble og en rekke skoler og elever i alderen fem til 16 år.

Ønsket var å fremme elevenes engasjement i musikk gjennom ulike aktiviteter, og ett av prosjektene dreide seg om å få elevene til å delta på en klassisk konsert. For å skape engasjement rundt arrangementet besøkte musikerne skolene i forkant av konserten hvor de opptrådte på ulike steder, blant annet i kantinen mens elevene spiste lunsj.

– Målet med skolebesøkene var for orkesteret å bygge opp en relasjon med barna, slik at barna skulle se at det de kanskje trodde ville være veldig kjedelig var gøy, og at de dermed ville gå på konserten, forklarer Lamont.

Det virket på barna. Bremseklossen skulle vise seg å være foreldrene.

– Vi jobbet i et område hvor foreldrene ikke var veldig oppmuntrende rundt prosjektet. For å få gå på konserten måtte barna ha tillatelse fra foreldrene, så vi måtte virkelig gjøre barna entusiastiske slik at de kunne overtale foreldrene, forteller Lamont.

– Barn plukker opp den typen holdninger. Barna i studiet sa, «foreldrene mine trodde det ville være kjedelig», «foreldrene mine trodde jeg ikke ville like det» eller «jeg ville gå, men alle vennene mine sa det var for gamle folk». Det finnes en oppfatning om hva klassisk musikk er, men hva barna opplever er helt annerledes.

Treff de unge på ulike plan


I foredraget sitt tidligere på dagen presenterte Lamont et rammeverk for hvordan emosjonell respons på musikk oppstår. BRECVEMA-modellen, utviklet av Patrik N. Juslin, består av åtte punkter:

«Brain stem reflex»: Lyd og dynamikk fanger oppmerksomhet.

«Rhythmic entrainment»: Kroppen fanger opp rytmen i musikken.

«Evaluative conditioning»: Kulturell bakgrunn har innflytelse på hva som høres.

«Contagion»: Følelser trigges av musikken.

«Visual imagery»: Indre bilder trigges av musikken.

«Episodic memory»: Minner trigges av musikken.

«Musical expectancy»:  En reaksjon på musikkens utvikling og struktur.

«Aesthetic judgement»: Summen av punktene ovenfor gir en estetisk opplevelse.

Lamont knyttet de ulike aspektene i rammeverket til funn i egen forskning, og hun mener listen kan være til god hjelp for dem som arbeider med musikkformidling for barn.

– Det meste av kunstnerisk arbeid i skoler handler om den estetiske responsen, men å ha med noen av de andre elementene kan kanskje være en måte å engasjere barn på – for eksempel ved å bruke stoff som oppfordrer til rytmisk engasjement og bevegelse i stedet for at fokuset bare blir på fortellingen om hvordan musikken er, sier forskeren.

– Hovedbudskapet mitt er at musikk fungerer på så mange nivåer at det er viktig at vi prøver å finne det som gir gjenklang hos unge mennesker. Mitt råd er å prøve forskjellige ting, treff de unge på ulike plan. Der er rammeverket til god hjelp.

Live bakgrunnsmusikk


For mange barn i England er skolen den eneste arenaen hvor de blir eksponert for live musikk, det er derfor viktig å la den spilte musikken få en naturlig plass i skolen – også i bakgrunnen, ifølge Lamont.

– Det jeg tror er utrolig viktig, men som ofte glemmes, er den virkelige verden av musikk og musikere, det å ha musikk rundt seg. Flere skoler i Storbritannia spiller ikke musikk, de tror ikke det er den riktige måte å engasjere barna på – man må lytte aktivt, man kan ikke bare ha det på i bakgrunnen. Men de går glipp av så mye. Hvis du går inn på et universitet for musikk er det musikk overalt, hvis du går til et konserthus hører du folk som øver – det handler ikke bare om å sette seg ned, konsentrere seg og fokusere. Selv om det også er viktig, er ikke det den eneste måten.

– I forelesningen din nevnte du autentisitet som et nøkkelord når det kommer til formidling av musikk til barn.

– Ja, det er utrolig viktig. Den klassiske konserten for skoleelever som jeg nevnte tidligere var så nydelig av akkurat den grunn. Alle de normale, gråhårede damene og mennene som går på disse arrangementene var der, pluss en helg gjeng med skolebarn fra 8–16 år. Jeg tror de eldre menneskene syntes det var fint å se den yngre generasjonen engasjere seg i noe nytt, at de likte det. Det var en kuratert konsert, tilrettelagt på den måten at musikerne forklarte litt om stykkene mellom sangene. Men de eldre likte også det!

Engasjement er et annet viktig aspekt når det gjelder formidling av musikk til barn og unge, ifølge Lamont.

– Jeg var på en konsert i går på operahuset her i Oslo hvor noen av Jüri Reinveres verk ble fremført. Det var kanskje 25 mennesker der, alle i 50–60 årene, men det var en type konsert som barn ville elsket. Det var video, det var en som opptrådte, det var en tape, ingenting varte veldig lenge – det var inspirerende, oppvekkende. Det er ingen grunn til at barn ikke skal like det, ingen grunn til at det bare skal være for gamle folk.

– Hva er den største overraskelsen du har fått i arbeidet ditt med barn?

– Den største overraskelsen kom da vi spurte skoleelever hva det ville si å være en musiker. Barna pratet utrolig mye om hardt arbeid og overhode ikke om talent, det er noe som kommer fra voksne, lærere og foreldre. Vi forventet at barna skulle si «grunnen til at jeg ikke er flink er fordi jeg ikke har talent», men det de sier er, «grunnen til at jeg ikke er flink er fordi jeg ikke har jobbet nok med det, eller fordi jeg ikke vil jobbe med det». De utelukker ikke seg selv overhodet.

 

Artikkelen ble først publisert på ballade.no 9.12.2014.