Hva kan barna lære oss?

Da jeg først plukket opp Før de forsvinner, hadde jeg en forventning om at innholdet skulle være faglig relevant for meg i arbeidet mitt med barn og unge. Jeg tenkte det var ei bok som ville gi kunnskap og innsikt til alle oss som jobber med barnekultur. Og jeg fikk forventningen bekreftet i forordet der Birger Emanuelsen går pedagogisk igjennom hva jeg skal møte i bokas fire deler: først en del om barndommens historie, så barnets verdi, deretter oppdragelse, og til sist en del om barndommens rike.

Når kritikeren må redefinere

Men jeg fikk slett ikke en sakprosabok som ga meg oversikt over ulike syn på barn, oppdragelse og barndom. Før jeg forsvinner er derimot et skjønnlitterært og personlig essay. Kanskje burde jeg visst det – undertittelens bruk av ordet «forsøk» er tross alt en referanse til Montaigne. Kanskje skulle jeg bare vært mer oppmerksom og vektlagt at forordet også forteller at han vil følge sin egen nysgjerrighet, at det er et personlig prosjekt, og at en stor del av motivasjonen er knyttet til hans egne barn.

Som kritiker kan det av og til være fristende å ønske seg en annen bok enn den jeg faktisk anmelder. Det hender at markedsføring og omslag gir forventninger som ikke innfris eller at jeg rett og slett, som i dette tilfellet, har misforstått prosjektet på forhånd. Da sitter jeg der og leter etter noe jeg ikke får. Det er en frustrerende følelse. Og samtidig vet jeg at jeg må redefinere, at jeg må lete etter intensjonen til forfatteren og dømme boka etter dens egen standard. Mine ønsker er irrelevante.

Så hvorfor bruker jeg nå så mye plass på hva jeg egentlig ville ha? Hva gjør mine ønsker relevante denne gangen? Jeg kommer tilbake til det.

Personlig nerve

Selv om boka på ingen måte er et oppslagsverk, er det mye kunnskap i Emanuelsens tekst. Han har lest seg opp på alt fra antikkens syn på barnet, til tilknytningsteori og oppdragelseslitteratur. Referansene og sitatene kommer tett, men teksten holder seg til en klassisk essayistisk form der vi beveger oss assosiativt fra det ene emnet til det neste, og fakta og mer generelle betraktninger er blandet med anekdoter og personlige erfaringer.

Det er de personlige erfaringene som gir teksten nerve. Emanuelsen beskriver sine egne idealer som far, skriver med inderlighet om hvordan han ønsker å gi barna en god barndom, full av høytlesing, lek og naturopplevelser. Samtidig er han brutalt ærlig om sine egne mindre flatterende middelklasseholdninger, og han blottstiller hvordan han opplever å komme til kort som far. Det gjør særlig vondt å lese om de konkrete situasjonene der han har presset ungene sine og ikke lyttet til deres behov. Etter å ha tvunget sønnen sin ut av bilen, ut på skitur, reflekterer den angrende faren:

Han må følge mine befalinger, om ikke kan det bli farlig. Han har ikke den kunnskapen jeg har, den erfaringen som sier at jeg aldri ville gjort ham noe, aldri ville slått ham, men jeg oppdrar ham altså i den usikkerheten som finnes rundt det. Utryggheten på om det faktisk kan skje noe han ikke har kontroll over. Han har ingen andre enn meg i dette baksetet. Han har ingen å ringe, ingen å be om hjelp. Han er overgitt til meg og min glefsende tilkortkommenhet.

Han er streng med seg selv, og det smitter. Jeg merker at jeg tenker på opplevelser jeg har hatt med mine egne unger. Reflekterer over hvilken skade jeg kan ha gjort på deres barndom. Når Emanuelsen retter pekefingeren mot andre foreldre – for han gjør det også – blir det ikke like krast, fordi han viser at han er aller strengest med seg selv.

Spørsmål uten svar

Før de forsvinner skildrer også forfatterens egen barndom. Det er kanskje uunngåelig at når vi blir foreldre sammenligner vi oss med våre egne foreldre, og når vi ser barna våre leke, husker vi vår egen fortid? Emanuelsen skriver mest om vonde barndomsminner, som balanserer mot det private. Vi kommer tett på den skamfulle erfaringen av selv å være en mobber, den unge Birgers lengsel etter døden og hvordan farens utroskap opplevdes som et svik mot hele familien.

Teksten som helhet framstår undersøkende. Det er en tekst som er lett å følge fordi den flyter med assosiasjonene, og samtidig spriker teksten fordi den ikke behandler emnet sitt systematisk. Han kommer stadig tilbake til de samme poengene og ser dem fra nye vinkler, utvider eller motsier det han har skrevet før. Intensjonen er ikke at leseren skal lære noe nytt, men kanskje heller tenke noe nytt, konfrontere seg selv. Han skriver i alle fall ikke oppdragelseslitteratur:

Problemet mitt med oppdragelseslitteraturen er at den nesten helt og fullstendig mangler en overbygning, en ambisjon for hva som er meningen med disse barna. Hvorfor oppdrar vi dem? Hvem er barna våre? Hvorfor finnes de? Hva er de?

Emanuelsen selv sirkler rundt disse spørsmålene, men uten å besvare dem. Han viser snarere at hver og en av oss må finne svarene selv. Det fins et nytt svar for enhver tid, ethvert sted og ethvert barn.

Barnet som potensial

Et sitat av nobelprisvinner i litteratur George Bernhard Shaw utgjør startpunktet for refleksjonene i boka. Shaw skriver at barn er «et eksperiment. Et nytt forsøk på å skape det fullkomne rettferdige mennesket, det vil si, å gjøre menneskeheten guddommelig.» Gjennom hele teksten kommer Emanuelsen tilbake til kjernen i dette sitatet, at vi voksne ser på barn først og fremst som potensial. Ikke alle har like høye ambisjoner som Shaw, men de fleste voksne ønsker å forme barna sine. Ungene våre er en framtidsressurs og en uendelig rekke med muligheter. Vi bruker barna for å oppnå våre egne drømmer, for å dekke våre egne behov eller vise fram vår egen vellykkethet. De er et symbol på håp.

Og selv om Emanuelsen innrømmer gang på gang at han ikke unnslipper denne måten å forstå barn på – at også han ser seg selv i sine egne sønner og sin egen datter – plager det ham. For han ønsker at barna skal få være i fred, være seg selv, definere seg selv og sin egen barndom:

Jeg angrer selvsagt ikke på alle timene jeg har tilbragt sammen med dem, de hører til de fineste og mest meningsfulle jeg tror jeg er i stand til å oppleve her på jorda. Men jeg innser likevel at jeg burde latt dem være litt mer i fred. Jeg skulle sant å si ønske at jeg tidligere hadde turt å spørre meg selv hva et barn egentlig er. Da ville jeg forhåpentligvis tenkt meg bedre om før jeg blandet meg inn i deres utforskning av verden.

Han sammenligner de voksne med imperialister som invaderer barndommens rike, som snevrer inn barnas verden. Vi begrenser og bestemmer og ødelegger. Verst er det når vi engster oss, når ungene må ta ansvar for våre bekymringer og alltid la seg overvåke gjennom mobilen, eller bli kjørt overalt. Når hverdagen deres blir gjennomorganisert og all fri lek forsvinner. «Er det ikke en altfor trang drøm vi har for barna, at de skal bli voksne som oss?»

Men det er ikke entydig her heller, han innvender mot seg selv: «Kan hende er min lengsel etter en friere barndom, eller kanskje selve ideen om barnet som noe annet, mer fritt og åpent, egentlig en lengsel ut av samfunnet» Selv når han forsøker å gi barnet definisjonsmakten tilbake, selv når han insisterer på at barndommen må få lov til å være fri for de voksnes innflytelse, så er det kanskje bare hans voksne speiling dette også. Barnet som et bilde på hans egne verdier.

Akseptere barnet slik det er

Før de forsvinner er en tekst som det er vanskelig å gjengi. Den er en tankestrøm som bør leses. Boka gjør noe med deg når du leser som jeg ikke kan gjenskape ved å gjenfortelle innholdselementer eller beskrive form. På samme måte blir det umulig for Emanuelsen å fange hva et barn er. Hvert barn er noe eget, og det eneste forfatteren kan sirkle inn er sitt eget forhold til barnet: «Kanskje er skrivingen av denne boken bare en langt uttrukket sorg. Jeg ser mine barn forsvinne, slik min egen barndom også ble borte, og det er lite å stille opp mot denne sakte eroderingen»

Emanuelsen argumenterer for at vi skal være mer opptatt av hva barna er, her og nå, enn hva de kan bli. Han vil at vi skal tenke mindre på hva vi skal lære bort til ungene våre og mer på hva vi kan lære av dem. Samtidig møter han seg selv i døra, for han klarer ikke selv å ta til seg denne lærdommen. «Spesielt vondt gjør det selvsagt fordi jeg virkelig ønsker å respektere sønnene mine og datteren min slik de er, men likevel ikke klarer det.»

Det handler om det jeg skrev innledningsvis, en omstilling fra det vi forventer til de vi faktisk har foran oss. Emanuelsen elsker barna sine, men det fører ikke nødvendigvis til at han klarer å akseptere dem slik de er: «Kjærligheten er umiddelbar, men aksept er en ofte langvarig prosess, noe du må lære deg selv nesten daglig, i møte med de sidene ved barna våre vi på tross av kjærligheten ikke forstår.»

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Blindflekker

Jeg kjenner meg igjen som mor. Spesielt når ungene var yngre kunne det være tøft å godta at de var helt sine egne, at de ikke reagerte eller tenkte slik jeg hadde gjort på deres alder. Det var en overraskelse, det var frustrerende, men etter hvert ble det interessant, det var spennende å lytte til dem, bli kjent med dem. Hvem er disse to menneskene som jeg har ansvaret for? Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

Sånn har det også vært å lese Før de forsvinner, og derfor ønsket jeg innledningsvis å fortelle om det forventningsbruddet jeg opplevde i møtet med boka. Det tok litt tid å omstille seg, men når jeg klarte å ta del i den assosiative tankestrømmen, klarte å lese teksten slik den var skrevet og tenkt, ble det spennende.

Jeg opplevde det som spesielt interessant fordi Emanuelsen utfordrer både seg selv og leseren. Hvis vi vil, kan vi tenke nytt om vår egen foreldrerolle etter endt lesing. Han viser fram blindflekker i vår forståelse av moderne barneoppdragelse og det moderne synet på barn. Vi tror at vi gjør alt for barnas beste, men stadig vekk oppdrar vi barn på de voksnes premisser:

Blindflekken gjør at vi ikke ser det barn egentlig kan lære oss, at virkeligheten er skapt og foranderlig. Så heller enn å forme samfunnet vårt etter det vi kunne tro var det beste for barna, oppdrar vi barna i vårt bilde. Vi lærer dem å bli som oss. Det er min faste overbevisning at vi gjennom denne ambisjonen innrømmer dem en altfor liten himmel. Det hører til det verste vi lærer barna, denne ideen om at de må overta tømmene i den verden vi har skapt. At de skal være som oss. Hvorfor i alle dager vil vi det?