Hvem hører hjemme i trampeland?

Ofte kan man bli reint høg – eller beruset – av å lytte til det glitrende, tjukke lyduniverset som preger musikksjangeren shoegaze.

Og nettopp dette høge har koreografen Kristin Ryg Helgebostad omfavnet i sitt samarbeid med det svenske samtidsdansekompaniet Norrdans – i ei forestilling som rett og slett lyder navnet Shoegaze.

– Under pandemien gikk jeg mye tur og hadde ofte shoegaze-musikk på øret, forteller Helgebostad i en post på Instagram.

– Og plutselig sto jeg oppe på en fjelltopp og følte meg helt gigantisk!

Fra dette kom ideen om å undersøke kjemper og giganter som  tramper rundt i verden som figurer i den nye forestillinga. Jeg er litt usikker på om jeg egentlig får særlig – vel – fot, for de kjempene.

Forlokkende

Shoegazemusikk blir gjerne forstått som noe innadvendt, der utøverne ikke er så opptatte av spektakulære sceneshow. Iallfall ikke av fokus på seg selv som artister. De glaner heller ned på skoene sine. Eller rettere sagt: på alle effektpedalene de bruker for å framstille det særegent klangfulle og skimrende lydlandskapet som hører sjangeren til.

Helgebostad ville leke med dette perspektivet: Hvis man bytter ut pedalene til shoegazerne med noe annet: Hvorfor ser de da ned? Hva ser de på?

Sammen med utøverne og scenograf og kostymemaker Chrisander Brun har Helgebostad dermed konstruert en slags kjempe-figurer som tramper rundt på scenen. I programteksten kan vi lese at kjempene «ser ned på komplekse hyperlandskap av mose, maur, veps og insekter»:

«Er vi ikke alle kjemper i verden som tråkker på mangt og mye under oss? I likhet med kjempen Atlas, fra gresk mytologi, som ble dømt til å bære hele himmelhvelvingen på sine skuldre, må vi alle, inkludert kjempen, bære det faktum at vi tråkker på det som er under oss.» Dette er jo et veldig forlokkende premiss, som det også er lett å tenke at er høyaktuelt.

Inni hetta

Og samtidig: Målgruppen for Shoegaze er folk fra 13 år og oppover. Mange ungdommer, kanskje særlig i dag, har et litt innovervendt kroppsspråk. Lukket inne i verden med det de har på øret. Og stadig flere har depressive symptomer, som kan gi litt samme, lute positur som shoegazernes.

Men slik jeg oppfatter det, resonnerer ikke dette spesielt med målgruppa, eller det sårbare som kan høre til lukkede kroppsspråk. Det er liksom noe annet kjempefigurene på scenen utforsker.

For mye av det gode?

Og før jeg skriver videre, kan det være fint å være åpen om følgende: Shoegaze er kanskje min favorittmusikksjanger i verden. Videre har jeg vært begeistra for nesten alt arbeid jeg har sett av koreografen Kristin Ryg Helgebostad. Jeg er også veldig opptatt av posthumanistiske/økologiske perspektiver i kunsten.

Så da jeg leste at Helgebostads nyeste forestilling både skulle handle om shoegaze og ha fokus på naturens bittebittesmå skapninger, tenkte jeg at dette må da nesten bli for mye av det gode?

I tillegg regisserte Helgebostad «bonus-avgangsforestillinga» til avgangsstudentene fra regilinja på KhiO i 2021: Miniscule Desires. Den besto av at de fire studentene danset hele My Bloody Valentines album Loveless (1991) – et vidunder av et musikkalbum, som på et vis peaket shoegaze-tradisjonen. Jeg opplevde Miniscule Desires under Stamsund teaterfestival i 2021, og i tråd med det musikalske forelegget synes jeg også forestillinga var smått vidunderlig.

Dette i mente gjorde ikke akkurat forventningene til at Helgebostad nå skulle utforske musikksjangeren videre med større budsjett, et profesjonelt dansekompani og nykomponert musikk, mindre.

Men forestillinga Shoegaze svarte ikke helt til forventningene. Jeg prøver å finne ut hvorfor.

Fluorescerende frynser

Starten på forestillinga skaper en fornemmelse av at vi skal få oppleve noe mektig. Rundt et halvsirkelformet scenegulv henger oransje, blanke scenetepper ned fra taket. Scenerøyk velter fram fra under teppene. Simen Dieserud Thornquists lange, uthalte strykersynth- og fuzzgitar-toner rammer inn det hele.

Én etter én kommer danserne inn fra under og mellom gardinene. De er kledd i forskjelligartede kostymer med mye frynser, flammer, svart lakk og skimrende, fluorescerende materialer. Én av utøverne har lakkstøvler med enorme svarte føtter. En annen har hansker som gir ham kolossale hender. De fleste har kule solbriller. Alle er nokså breibeinte.

Kjempe-figurene beveger seg prøvende fram over scenen, med en shoegaze-karakteristisk lut holdning. De tråkker på gardinen. Noen forsøker å holde hender, men lykkes ikke. Stadig flere ramler inn, så scenen etter hvert er befolket av en slags chique underjordiske raringer. Så blir koreografien villere og villere – og selv om hver «kjempe» har sitt eget egenartede, ofte lett spastiske bevegelsesmønster, er det likevel som de opptrer i flokk.

På et tidspunkt går alt opp i en høyere enhet av scenerøyk, strobelys, blafrende scenegardiner og voldsommere og voldsommere dans.

Posering

Rett som det er, stiller danserne seg på rekke og tar tak i mikrofoner som henger ned fra taket. I utstuderte positurer synger de sammen de messende vokalsporene til noen av Dieseruds låter, før de kaster seg ut i poserende vridninger igjen. Denne måten å likestille musikken med dansen på er besnærende, og understreker opplevelsen av et organisk allkunstverk.

Mot slutten rives sceneteppene ned og endres til et slags oransje fjellandskap. Danserne vikler seg inn i eller drar i tøystykkene. Et rødt lys pulserer i høy fart på bakveggen. Lyskjegler står opp fra scenegulvet, typisk for rockekonserter. Forestillinga leker seg med kjente markører fra denne typen konserter. Det er litt stilig.

Men for meg blir det sceniske universet ikke bråkete nok, ikke kakofonisk eller skingrende nok. Og dermed ikke suggererende nok. Det er som at det utøverne holder på med der nede på scenen ikke berører meg – de er så innadvendte, poserende og langt unna.

Kan hende handler det om den store amfi-scenen på Rosendal teater. Det er mulig dette er ei forestilling jeg hadde fått mer ut av om jeg fysisk befant meg tettere på utøverne? I Miniscule Desires opplevdes det hele sterkt blant annet fordi utøverne mot slutten så ut til å miste kontrollen i sin voldsomme dans, og at vi i publikum satt så tett på at det føltes som om vi sjøl når som helst kunne bli kasta inn i moshpit’en på scenen.

De som tramper hardest

Det som også skurrer, er det bebudede fokuset på at det finnes bittesmå vesen i verden, som «vi» tråkker på. Det er det jo spennende å utforske. For eksempel i lys av det typisk posthumanistiske perspektivet at mennesket ikke står i sentrum eller på topp i verdenshierarkiet, men er likestilt med både dyr og planter – også de som ikke er synlige for oss. En større nærhet til og sågar sammenvikling med det som foregår i naturen mener man kan være med på å bremse klimakrisen.

Likeså er det vanskelig ikke å lese metaforen inn i dagens politiske situasjon, der noen «kjemper» av noen verdensledere bevisst tramper aller hardest på de mest sårbare av oss.

Men så vidt jeg klarer å få med meg, skildres kjempenes forhold til det bittelille bare gjennom at det foran på scenegulvet er plassert noen små modellhus og noen ørsmå, falske grantrær. Mot slutten tar noen av utøverne opp et par av trærne og liksom gransker dem. That’s it.

Jeg opplever ikke disse ideene som helt gjennomarbeidet eller utforsket.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Kule og distanserte

Shoegaze-sjangeren er kjent for det på samme tid storslåtte og innadvendte, men det er likevel alltid noe ujålete over det hele, noe som inviterer lytteren inn! De eteriske gitarriffene, de tunge trommeslagene, den drømmende sangen, de stadig overraskende melodiske vendingene eller de mange uthalte repetisjonene som drar i tålmodigheten – smelter gjerne sammen, og ender med å gi enorm tilfredstillelse når man gir seg hen. Også i mange økologiske kunstneriske prosjekter handler det nettopp om å gi seg hen, være nær, og sammenvikle seg med omgivelsene.

Jeg tror danserne i Shoegaze – med sin presise koreografi, posering, blanke kostymer og stilige solbriller – rett og slett blir for kule og distanserte for meg. Det hadde kanskje hjulpet med litt mer skrangel og natur? Litt mer maur i monitor? Litt djupere utforsking av de temaene som løftes? Et eller annet som kunne hjulpet oss med å bli kobla på?

Men kan hende hadde jeg bare urettferdig høye forventninger.