Hvilke tabuer finnes i dagens barnelitteratur?

I går publiserte Periskop en kronikk der forfatter Anders Totland beskrev barnelesernes reaksjoner når han nevner seksualitet i bøkene sine.

I denne enqueten har vi spurt to barne- og ungdomsbokforfattere, en forlagsredaktør, en kritiker og en forskningskonsulent om hva som regnes som tabu i dagens barnelitteratur. Vi har også bedt dem si litt om hvordan hva som er tabu har endret seg de siste årene.

Svein Størksen, forlagssjef i Magikon:

Tematisk, men ikke moralsk frihet

– Det er store forskjeller på tabuer i norsk og internasjonal barnelitteratur.

– Vi har nettopp opplevd at den iranske utgaven av Alle sammen teller av Kristin Roskifte har blitt stoppet av sensuren, visstnok fordi iranske myndigheter hadde funnet upassende elementer i noen av bildene. Og det var selv etter at de hadde fått tillatelse til å fjerne hele strandbildet der mange går i bikini. I Norge tror jeg vi nærmest har kvittet oss med den typen tabuer basert på bluferdighet og moral. Noen temaer, for eksempel pornografi, skaper debatt, men kan knapt lenger kalles et tabu.

– Samtidig som vi har fått en nærmest full tematisk frihet i norsk barnelitteratur, så har vi sett en utvikling der pressgrupper ut fra egen moral og konvensjoner ikke aksepterer visse temaer. Da handler det ofte ikke bare om innholdet i seg selv, men også forfatterens bakgrunn og kulturelle tilhørighet, og hvorvidt forfatteren har moralsk rett til å behandle det aktuelle temaet. I stedet for at det eksisterer ett sett tabuer, oppstår det «desentraliserte» tabuer, men som likevel blir forsøkt gjort gjeldende for hele samfunnet og alle leserne. På den måten blir skjønnlitteraturen, som jo bygger på forfatterens fantasi og evne til innlevelse i andre menneskers situasjon, satt under press.

Ingeborg Sivertsen Landfald

forskningsformidler ved Norsk barnebokinstitutt. Har skrevet masteroppgave om tabubelagt seksualitet i norsk barnelitteratur.

Skeiv seksualitet er fortsatt tabubelagt

– Da jeg jobba med masteroppgaven om tabubelagt seksualitet, hadde jeg forventa å finne naturlig nakenhet blant illustrasjonene i nye barnebøker, men det var det færre av jo nærmere samtiden jeg kom. Det som overrasket meg mest, var hvor få skeive det er å finne i norske barnebøker – og hvor seint den representasjonen kom her til lands.

– Seksualiteten er tabubelagt med en gang den forlater de voksnes domene. Så lenge vi har å gjøre med voksne uttrykk for seksualitet, formidlet gjennom en voksenperson og gjerne i en forklarende fortellerstemme retta mot det uvitende barnet, bryter seksualitet ikke tabuer. Når seksualiteten derimot tilhører barna, vekker det harme. Skal barnebøker tematisere seksualitet, kan seksualiteten ikke tilhøre barna – og iallfall ikke jentebarn.

– Arven etter Trond-Viggo Torgersens tv-serie Kroppen fra 1979 kom i Anna Fiskes Hvordan lager man en baby? Som tittelen antyder, tar denne sakprosaboka utgangspunkt i svangerskapet, noe som definerer seksualiteten som et voksent anliggende. Boka inkluderer både heterofil og homofil seksualitet – men illustrasjonene viser at de skeive samleiene ikke er like eksplisitte eller blottlagte – i motsetning til illustrasjonene av heterofilt samleie der det er tydelige markeringer av penis og vagina. Skeiv seksualitet er tydeligvis fortsatt tabubelagt i møte med barneleseren.

Brynjulf Jung Tjønn, forfattar:

Større fridom til å skrive om vanskelege tema i Norge

– Eg tenker eg er heldig som får skrive for barn og ungdom i Norge. I utgangspunktet kan eg som forfattar skrive om kva som helst, så lenge det blir gjort på ein god måte. Difor har eg i utgangspunktet ikkje noko som held meg tilbake når eg startar på eit nytt prosjekt. I min førre ungdomsroman, Smadra, skreiv eg om ei mor som slår. Boka fekk gode tilbakemeldingar her i Norge, men eg fekk høyre frå agenturet at utanlandske forlag var skeptiske på grunn av tematikken. Førebels er det berre Færøyane som har kjøpt rettane. Dette viser kanskje at vi har større fridom til å skrive om vanskelege tema i Norge. 

– Eg likar å tenke at vi ikkje har så mange tabu, men som forfattar ville det vore vanskeleg for meg å skrive om ein hovudperson som tar sitt eige liv. 

– Dei siste to-tre åra har det blitt diskutert ein del rundt vald i barne- og ungdomslitteraturen. Er det tabu at bøker for barn og ungdom kan ende mørkt og vondt? Skal bøker for ungdom og barn berre ende lukkeleg? Bjørn Ingvaldsen har vore med på å skubbe på nokre grenser her i det siste.

– Det same har Gro Dahle gjort med bøker for dei yngste lesarane. Ho har tatt opp vanskelege tema som incest, vald og pornografi. Samtidig ser vi at det dukkar opp nye tema som er blitt meir tabu enn før, som fattigdom blant barn.

Arne Svingen, forfatter:

Et moralistisk tilbakeslag kommer til syne

– Det finnes ikke noe stort, skummelt tabu innenfor barnelitteraturen i dag. Til det er det skrevet for mange gode bøker om vanskelige temaer de siste årene. Men det hender jeg lurer på om det å skrive bøker rettet spesielt mot guttelesere er på vei til å bli det nye tabuet. Jeg synes fortsatt det er uforståelig at ikke et samlet litteratur-Norge jobber mer for at vi ikke skal tape guttene som lesere.

– Mange gode bøker om vanskelige tema, ikke minst av skandinaviske forfattere, har skapt både god litteratur og ny kunnskap om det som man tidligere kalte tabuer i barnelitteraturen.

– Samtidig ser vi et slags moralistisk tilbakeslag som kommer til syne gjennom ungene, men som utvilsomt stammer fra de voksne. Ta en enkel ting som banning. For 20 år siden var det kun i kristne miljøer det ble reagert på at det ble bannet i en av mine barnebøker. Nå støter jeg på denne reaksjonen stadig oftere og fra alle mulige miljøer. Og det reageres nesten utelukkende på vegne av andre. Dette opplever jeg også når jeg tar opp andre vanskelige temaer, svært mange barn sier at det går helt fint for dem, men andre kan kanskje synes at dette er vanskelig.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Guri Fjeldberg, litteraturkritiker:

Umulig å la en minoritetsperson drepe en katt

Fjeldberg er forfatter av bokanmeldelsen som fikk Anders Totland til å skrive kronikken «Sex? Nei takk!» som foranlediget denne enqueten.

– Siden vi har en tendens til å lese personer fra marginaliserte grupper som representanter for hele gruppa, blir det umulig å for eksempel la en mørkhudet person (eller fyll inn hvilken minoritetsperson du vil) drepe en katt.

– Barnelitteraturen inngikk i nasjonsbygginga og skulle gjøre barn stolte av å være norske. Jeg setter stor pris på at forfattere som Anders Totland og Aina Basso endelig får utgitt sakprosa om deler av norsk historie som det er liten grunn til å være stolt av. Men jeg savner fortsatt barnebøker om pinlige sider ved norsk samtid: Fortellinger der selfangere angrer sine fangstmetoder, der norske flygere slipper bomber over Afghanistan eller der norske idrettsutøvere doper seg.