Hvor ble redaktøren av?

– Ikke tving uinteresserte institusjoner til å lage ting for barn og unge! våget nylig teatersjef Nils Petter Mørland i Brageteatret å si i full offentlighet.

Uttalelsen tyder på lave skuldre og kan dermed være enda et tegn på en tendens vi har sett en stund: at scenekunst-for-barn-og-unge er i ferd med å ta steget ut av ghettotilværelsen. At den nasjonale hovedleverandøren av scenekunst til skolene, Scenekunstbruket, nå har startet eget forlag er kanskje et annet tegn på det samme. Erfaringene med utgivelsen av organisasjonens jubileumsbok Scenekunsten og de unge i 2014 har tydeligvis gitt mersmak, og det inviteres nå åpent til å sende inn forslag til bokprosjekter.

Forlaget erklærer tydelig at det ikke kun skal publisere «bøker om det som har vært, men fange opp prosjekter om strømninger som nå skjer på scenekunstfeltet». Den første utgivelsen, Scenekunst, kids, klassikere, er i sin essens tilbakeskuende, men likevel med klare ambisjoner om å peke framover. Den er en personlig oppsummering og refleksjon rundt trilogien Klassikere for kids av skaperne Hildur Kristinsdottir og Eirik Willyson, supplert med «perspektiver utenfra» av fem skribenter med ulike ståsteder.

Dannelsesprosjekt

Klassikere for kids var et dannelsesprosjekt som gikk ut på å formidle til dels vanskelig tilgjengelige klassikere innen verdenslitteraturen til et ungt publikum. Ikke nødvendigvis for på instrumentalistisk vis å stimulere dem til å lese bøkene, men like mye for bare å gi dem en kulturell, litteraturhistorisk referanse og for rett og slett å gi dem kunstneriske opplevelser som ikke nødvendigvis tok mål av seg til noe mer enn det. Trilogien besto av Goethes Faust, Virginia Woolfs Til fyret og Dostojevskijs Forbrytelse og straff.

Jeg var usikker på om jeg skulle si ja til å anmelde denne boka, først og fremst fordi jeg ikke har sett forestillingene. Jeg prøver likevel, utfra tesen om at forestilling er forestilling og bok er bok. Måten Klassikere for kids ble mottatt og fortsatt omtales på tyder på at prosjektet i seg selv er i ferd med å bli en klassiker, ved sin frie, eksperimenterende tilnærming til stoffet og den innebygde legitimiteten det hadde blant annet i kraft av at Black Box Teater sto som co-produsent. Derigjennom ble barneteater plutselig potensielt hipt, også hos opinionslederne i scenekunsteliten.

I lys av det må det regnes som et vågestykke å utgi en trykksak som det oser utredning og offentlig sektor av. En gang for lenge siden kom noen på ideen om at offentlige publikasjoner måtte utstyres med fete titler og liksom morsomme tegninger slik at de ikke skulle se ut som offentlige publikasjoner. Omtrent sånn ser Scenekunst, kids, klassikere ut. I denne sammenhengen hjelper det ikke at kapitlene er markert med en slags fargerike postit-lapper.

Skummelt, vanskelig og rått

I første del av boka beretter regissør Hildur Kristinsdottir om hvor «skummelt, vanskelig og rått» det har vært å begi seg ut på vågestykket å lage teater av klassikerne mens dramatiker Eirik Willyson presenterer verkene og de sammenhengene de ble skapt i. I andre del er kompetente skribenter fra andre deler av scenekunstfeltet invitert til å belyse det hele utenfra.

Underveis i lesningen blir jeg usikker på hvem denne boka henvender seg til. På baksiden står det at den er «for kids og voksne som er interessert i teater og litteratur». Regissørens språkbruk tyder imidlertid på at den er mest for «kids» mens andre ser ut til å skrive for en ikke nærmere definert likeverdig leser.

Hildur Kristinsdottir skriver om sin egen kamp med materialet og med å formidle denne kampen til leserne. Hun var ikke bare redd, hun var faktisk «livredd». Det er mest henne selv og de følelsene hun bakser med underveis i prosessen det dreier seg om. Det var «skikkelig gøy å lese hvordan psykologer kunne vie så mye tid til å diskutere dette verket og til og med krangle om hva Goethe egentlig hadde ment om ditt og datt. Artig!» skriver hun. Hun skriver mye om sin forutgående baksing med klassikerne, toucher også så vidt inn på de kunstneriske valgene hun som regissør og prosjektansvarlig endte opp med på scenen, men så stopper det opp akkurat der hvor en som meg ville synes det begynte å bli interessant: Selve den kunstneriske skapelsesprosessen på scenen i samspill med skuespillerne, scenografen og musikerne. Hvilke valg ble tatt underveis og hvorfor? Hun er blant annet utdannet på Akademi for scenekunst og for oss som vet litt om hva det står for er det, utfra beskrivelsene og bildene i boka, fort gjort å se sporene av det i sluttresultatet, også for meg som ikke en gang har sett forestillingene. Klassikere for kids har, ved siden av skoleelevene, hatt et genuint faglig interessert publikum. Men det er her, med enkelte befriende unntak, tilsynelatende blitt skjøvet til side til fordel for en innbilt gjennomsnittsleser – en slags hybrid av «kids og voksne» – med et fattig ordforråd.

Hvor ble konsulenten av underveis i skriveprosessen? Hvor ble redaktøren av? Svaret på det er vel at Kristinsdottir har vært sin egen redaktør, noe som ikke er optimalt når det er et ambisiøst litterært formidlingsprosjekt det dreier seg om.

Vi som har barn og har fulgt dem gjennom oppvekst og modning vet at de har et ofte overraskende velutviklet bullshitfilter og på sin egen måte raskt reagerer på voksnes kvasipedagogiske måter å nærme seg dem på. De får følelsen av at den voksne gjør seg dummere enn hen er, i den hensikt å nærme seg de dumme barna.

Missing link

Dette får dessverre konsekvenser som strekker seg lengre enn Kristinsdottirs egne tekster. Utfra plasseringen i boka har hensikten åpenbart vært at regissørens og dramatikerens tekster skal utfylle og kaste lys over hverandre. Men her blir Eirik Willysons redegjørelser dessverre stående isolert. De er interessante i seg selv, skrevet med innsikt, historisk kunnskap og personlig engasjement. Man kommer på innsiden av klassikerne og tiden de er skrevet i, men den manglende språklige og innholdsmessige integreringen gjør at Willysons tekster mister en synlig og følbar link til Kristinssons og dermed resten av det kunstneriske prosjektet. Igjen: hvor ble redaktøren av? Willyson står som redaktør sammen med Kristinsdottir, noe som viser at det er ikke nok å kunne skrive. Du må besitte redaktørkompetanse i form av oversikt og analytisk og språklig røntgenblikk og selvfølgelig ha et genuint prosjekt å være redaktør for. Det er mulig Kristinsdottir og Willyson har snakket seg vel og lenge fram til dette prosjektet, boka har tross alt en tydelig disposisjon og struktur, problemet er at en av de viktigste komponentene mangler: Distanse.

De øvrige bidragene i den andre delen har også reelle og potensielle kvaliteter som med en tilstedeværende redaktørhånd kunne gjort boka til et faglig interessant og relevant tilskudd til floraen av teaterlitteratur. Videregående-eleven Nora Heyerdahl skriver for eksempel spennende og personlig levende om sitt møte med Faust-forestillingen i Halden og samtalene med skuespillere og publikum etterpå. Snelle Hall gir oss en ujålete, velskrevet teaterhistorie i miniatyr som hun ser klassiker-prosjektet i lys av.

Men tyngdepunktet i denne delen av boka står litteraturkritiker og produsent for DKS i Østfold, Bernhard Ellefsen for. Hans refleksjoner rundt hvordan vi er blitt kultivert og sosialisert til å se form og innhold som to forskjellige ting, til tross for at det ikke er slik vi egentlig opplever det, er en svir å lese. Det er mulig at han tilstreber å skrive slik at fjortenåringer forstår det, det virker bare ikke sånn. Det virker bare som han er oppriktig engasjert i det han skriver om og at han er opptatt av å vise at Klassiker-forestillingene – i likhet med hans egen tekst – nettopp evner dette livsviktige: Å oppheve skillet mellom form og innhold.

Jeg er fristet til å konkludere med at den teksten i seg selv er verdt de 199 kronene som boka koster. Så får vi heller leve med at boka samlet sett ikke henger på greip – som et resultat av at kunstprosjekt, utgiver og redaktører henger litt for godt på greip.