Hvorfor blir vi aldri kvitt Pinocchio?

Fortellingen om Pinocchio har etablert den mest kjente kulturelle referansen for at vi kan se på folk om de lyver. Opprinnelig fikk historien utspille seg som en føljetong med sørgelig slutt i et italiensk barneblad fra 1881 til 1883. I sommer spiller andreårstudentene ved Teaterhøgskolen Pinocchio som teater i et sirkustelt i Frognerparken. I dette stykket ender historien lykkelig.[1] Den lille tredukka Pinocchio, som har en nese som vokser når han lyver, lykkes i kampen for å bli menneske.

Allerede i 1883 kom kravet fra leserne om at historien måtte ende godt. Leserne hadde blitt glad i den lille rampen med dårlig impulskontroll. Og det er Pinocchio vi sitter og heier på vi også, der han løper omkring i sagmuggen og gjør sprell. Men når politimesteren kommer inn og spør hvor Pinocchio gjemmer seg, hindrer ikke det gjengen av storøyde, men kortnesede unger å peke og rope: «Der er´n!». Barnas reaksjon inviterer til å gå dypere inn i stykkets tematisering av sannhet, nemlig det å snakke sant og å være sann. Pinocchios strabasiøse eventyr og kamp for å transformeres fra tredukke til gutt, tematiserer hva det det vil si å være menneske.

Nasjonsbyggeren Pinocchio

Pinocchio er en fortelling om identitet fra en tid og et sted da identitetene var i endring. Selv om Italia utover 1800-tallet ble samlet til ett rike, framsto landet som kulturelt splittet. Nasjonsbyggerne mente at folket trengte noe som kunne samle dem og gi dem identitet. Patrioten Massimo Dázeglio uttrykte behovet med den berømte formuleringen: «Nå som vi har skapt Italia, må vi også skape italienerne».[2] Forfatteren av Pinocchio, Carlo Collodi[3], ble involvert i dette arbeidet. Først i arbeidet med å lage en nasjonal ordbok, og så ved å oversette utenlandsk barnelitteratur til standard italiensk. Etter dette begynte Collodi å skrive egne tekster for barn, og fortellingen om Pinocchio kan derfor forstås som en del av et nasjonalistisk og normativt prosjekt. Fortellingen er bærer av en ideologisk lære om mennesket, som forteller barna noe om hva slags folk de bør bli. I stykket tydeliggjøres dette når feen forteller Pinocchio at for å bli et virkelig eller sant menneske, må han være lydig og gå på skolen.

Å være et ordentlig menneske forstås i fortellingen både med utgangspunkt i individet og i samfunnet. Individet må opptre ansvarlig og samfunnets må kunne stille individet til ansvar. Denne tankegangen om det ansvarlige individet var helt sentralt for framveksten av den borgerlige orden, kapitalismen og rettsstatstenkningen på 1800-tallet – kontrakter, lønnsarbeid og stemmerett innebar en individualisering av rettigheter og plikter som tidligere hadde vært mer knyttet til stand, familie og bosted – sentrale tanker da stykket om Pinocchio ble skrevet.[5] I fortellingen utspilles tankegangen i Pinocchios dilemma, når han rives mellom å fortsette å kjempe mot lyster for å følge samvittigheten sin, eller hengi seg til lokkingen fra «landet uten smerte», der ingen føler skam og hvor friheten finnes i overflod. Med den gode feens hjelp forstår Pinocchio at det er døden som hvisker.

Lydighet og innordning

For Pinocchio blir ansvarligheten den eneste mulighet for å eksistere. I voksenlitteraturen finner vi et litterært uttrykk for en parallell tankegang hos Robert Musil i Mannen uten egenskaper: «Mennesket er i stand til å handle rettstridig eller ikke, for mellom to motsetninger finnes der intet tredje og midlere. I kraft av denne evne blir mennesket straffskyldig, i kraft av sin straffskyldighet blir det en «person» i rettslig forstand, og som rettsperson har det del i rettens personoverskridende velgjerning».[6] Ansvar framstilles dermed som et moralsk gode.

Både hos Musil og Collodi er det altså en betingelse for å bli menneske, henholdsvis juridisk og moralsk, å kunne stilles til ansvar. Umiddelbart vekker Pinocchio tanken om at mennesker må ta ansvar for sannhetsgehalten i det de sier. Men mer framtredende i teksten er den mer eksistensielle problemstillingen: Hvordan skal Pinocchio bli et sant menneske? For å oppfylle denne fordringen må Pinocchio kunne mer enn å avstå fra løgn, han må utøve disiplin og lydighet. For det er først når Pinocchio blir et sant, i betydning virkelig, menneske at han kan oppleve sann kjærlighet. Når Pinocchio blir gutt, blir også Geppetto far. Slik disiplin og kjærlighet er forbundet mellom far og sønn, vil straffbarhet og frihet henge sammen i et samfunn. Metaforisk kan stykket forstås på samme måte som at slik Pinocchio må være lydig for å få en far, må italienerne innordne seg samfunnskontrakten for å få frihet og rettigheter som borgere.

For dem som skal stille andre til ansvar hadde det vært greit om en voksende nese eller andre kroppslige signaler hadde avslørt løgn. Pinocchios nese har blitt en metafor for at kroppen avslører løgnere, men fortellingen kan også forstås motsatt. For når Pinocchio blir menneske slutter nesa å forandre størrelse. Det er den siste tolkningen som samsvarer med dagens løgnforskning. Til tross for en enorm populærvitenskapelig litteratur som gir lovnad om at løgneres kropp avslører løgnen, er den vitenskapelige løgnforskningen i dag klar på at det ikke finnes sikre ytre tegn på at noen lyver.[7] En rekke eksperimenter viser også at folk stort sett scorer helt på sjansenivå når de under kontrollerte former skal gjette på om folk lyver eller ikke.[8]

Men når fortellingen om Pinocchios nese har fått så stort gjennomslag kan det henge sammen med at den formidler en utbredt vrangforestilling, samtidig som den ivaretar det kulturelle sannhetsidealet: «Månge människor hävdar att de är bra på att avslöja lögn, men att de själva inte är speciellt bra på att ljuga. Forskningen visar alltså tydeligt att mönstret är det omvända: Människor är skickliga lögnarere men presterar ofte undermåligt när deras uppgift är att bedöma om andra ljuger eller talar sanning».[9] Selv om det på vitenskapelig basis må konkluderes med at det ikke finnes sikre atferdstegn som kan avsløre løgnere, så finnes det en psykologisk folklore om hva som er typiske tegn på løgn.

Hvordan være et sant menneske

Det verdensomfattende forskningsprosjekt Global Deception Research Team 2006 viser at troen på hva som avslører løgnere går igjen på tvers av kulturer.[10] Det er også slik at når små barn når det modenhetsnivået at de bevisst kan begynne å lyve, så oppfører de seg helt i tråd med forventningene folk har til løgnere. De unngår blikk-kontakt, flakker med blikket, står urolig, stammer og stotrer. Raskt får imidlertid barna bedre strategier, og ved 8-9-årsalder vil mange ha forstått at de bør se den de snakker med i øynene, ikke minst om de forteller en løgn.[11]

Mange av ungene som villig anga Pinocchio til politimesteren var for små til å ha lært seg kunsten å lyve. De var derfor sanne i ordets ene betydning. Når de blir eldre vil de kunne oppleve at forventningene til dem som sanne mennesker kan være mer sammensatte og komplekse. For eksempel at de skal tie stille eller fortelle en løgn for å redde en venn. Noen spørsmål har klare svar, andre må stilles igjen og igjen fordi det er drøftingen av dem som er hensikten. Sånn er det med den andre tematiseringen av sannhet som Pinocchio inviterer til, nemlig hvordan være et sant menneske.

Fortellingen er enkel i form og lett å kjenne igjen, men samtidig så åpen at den ikke gir oppskriften på et moralsk liv. Denne kombinasjonen er viktig for at Pinocchio helt siden han først ble skåret ut av kubben stadig gjenoppstår i nye kulturelle former. Etter sommerens forestilling kan vi fortsette å gruble over sannhet: På teater, når Riksteatret kommer med en ny oppsetning til høsten. På lerret, når Disney lanserer den nye Pinocchio-filmen. Og i 3D-film, når regissør Guillermo del Toro kommer med sin versjon.[12] Hvis produsentene holder det de lover.

[1] http://www.sommerteatret.no/2015/

[2] Tim Parks. «Knock on wood», The New York Review of Books 30.4.2009http://www.nybooks.com/articles/archives/2009/apr/30/knock-on-wood/.

[3] https://en.wikipedia.org/?title=Carlo_Collodi

[5] For en introduksjon, se for eksempel Gunnar C. Aakvaag: «Individualisering- en sosiologisk modell», i Sosiologisk tidsskrift 4/2006, https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/15181/Individualisering.pdf?sequence=1

[6] Robert Musil. Mannen uten egenskaper (bind 1:212) (Oslo: Solum, 1990).

[7] For en introduksjon se for eksempel Pär Anders Granhag og Sven Å Christianson, Handbok i Rättspsykologi (Stockholm: Liber, 2008).

[8] Granhag og Christianson (2008:381), se også Svein Magnussen, Vitnepsykologi, pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal (Oslo: Abstrakt, 2004).

[9] Granhag og Christianson (2008:382).

[10] Granhag og Christianson (2008:383).

[11] (ibid:381)

[12] http://www.people.com/article/live-action-pinocchio-disney-new-movie