– Hysj!

I det siste har viktigheten av den såkalte frie leken blitt mye diskutert, løftet fram av blant annet Margreth Olins nye film Barndom. I filmen følger vi regissørens søkende blikk i en barnehage: Konkret hva er det barna gjør og hva foregår mellom dem? Filmen har vakt debatt rundt temaer som skolestart og hva slags læring som ligger i lek.

Også i Inger Cecilie Bertrán de Lis’ nyeste barneforestilling på Dansens Hus er det barns frie lek og kreativitet i kontrast til voksnes mer regelstyrte virkelighetsforståelse som er i fokus. Med lek som hovedtema er det likevel et besynderlig fravær av det rufsete og uforutsigbare som hører leken til.

En strand, en fiolinist, en leken gutt og en stivbeint dame. Dette er grunnelementene i Damen på stranden. Det hele er renskåret som et Edward Hopper-maleri, men like fullt livfullt og fengende for både små og store.

Kontrast mellom det høytidelige og det lekne

I salen på Dansens Hus er lyset dempet. Foran oss ser vi et stort oransje og brunt gulv omkranset av blå folie og blå bakvegg, vi hører bølgeskvulp og måkeskrik, og det tar ikke lang tid før de unge publikummerne hviskende kommenterer: «Se, der er vannet». Barna er tidlig med på lekepremissene.

Fiolinisten Ola Eseth Moen i kjole og hvitt og danseren Mikael Rønne starter forestillingen. Det skaper et kontrastfylt scenenærvær der Rønne med imponerende akrobatikk – baklengs salto, piruetter og sprett – illuderer en ung, leken gutt. De to danner en fin kontrast mellom det høytidelige, stive og det lekne, og viser at disse motsetningene kan spille sammen.

Etter et kort samspill går fiolinisten og danseren av scenen, «solen» begynner å stige på himmelen, musikken fades over til et groovy forhåndsinnspilt lydspor, og en stivbeint dame stolprer seg med høye hæler inn på stranden.

Ingen respons fra scenen

Damen, som spilles av Helén Vikstvedt, har solbriller, nøye komponert antrekk og tilsynelatende en klar plan for dagen. Etter at hun møysommelig har innrettet seg i en solstol, dempes musikken og den unge gutten kommer tilbake på scenen. Han tumler rundt nysgjerrig henvendt mot damen – som ikke enser ham. De yngste publikummerne roper: «Se bak deg!». Når hun ikke responderer på henvendelsene, reagerer flere av barna med å henge seg på og rope: «SE BAK DEG. SE BAK DEG!»

Uten respons. Dette stemmer overens med tematikken i forestillingen: Den voksne er så opphengt i sine gjøremål at hun ikke enser de barnlige innspillene, verken fra «barnet» på scenen eller barna i publikum.

I neste scene er det musikk til spillet igjen, og det oppleves nesten som en lettelse. Nå lener de fleste barna i publikum seg tilbake og følger oppmerksomt med på det som skjer på scenen. Det kan nok være godt å slippe ansvaret for å advare damen, når hun likevel ikke viser det minste tegn til at hun hører barnas rop. Men jeg opplever det også som at musikken omfavner oss, og skaper et godt og trygt rom å være i. Dette skyldes både Ola Eseth Moens stemningsfulle komposisjoner og det gode lydanlegget ved Studioscenen. Musikken forsterker skillet mellom scene og sal: Veggen mellom oss og dem blir «naturlig» ugjennomtrengelig. Det føles i disse partiene ikke påtrengende å kommunisere med aktørene, man kan like godt lene seg tilbake som taus tilskuer og bare motta det som blir servert.

Uønskede utrop

Men når det igjen blir partier uten musikk gjentar den manglende responsen fra scenen seg flere ganger: Barna henvender seg til aktørene på scenen med utrop og spørsmål, men får ikke svar på henvendelsene.

I teatersituasjoner er det ikke uvanlig at barn søker voksnes bekreftelse på sine inntrykk, dels uavhengig av om den aktuelle voksne er på scenen eller i publikum med dem. Utropene her kan ses som uttrykk for et behov for å bli innlemmet, som går utenpå det noe nedlatende begrepet «oppmerksomhetsbehov». Det handler mer om at de opplever noe veldig sterkt som de trenger «svar» på fra de voksne. Ved å overhøre utropene signaliserer utøverne i Damen på stranden at involvering ikke er ønsket.

Utover i forestillingen blir den strenge damen oppmerksom på den unge gutten som leker og bygger mønstre med steinene på stranden. Hun går umiddelbart bort og hysjer på ham med tydelige gester. Dette gir en klar referanse til situasjonen i salen, der også flere av barna blir hysjet på av sine barnehagelærere. Selv om dette tydelig er en forestilling med en «fjerde vegg» mellom scene og sal, er det vanskelig å forstå hvorfor det er så farlig om barna klapper og kommenterer litt. Hysjingen i publikum kommer sannsynligvis av at det signaliseres sterkt fra scenen at det ikke er rom for involvering av barna.

Karikert framstilling av forholdet mellom barn og voksne

Etter hvert sovner Damen i solstolen sin. Mens hun sover, snapper gutten til seg hatten og solbrillene hennes og leker at han er henne. Det er et spennende punkt i forestillingen. Flere av barna reiser seg fra setet og følger med på leken med store øyne og åpen munn. Hva vil skje? Kan gutten kanskje bli «straffet» og hysjet på dersom han blir tatt på fersken?

Akkurat i det gutten har rukket å legge solbrillene og hatten til damen tilbake, ringer mobilen hennes. Hun fyker opp og prater uforståelig i telefonen med store geberder. I løpet av den hektiske telefonsamtalen sitter gutten rolig på siden av scenen og bygger en hel figur av drivved. Denne parallelle handlingen understreker nok en gang kontrasten mellom voksen og barnlig tilstedeværelse. En mobiltelefon har blitt kronsymbolet på ikke å evne å være tilstede i det som skjer her og nå. Barnet på sin side fordyper seg i elementene som finnes på stranden og videreforedler det til noe nytt.

Det er et fint poeng, men framstår samtidig som en karikert svart-hvitt-framstilling av barn og voksnes forhold. Dagens barn er også opptatt av mobiltelefoner og kan la dem styre all oppmerksomhet. Når Bertrán de Lis først bringer en mobiltelefon inn på scenen, hadde det tilført en viktig nyanse dersom hun også tok inn denne dimensjonen.

Man kan si at dette er symptomatisk for forestillingen i sin helhet: Mye foregår på idéplanet og elementene og tematikken utforskes ikke fullt ut.

Estetisert lek

Noen har kritisert Margreth Olin for å romantisere «barndommens rike» i filmen Barndom. Man kan si at leken som presenteres i Damen på stranden også er en estetisert versjon av idéen om fri lek.

Men der Olin søker å møte barna i øyehøyde og dermed åpner for det uplanlagte og odde, virker guttens lek med steinene og drivveden i Damen på stranden mest som en idé av hvordan lek ser ut: Det er skikkelig og snilt. Også når damen til slutt hengir seg til samspillet med gutten, skjer det i godt koreograferte og ryddige former. Hvor er det uforutsigbare og grenseoverskridende?

Se hva som skjer

Inger Cecilie Bertrán de Lis har laget flere helstøpte forestillinger for barn ved Dansens Hus, Damen på stranden er intet unntak. Men for meg står nettopp det «helstøpte» i veien for forestillingens potensiale. Når hun tematiserer barndom og lek på scenen skorter det litt både på en forståelse av hva lek kan være og på evnen til å ta inn barn som publikum.

Det er pussig å ha barns frie lek og tilstedeværelse i nået som omdreiningspunkt når man totalt avviser barnas innspill fra salen. Det finnes etablerte dramatiske sjangere og strategier som korresponderer bedre med barns naturlige måte å uttrykke seg på. Helén Vikstvedt er for eksempel en dyktig improvisasjonsskuespiller, og man kan dermed gå ut ifra at hun er godt trent i å spille på det uforutsigbare. Hvorfor ikke utnytte det mer?

Lek er ikke nødvendigvis målrettet og ryddig, men preget av frie impulser, av å gi seg hen til samspillet med de andre, og av å se hva som skjer. Om Damen på stranden tok enda mer høyde for denne dimensjonen ved leken på scenen og til en viss grad anerkjente barna i publikums tilstedeværelse, hadde det tjent tematikken i forestillingen bedre. I tillegg hadde det sannsynligvis ført til at flere barn opplevde at de ble innlemmet i det kunstneriske møtet.