Improanmeldelse: Å være eller ikke være med på leken

En stemme over høyttaleranlegget kauker at vi skal TAAAAA VEL IMOT! kveldens programleder Mats Eldøen – akkurat slik man gjør det på alle store talkshow. Eldøen kommer løpende inn på scenen til pumpende musikk og blinkende lys og mottar publikums oppgira applaus. Raskt introduserer han kveldens forestilling og deklamerer at «Vi aner ikke hva vi skal gjøre!». Akkurat slik man forventer av et improvisert verk.

Men de rutinerte utøverne fra Det Andre Teatret, som nå samarbeider med Riksteatret om en helaftens forestilling, vet så klart hva de holder på med.

Hausser opp

Allerede i startscenen av Verdens nest kuleste forestilling aner vi hva kvelden skal preges av: Profesjonell, klassisk showfaktor og et hektisk tempo. Det er ikke bare skuespillerne som improviserer. Forestillingen har også med lydfolk som improviserer, det samme virker også å gjelde for lyssettingen.  Lys- og lydimprovisasjonene er fengende, de bidrar til dynamikk og interessante brudd i forestillinga. Lambada, easy-listening, tunge klassiske musikkstykker og prompelyder er likestilte i det improviserte lydarbeidet. De både understreker, kontrasterer og gir giv til det fysiske spillet. Kostymer, parykker og hatter fyker av og på i stor fart og skaper et uhøytidelig og sammenrasket preg.

Metoden for å få publikum med på notene er enkel – man hausser dem opp slik at de blir trygge nok til å komme med de forslagene utøverne trenger for å lage et uforutsigbart og levende show.

Glød

En stab på ni forskjellige skuespillere skal alternere i showet på den kommende Riksteater-turneen. Mange av de voksne i salen vil nok kjenne igjen smått legendariske norske impro-stjerner på rollelista.

For det er nettopp det de har blitt, utøverne ved Det Andre Teatret: Impro-stjerner. De har hatt stor suksess med oppbyggingen av det høyt renommerte og elskede lille teaterhuset på Torshov i Oslo. Det Andre Teatret er kjent for utsolgte hus, en rekke oppfinnsomme improkonsepter og hyppig kursvirksomhet. Enkeltmedlemmer har også markert seg på tv og i film, og på lange turneer med forestillinger som vel kan anses som klassikere i norsk improteater, som Drømmelørdag, Lekene slår tilbake og Nær sagt Ibsen.

Det Andre Teatret har i koronatida også spilt en rekke interaktive, improviserte forestillinger for barn digitalt. Et beundringsverdig prosjekt, absolutt. Men jeg så noen sendinger på Facebook og opplevde at det digitale formatet gjorde improøktene både hakkete og uten flyt. Da er det fint å merke at skuespillerne får større glød når de møter et virkelig publikum fysisk og ansikt til ansikt.

Overgangen kan synes brutal fra Det Andre Teatrets lille amfi til Riksteatrets store scene i Nydalen. Men utøverne i Verdens nest kuleste forestilling har ambisjoner om å nå alle i publikum, også de langt bak på 20. rad. I starten fungerer showpreget og skuespillernes innlemming av barnas innspill godt. Tross korona-glisne seterader lar publikum seg lett lede med i entusiastiske tilrop og hoiing.

Overkjører

Forestillinga er bygget opp rundt en rekke kjente teatersport-teknikker, som å snakke synkront som trehodet troll, at en av skuespillerne sier replikkene til de andre mens de mimer det som blir sagt, å spille ut scener uten å si ord som inneholder bokstaven S – og så videre. Dette er segmenter utøverne på premierekvelden behersker godt. Men rutiner kan også bli fallgruver.

Godt improteater fordrer nærhet til publikum, at møtet virkelig oppleves levende. Det er det krevende å få til i en stor amfisal, men Verdens nest kuleste forestilling lykkes langt på vei. Lenge er det høy stemning i salen, og mange barn roper og svarer ivrig på det utøverne spør dem om. Men etter hvert daler intensiteten i samspillet.

Noe skyldes tempoet i forestillinga. Litt for ofte avbrytes scenene akkurat idet de har begynt å bli interessante og de improviserte rollefigurene begynner å få dybde. Det er lett å skjønne at man er redde for uttværing, at scenene skal «dø» fordi de varer for lenge. Men mye av nerven i improteater ligger jo i å ta risiko, at man tør å stå i det når man ikke er helt sikker på om man lander trygt. Det handler vel også om å våge å la ting ta tid?

Et annet problem er at noen av skuespillerne ved enkelte tilfeller faktisk avfeier ideene og innspillene til medspillerne sine dersom de selv har en klar plan for retningen historien skal utvikle seg i. Selv om denne avvisningen gjøres helt åpent og umiddelbart oppleves komisk, blir det likevel noe kaldt over det hele når aktøren som ble avfeid liksom må unnskylde seg og trekke tilbake sin innskytelse. Det dette signaliserer til barnepublikummet er at enkelte ideer er bedre enn andre, at noen er bedre lekere enn andre og derfor har lov til å overkjøre medspillerne/medlekerne sine. Et stykke unna Det Andre Teatrets uttalte motto om at «feil er bra!»

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Å virkelig anerkjenne

«Kan dere nevne noen yrker?» spør Eldøen. Men ordet «yrke» fyker iallfall lett over hodet på min medbrakte snart-femåring. Dette er et eksempel på at truppen ikke er helt inntonet på publikummet de har satt som målgruppe: «5 år til uendelig». Det kunne handla om noe så enkelt som å omformulere til: «Kan dere si noe man kan jobbe med?» og det ville borget for et hav av muligheter. Likeså er de mange lange verbale partiene krevende å henge med på.

Men: I en scene der to frivillige barn fra publikum tar plass på hver sin side av scenegulvet og blir gitt i oppdrag å fylle ut setningene til de to skuespillerne, viser Det Andre Teatret at de vet hva som må til for å trygge barn i samspillet. Når Mats Eldøen og Veslemøy Mørkrid merker at de to barna kanskje ikke var så kjekke i spotlighten som da de satt i publikum, setter de seg rolig ned ved siden av dem og hjelper dem forsiktig på vei. Og når de to utøverne på scenen har vist at de umiddelbart godtar barnas innspill og spiller videre på dem, uansett hva forslagene deres består i, løsner straks kreativiteten til de to barna. De kommer, tilsynelatende med stadig økende selvtillit, med helt nydelige forslag.

Her viser Det Andre Teatret hva de har å fare med og hva god improvisasjon kan gjøre for et barnepublikum: Å virkelig anerkjenne det som kommer fra dem du spiller med, å stå på scenen og vise fram sine feil og sin usikkerhet  og at det kan bli til gull. At det beste blir skapt i et fellesskap. Til sammen er dette et sterkt pedagogisk prosjekt.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Vis benspændene!

Teatersport fungerer best når man får med seg instruksjonene, «benspændene», til utøverne. Også her går det dessverre litt for fort i svingene.

Partiet hvor de plukker ut en familie i publikum som skuespillerne skal spille på scenen, og de virkelige familiemedlemmene får plinge i ei bjelle eller bærte i et horn om ting stemmer eller ikke med virkeligheten, er ikke like morsom om man ikke har fått med seg premissene for denne leken. Da blir det som skjer på scenen bare usammenhengende og forvirrende for publikum.

Det er litt urettferdig å anmelde ei forestilling som vil bli annerledes fra kveld til kveld, med både nytt publikum, nye skuespillere og nye utfall av alle improøvelsene. Men jeg håper utøverne utover i turneen tør å roe litt ned. De kan trygt stole på sine uomtvistelig høye ferdigheter i å utvikle spennende karakterer og historier på scenen. En større ro i spillet vil sannsynligvis også gjøre det lettere å ta inn publikums innspill.

Da vil nok Verdens nest kuleste forestilling oppleves enda mer inkluderende og fengende, og showet virkelig sitte.