Interaktiv teatermagi med Frida Kahlo

I forestillingen Frida blir fortellingen om Frida Kahlo til interaktiv teatermagi på scenen. Kahlo er et feministisk ikon, hun hadde en dramatisk livshistorie og var full av opprør. Gjennom Frida Kahlos mot får barna delta i en historie om ei jente som bygger sin egen identitet i et liv som byr på motgang. Det som kunne knekt henne, gjør henne sterkere. Denne klisjeen blir ikke bakt inn på en forutsigbar måte, men gjennom koordinert lek og livlig samspill. 

Fargerik fortellerstil

Det er misvisende å skrive at barneforestillingen Frida handler om den rebelske meksikanske maleren. Det oppleves heller som et verk med kunstnersjelen: Forestillingen er interaktiv, provokativ og ritualistisk på en måte som føles veldig i ett med hennes ånd. 

På vei inn i salen blir publikum tildelt hodetelefoner, og lærerinnen til Frida viser oss vei gjennom rommet. Rommet er Fridas hjemsted, en rolig oase utenfor Mexico by. Treet i hagen er pyntet med lys og er scenens midtpunkt. Rundt treet er flere fargesterke stasjoner, og gjennom disse blir vi kjent med Frida. Blant dem er et alter med flere av hennes malerier, en parasoll som skjuler tegnetavler og en rosebusk ved siden av en skuddskadet hjortepels – inspirasjonen til hennes verdensberømte maleri av seg selv som skutt hjort, The Wounded Dear fra 1946. Vi ser også en klessnor full av klesvask. Sentrale figurer i historien: Læreren, faren og Frida selv dukker opp foran klestørken med jevne mellomrom.

Slipper leken inn og spillet ut

Gjennom hodetelefonene får vi inn lyder som yrer av landsbyliv og meksikansk mariachi-musikk. Vi får også høre stemmene til Frida, hennes foreldre og andre i omgangskretsen hennes – til og med Fridas kjære apekatt, Fulang Chang. Gjennom hodetelefonene gis beskjeder om hvordan vi skal forholde oss til rommet. Her gjelder det nemlig å brette opp ermene og kaste seg inn leken.

Innblikkene i Kahlos liv krever aktiv deltakelse i forestillingen. I prøvesalen på Hålogaland teater blir de omtrent tretti publikummerne delt inn i fire grupper. Gjennom stasjonene i rommet får vi ta del i Fridas kompliserte biografi. For min gruppe  begynner det med at læreren på hennes prestisjetunge videregående skole, Escuela Nacional Preparatoria, på folkemunne kalt Preppa, skriver på tavla. Vi blir bedt om å følge med i timen gjennom hodetelefonene. Det er her vi får høre at Frida drømmer om å bli lege, men kanskje mer interessant: om hennes kjærlighetsliv. 

Etter timen får vi kikke i Fridas fargerike dagbok. Det er på Preppa hun møter sin første kjæreste, Alejandro, og det er også her hun møter datidens mest berømte meksikanske maler Diego Rivera. Begge møtene er skjebnesvangre, og de er omtalt detaljrikt i dagboken som vi får lov til å smuglese i.

En alvorlig ulykke endrer Fridas liv. Alejandro forlater henne, og legedrømmen blir knust. Det er først nå Frida for alvor griper til malerpenselen. Vi leser videre at hun til slutt gifter seg senere med den 20 år eldre Rivera, og deres ekteskap blir et 24 år langt eventyr med utroskap, skilsmisse og gjengifte inntil Frida dør i 1954.

Intrikat pusleverk

Gleden ved verket er samspillet med gjenstandene. Vi får delta på farens improviserte fysioterapi med Frida etter bussulykken. Vi får også ta del i Fridas kamp for å heve seg over mobbingen hun ble utsatt for: Sammen med henne skyggebokser vi. Dette var en hobby som bygget opp selvtilliten hennes i møte med mobbingen. Frida var en guttejente, og hun var preget av å ha hatt polio som liten. Med andre ord, hun skilte seg tydelig ut. Og nettopp det blir løftet frem som en ressurs ved henne, at det er hennes særegenhet som gjør at hun markerer seg i verden. I en tid der utbredt globalisering og sosiale medier bidrar til ensformighet, taler dette forestillingsgrepet det unike uttrykkets sak. 

På en annen stasjon får vi høre bakgrunnshistorien til hjorten, og pelsen begynner brått å puste på magisk vis. Kort etter ser vi en taus Frida, hun har medisinsk korsett som holder ryggen på plass. Det er fortryllende å la så mange elementer føres sammen og blåse liv i narrativet om å overvinne så mye smerte som Fridas liv inneholdt. Det er fortryllende å la så mange elementer føres sammen og blåse liv i narrativet. Regissør Katrine Strøm har uten tvil måtte knekke mange logistiske nøtter for å få dette til å gå opp. Publikum koordineres i fantasilek på tvers av grupper. Det høye aktivitetsnivået besjeler historien så godt og er klart verkets styrke. 

Avmystifisering av døden

Til slutt flettes gruppene sammen, og forestillingen kulminerer i feiringen av De Dødes Dag, Dia de los Muertos. Det er en meksikansk sammenslåing av Halloween, allehelgensdag og alle sjelers dag. I prekolumbiansk tid feiret aztekerne sine avdøde i en måned. Ved spansk kolonisering overførte man denne feiringen til den katolske kirkens allehelgensdag 2. november.

Døden tematiseres på en åpen måte for barna. I forestillingen sitter alle i sirkel rundt scenegulvet. Da kommer Lucille, en fotograf og nær venninne av Kahlo, frem ikledd dødningehodemaske. Hodeskallemotivet, kalt calaveras på spansk, er svært synlig under feiringen, og feiringen av de døde oppleves avmystifiserende. Vi blir bedt om å danse de dødes dans, en virvlende dans der vi rister på alle lemmer vi har. Publikum får også minnes Frida ved å skrive eller tegne på papirsommerfugler og deretter henge dem opp på midtpunktet på scenen, treet.

I dagbokas siste side er det festet en lapp vi alle skal ta med oss hjem. På min er oppfordringen klar; om å tro på seg selv og våge å drømme, høyt og stort. 

Fridas Kahlos historie er en fortelling om et liv uten like, og forestillingen om det oppleves som å yte livet hennes den verdigheten det fortjener.