Jippi-aiai-jippijippi-ai!

I halvmørke, i et scenisk landskap som kan minne om en skogbunn i grålysningen, vikler de fire utøverne i Økohelter seg saaakte ut av og inn i dyreaktige formasjoner. Rundt oss høres uthalte, mørke synth-toner og en og annen dyrelyd. Stemningen i rommet er alvorstung, hypnotisk og konsentrert.

Plutselig bryter et barn i publikum ut i høylytt sang: «Jippi-aiai-jippijippi-ai!».

Man skulle tro dette muntre utbruddet basert på en überpopulær barnesang ville skape en rar kontrast til det øvrige organiske lyd- og scenebildet. Men nei, raptusen smelter fint inn i helheten. (Selv om lærerne som følger gutten muligens blir litt stressa.)

Danseforestillinga Økohelter signaliserer slik at all slags natur er velkommen i verket, ikke bare slikt som umiddelbart kan assosieres med skog og dyreliv. Jeg merker raskt at jeg er begeistra.

Store ord

Økohelter er laget av dansekollektivet STICKY (Olivia Edginton, Maria Lothe, Ingvild Marstein Olsen og Hannah Parsons), og har blitt satt opp flere steder i landet det siste året. Denne våren spilles den blant annet i Den kulturelle skolesekken i Bærum og Asker. Målet med forestillinga er å «lyse opp skogens heltemodige skapninger og deres superkrefter». I aktivitetsheftet som publikum får utdelt etter forestilling skriver STICKY om seg selv at de synes «klima og miljø er viktig».

Klimatematikk i barneforestillinger kan få varsellampene til å lyse. Men Økohelter er noe helt annet enn moraliserende Blekkulf-teater. I stedet er det som kvartetten jobber rett i kroppen og underbevisstheten på oss. Og når jeg går ut av den mørke teatersalen og opp mot vinterlyset, føler jeg meg underlig lett til sinns, liksom åpnet for alt verden har å by på.

Det er store ord, men jeg føler for å ta litt i. La meg forsøke å forklare hvorfor.

Sammenviklinger

Når vi ankommer blackboxen på Bærum kulturhus i bare sokkelesten, ligger de fire utøverne spredt rundt på det hvite scenegulvet. De er kledd i hvite og tettsittende bandasje-kostymer med en slags våpenbelter, som om de er en blanding av mumier og superhelter. Den runde spilleplassen er omkranset av fire oppreiste scenografielementer som minner om gammel furuskog. I tillegg er publikumsområdet mettet med puter i forskjellige fasonger og materialer.

Over scenen og utøverne projiseres levende bilder av flaksende vinger, myldrende insekter, løvfiltrert lysspill.

Når utøverne begynner å bevege seg opp fra gulvet, rister de på lemmer og hoder som fugler som våkner. Deretter går de gradvis inn i forskjellige fysiske sammenviklinger og lager nye kropper ut av sine fire. De rister, vrir, marsjerer, åler seg og skjelver sammen, og minner vekselvis om leddyr, biller, tusenbein eller bare fantasifigurer.

Strukket som meitemark

Spesielt fascinerende er det hvordan de med sine sammenviklede kropper kan gå fra liten klump til lang orm på tvers av scenen, i flere forskjellige versjoner – i en bevegelse som minner om meitemark som vekselvis trekker seg sammen og strekker seg ut. Når de beveger seg i stor fart på dette viset, ser det så gøy ut å være med på!

Samtidig er de underlige kropps-sammenkoblede figurene komiske. De dynamiske skiftene i koreografien – mellom uthalt og stakkato, og mellom høytidelig korsang og små spretne sanger som kun inneholder ordet «sopp» – vekker tydelig begeistring i publikum: Andreklassingene følger måpende med, speiler utøvernes bevegelser og lyder, og ler hjertelig.

Ansiktene til utøverne er tildekket, men vi skimter likevel øyne gjennom maskene. Disse møter blikket til publikum rett som det er. Man merker de er «påskrudd» oss og inntonet på reaksjonene våre. Når bevegelsene etter hvert blir voldsommere og utøverne kaster seg mot publikum med stor kraft, lander de alltid bare få centimeter fra oss.

Dette understreker hvordan de forholder seg sensitivt til oss i publikum, og vi blir tryggere og tryggere jo villere og mer kompromissløst de beveger seg rundt på scenen.

Likestilt

Økohelter er ledd i en rekke nyere forestillinger med økologisk/posthumanistisk perspektiv. Her står ikke mennesket i sentrum, men skal oppleves likestilt med dyr, planter og steder. Vår eksistens må forstås som en sameksistens med resten av verden. Håpet er gjerne at en desentralisering av mennesket i kunstmøtene vil skape større emosjonelt engasjement for alt som omgir oss, det som vi kanskje holder på miste – og slik forhåpentligvis hjelpe oss ut av klimakatastrofen.

I disse økoforestillingene har man i tillegg til klimaperspektivet gjerne et sterkt intra-aktivt fokus – en overbevisning om at alt, ikke bare det menneskelige, har agens i rommet. Dette ligner også på et vestlig ny-religiøst skifte i retning av naturreligionene: Naturen sees ikke lenger som noe menneskene kan utnytte uhemmet, og stadig flere ser menneskene og naturen som uløselig knyttet sammen. Mange mener at også andre deler av naturen enn mennesket kan ha en form for bevissthet og egenverdi. Forestillinger med dette som omdreiningspunkt speiler gjerne også hvordan barn forholder seg naturlig intra-aktivt til verden.

Alle disse prinsippene synes å gjennomsyre Økohelter, men med et ambisjons- og detaljnivå jeg ikke har opplevd maken til tidligere.

Syntetisk

Inspirasjonen til forestillinga har kommet ut fra biologisk mangfold i den norske skogen, med fokus på de mikroskopiske skapningene på og under skogbunnen. Men koblinga til naturen kan man kanskje si er nokså abstrahert og syntetisk i selve forestillinga, i og med at det hele foregår i en lukket blackbox, og at det «naturlige» er gjenskapt av mennesker og kunstferdig utformet. Alle putene og kostymene er sydd i forskjellig kunstig stoff, her finnes ikke en eneste liten kongle-bit, moseflekk, fluelort eller «naturlig lukt».

Samtidig – alt er jo natur. Også det menneskelige. Og her skjer sammenkoblinga med det naturlige (også det mer-enn-menneskelige) på finurlig vis.

Den perfekte storm

«Etter hvert som livets vev i skogen avsløres, blir fellesskap sentralt for denne fantasifulle verdenen» skriver STICKY selv om Økohelter. Dette fellesskapet bygger de opp mellom alle og alt i rommet, gjennom flere nydelige seremonier.

Det seremonielle starter med at utøverne rister på furu-sceneelementene så det buldrer og braker. Seinere utvides «tordenværet» gjennom at alle i publikum banker i gulvet. Slik vibrerer vi sammen både av lyd og bevegelse. Utøverne veksler mellom liksom å virvles rundt av vinden, kaste seg ut i høye karatespark og hamre i gulvet sammen med oss. Det er frydefullt, som den perfekte storm!

Men i stormen «dør» også en av figurene i forestillinga, og tempoet skifter til rolig og høytidelig igjen. Barna i publikum blir inviterte til én og én å komme fram og legge en av putene vi har sittet på oppå den avdøde. I starten er barna nølende. Men ganske snart kommer flere og flere til – også på eget initiativ – og legger en pute på utøveren. Alt akkompagnert av et chantende musikkstykke.

Høytidsstemninga sprer seg, det hele oppleves som et inkluderende ritual. Jeg blir rørt over alvoret ungene deltar i begravelsesseremonien med, hvor trygge de er på å delta, og over hele totalopplevelsen. Er vi med på et naturreligiøst dødsrituale for å bidra til gjenfødelse?

Ikke godt å si, men fellesskapsfølelsen har iallfall satt seg

Ekstatisk lenkedans

Og så kommer vi til det som for meg virkelig blir forestillingas høydepunkt: Lenkedansen.

Utøverne retter åpne hender mot oss i publikum og får oss til å stille oss i ring, hånd i hånd. (Noen lærere velger å la være, og blir sittende utenfor ringen og observere det som skjer. Jeg undrer hvorfor?) Vi beveger oss rundt «gravhaugen» i en enkel koreografi og ledes inn i repetitiv i sang:

En mor passer på sine barn
I skyggen av moren de står
Tålmodig ventende 100 år
Moren hun faller og jorden den kaller
Et nytt tre vokser til liv

Når man deltar i en lenkedans, skjer koreografien i publikums egen kropp, og det repetitive og suggererende gjør at man uvegerlig liksom kommer inn i det, slik scenekunstnerne Ingeleiv Berstad og Tormod Carlsen sier i et intervju om sin forestilling Gangar fra Svartdalen. Nesten inn i ekstase. STICKYS invitasjon inn i lenkedansen er gjort med så stor vennlighet at også jeg blir vennlig innstilt mot – eller åpner meg for – det som skal komme.

Sammengreinet

Videre ledes vi gjennom stadig nye oppfinnsomme, humoristiske og alvorlige koreograferte scener som jeg digger. Blant annet får vi møte noen arbeidsomme og kampklare maur-aktige vesener som tramper hektisk rundt på scenen. Før vi til slutt får ta del i en slags fysisk manifestering av den fremste metaforen for det intra-aktive: rhizomet, et sammengreinet mycelium – soppers evig forgreinende rotsystem. Her som et svært hvitt nett vi holder i og danser med.

Dette oppleves kjærlighetsfylt, i den forstand at ritualet så åpenbart synliggjør hvordan vi er  knyttet sammen.

Når nett-lenkedansen avsluttes med at vi sakte, sakte går rundt mens vi holder i det utstrakte nettet, og utøverne vennlig søker blikket til alle oss i ringen, har det så sterk effekt på meg at jeg begynner å skjelve.

Avansert komposisjon

Fra utsiden er det kanskje lett å tenke at barn ville skuttet seg mot å delta i dette mørke, odde, seremonielle verket – hvor det er svært vanskelig å reint logisk dechiffrere hva vi er med på. Men STICKY har tydelig bygget et rom der det er attraktivt å delta og inngå i et fysisk fellesskap og samarbeid. Noe av det kommer av deres perfeksjonerte strategier for sensitiv inntoning og invitasjon, noe annet av at de mer humoristiske og ville partiene nok oppleves som svært inkluderende: Her har vi det gøy sammen!, liksom.

Til sammen skaper alle disse forskjelligartede stasjonene, eller ingrediensene i forestillinga – likestillinga mellom det visuelle og taktile, mellom levende og syntetisk lyd og ikke minst den fysiske interaksjonen – en underlig henført følelse. Forestillinga framhever virkelig «superkreftene til skogens arter og økosystemer», og det gjennom å bygge opp en sterk fellesskapsfølelse med alt og alle i rommet.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Jippi-ai-ai!

«Hvordan kan vi sette oss selv mer til siden, slik at naturen og kunsten kommer mer til syne?», spurte professor Lise Hovik i foredraget «Økologiske perspektiver i scenekunst for barn» under KOREDA-festivalen på Inderøy i høst. Jeg synes Økohelter absolutt kommer med et godt bud på dette.

Etterpå tar det lang tid for meg å komme tilbake til en hverdagstilstand, siden jeg har vært gjennom så mange seremonier som åpner meg emosjonelt for både fellesskap og naturens kretsløp. Jeg har fått en fysisk fornemmelse av de avanserte komposisjonene vi alle er del av i verden og fått lov til å delta reint affektivt og sanselig – la det logiske få hvile.

Flere uker etterpå har jeg fortsatt gåsehud. Jeg nynner fortsatt «Jippi-aiai-jippijippi-ai!»