Jul på Kutoppen: Jula må ikke reddes!

Hjelp, jula er avlyst og kan bare reddes av modige og optimistiske barn! Høres det kjent ut? I Jul på KuToppen må kalven Klara få hjelp av geitekillingen Gaute og en fjøsnisse for å gjøre alt klart til en tradisjonell julefeiring.

Fra park til lerret

De siste årene har Dyreparken i Kristiansand vist seg som en sentral premissleverandør i norsk barnefilmindustri. Kaptein Sabeltann ble skapt som en attraksjon i parken i 1989, og har vært gjenstand for intet mindre enn 17 filmer, ifølge den offisielle nettsiden.

Sørlandsinstitusjonen skal ha for teften som ligger i å filmatisere en sjørøverattrasjon. Sabeltann kunne oppleves i levende bilder lenge før Disneys Pirates of The Caribbean-serie (2003-2017), filmer som hentet estetikk, figurer og åsteder fra et sjørøver-spøkelsestog i Disneyland, Disney World og internasjonale parker.

Og det var Dyreparken som tok initiativet til kritikerroste Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016), Egner-«konseptet» er nemlig en integrert del av parken.

Skilsmissekalv

I 2018 var det premiere på den mindre anmelder-påaktede KuToppen, produsert sammen med animasjonsveteranene Qvisten, akkurat som Sabeltann og Hakkebakkeskogen.

Vi ble kjent med storfeet Klara; en skilsmissekalv i sen barneskolealder som strever i en talentkonkurranse, med avstanden mellom foreldrene og en mulig psykisk forstyrret far. Disse nokså modne ingrediensene gjorde filmen mindre småbarnsvennlig enn plakaten og de glade fargene antydet, denne anmelder måtte forlate kinosalen med en både ukonsentrert og oppskaket 2 ½-åring etter en snau time.

Konsepter i juledrakt

Hva er felles for julekalenderen Olsenbanden Jr – første kupp (2001) og spillefilmene Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa (2013), Karsten og Petras vidunderlige jul (2014), Julekongen: Full rustning (2015), Ekspedisjon Knerten (2017) og Snekker Andersen: Den vesle bygda som glømte at det var jul (2019) – bortsett fra omstendelige titler og etablerte merkevarenavn? Ikke bare handler de om julen og er uttalte julehistorier, de har nøyaktig samme handlingsmotor: Jula står i fare og hovedpersonene må redde den.

Mens tiden er i ferd med å renne ut, må det legges til rette for en verdig og harmonisk jul, en feiring som overhodet ikke utfordrer standardiserte, Prøysen-aktige forventninger til høytiden. Krav til mangfold og erkjennelser av at mennesker er forskjellige settes fullstendig til side, alt handler om å realisere en sekulær, østlands-normert julaften, med snø, pakker, nisse og ribbe. Flerkultur, torskemiddager, by- eller kystlandskap og fuktig gråvær med grønne plener er ikke-eksisterende, det tas overhodet ikke høyde for hvordan mange faktisk opplever høytiden. Det finnes ingen vilje til å tenke annerledes når et etablert kommersielt konsept tvinges inn i den trange julesyltepressa.

Jul, igjen

Jul på KuToppen føyer seg fullstendig friksjonsløst inn i denne tradisjonen, i en slik grad at det nesten synes fåfengt å oppsummere handlingen. Men, ok:

«Det skal bli jul igjen, come on baby, baby» er omkvedet i et gjentagende sangnummer med All I Want for Christmas-arrangement. Det synges om pepperkaker og presanger, om julegrøt og å henge opp strømper. Julen skal feires på landet hos faren, i et snølandskap med en lyseblå himmel man forbinder mer med jule-fiksjon mer enn med virkelighetens norske midtvinter. Men hvor er pynten og godstemningen?

Kan fjøsnissen løse problemet? Vil faren Mosk komme seg ut av en hytte rammet av snøskred, for å være med på feiringen? Skal hele fjøsdyr-rollegalleriet holde julefest sammen, kanskje? Gjett om. Mens Glade jul og På låven sitter nissen blander seg med Gaute Storås’ episke originalmusikk og det jaktes på juletre med sparkstøtting.

Oppbyggelig barneheltinne

Når en film er så oppskriftsmessig og tradisjonell som Jul på KuToppen, er det avgjørende at transporten mellom punktene (eller omvendt) føles så sjarmerende og menneskelig som mulig.

Det ville være en overdrivelse å påstå at hovedhusdyret Klara er utstyrt med en interessant og mangefasettert personlighet, men stemmegiver Henriette Faye-Schjøll gestalter henne fint, som nysgjerrig, vennlig og optimistisk – en typisk oppbyggelig barneheltinne.

Mats Eldøen utstyrer killingvennen Gaute med en forsiktig og kledelig romsdalsdialekt, og Fridtjof Såheim er passe typecastet som brølete oksepappa. Kapasiteter som Sigrid Bonde Tusvik og Thomas Seltzer kunne fint fått lov å blomstre enda mer, mens Jan Martin Johnsen skaper en artig trønderfigur av tradisjonsfantasten Bærnt, en bukk som insisterer på aparte juleskikker som å grave ned alle bukser med hull i.

Pliktskyldige voksen-groviser

Ja, historien er fortalt med et visst overskudd, animasjonen er livlig, ansiktsuttrykk og reaksjoner synes vektlagt.

Det er pliktskyldig lagt inn noen grovis-hentydninger for den voksne delen av publikummet, en oppgave som hovedsakelig tilfaller Marit Andreassens halvgærne høne Chickolina. Som i 90% av all animasjonsfilm for barn, siden Istid fra 2002, serveres vi en scene med hylende rollefigurer nedover en utforbakke.

Umystisk

Det er altså overhodet ingenting som utfordrer tradisjonelle forestillinger om verken historiefortelling eller den årlige høytiden i Jul på KuToppen. Men hva med selve julemagien, stemningen? Det er tilløp til tindrende øyne, men forundringen uteblir.

Den nevnte fjøsnissen materialiserer seg nesten umiddelbart etter å ha blitt nevnt, og fremstår som svært lite mystisk. Han (hadde det vært artigere med en nissedame?) ser ut som tradisjonell julenips, men viser seg snart fra en mindre søt side, akkurat som monstrene i den sannsynlige inspirasjonskilden Gremlins.

Anmeldelsen fortsetter etter nissedansen og annonsene.

Produkt

Som i andre julefilmer med klassikerstatus er ikke selve julefeiringen målet i Gremlins, den klassiske barneskrekkomedien fra 1984. De beste julefilmene behandler høytiden fra sidelinjen, de insisterer ikke på Bjelleklang-stemning i hvert eneste bildeutsnitt – i motsetning til Jul på KuToppen og dens mange norske kusiner. De har dessuten en hovedperson som lærer noe viktig om tilværelsen. Hos Klara er det knapt noen utvikling å spore.

Resultatet er et gjennomkommersielt produkt med antydning til fortellerglede, men som er fattig på sjel og blottet for originalitet.

Det er bare å håpe at de gode besøkstallene til egenartede, selvsikre og helstøpte barnefilmer som Tottori – Sommeren vi var alene eller Knutsen & Ludvigsen 2 – Det Store Dyret gjør at norske barnefilmprodusenter kan begynne å tenke utenfor julepyntboksen. Jula er reddet mange nok ganger nå.