Kammerorkester og stellevesker

I møte med kulturtilbud for barn som inneholder klassisk musikk får jeg en utfordring som anmelder: Jeg blir så glad for at den slags finnes at jeg knapt evner å tenke en kritisk tanke.  Oslo-filharmoniens Trillekonsert er intet unntak – en konsert skreddersydd for babyer og foreldre som er hjemme i permisjon.

På babyens premisser

I motsetning til konseptet «babykino» der poenget er at foreldre i permisjon skal kunne gå på kino for sin egen del, men der alt er tilrettelagt for å ha med seg baby, er trillekonserten i like stor grad rettet mot babyen selv. Navnet er dog litt misvisende, ettersom vognene – som på babykino – må etterlates i foajeen.

Det meste annet er likevel spesialtilpasset små mennesker og deres foresatte: Antallet publikummere i den store salen er sterkt begrenset. Kun kortribunene er i bruk som publikumsområde, og det er god plass til tepper og poser og opphold på gulvet.

Orkesteret er for anledningen i kammerformat med bare strykere, og de sitter vendt mot kortribunene med ryggen mot salen. Konserten varer bare i 40 minutter, og repertoaret er vennlig og mildt fengende. Vivaldi, Mozart og Bartók får selskap av Bad Guy – en Billie Eilish-låt arrangert for strykekvartetten Vitamin String Quartet til bruk i Netflix-serien Bridgerton. Beate Brox er konferansier og presenterer musikken for foreldre som ikke har ledige hender til å holde i et trykket program.

I siste nummer er det lysshow i salen. Enkle mønstre og duse farger går over i hverandre i moderat tempo. Alle får utdelt hver sin gjennomsiktige stoffbit i spreke farger, og foreldrene oppfordres til å danse med babyen sin.

Jeg hadde egentlig avtalt å låne med meg en baby for anledningen, men det oppsto komplikasjoner i siste liten. Jeg hadde derfor ikke noe eksemplar å observere på nært hold. Fra avstand så det ikke ut til at babyene reagerte vesensforskjellig på de ulike verkene som ble spilt. Men et visst stemningsskifte fant sted da lys og dans ble lagt til: De babyene som ikke var opptatt med å sove eller få mat, så ut til å kose seg med denne endringen, men om det skyldtes lysshow, flagring med stoffbit eller dansing med medbrakt foresatt, er ikke godt å si.

Riktig ambisjonsnivå?

La meg først og fremst bare understreke at dette fungerer helt fint som det er. Elise Båtnes leder orkesteret med stø hånd fra konsertmesterplass, og repertoaret passer i karakter og gemytt for små ører. Trillekonsert er en fin aktivitet foreldre kan gjøre sammen med babyen, enten de er spesielt interessert i musikk eller ikke. Den kan også fungere som en ypperlig første introduksjon til orkesteret for både voksne og barn. Akustisk musikk og lyder som kommer fra levende mennesker som beveger seg og gjør ting kan være store opplevelser selv for helt små barn og engasjerer alle sansene på helt andre måter enn musikk som kommer ut av apparater.

Jeg kommer likevel ikke helt unna en vag fornemmelse av verken fugl eller fisk: Litt for enkelt og liketil for voksne, litt for abstrakt og på lang avstand for babyer. Det er derfor fristende å tenke litt større, om ikke annet for å utfordre min egen ryggmargsrefleks-entusiasme.

Kanskje det går an å se for seg to atskilte konsepter for samme målgruppe? Én konsert etter «babykino»-modell, der innholdet er mer tilpasset de voksne mens omstendighetene tar hensyn til barna – for eksempel gjennom et program uten de største senromantikerne og deres gigantiske besetninger. Og en annen konsert, som er enda mer skreddersydd til babyer, der foreldre og barn kan bevege seg ute blant musikerne, og/eller musikere med instrumenter som tillater at en kan bevege seg rundt dem. Da gjerne med mer solistisk repertoar der utøverne kan interagere med hvert barn med gester og ansiktsmimikk.

Alle musikerne på trillekonserten hadde en fargesterk stoffbit, tilsvarende dem som ble utdelt, festet et eller annet sted på antrekk eller instrument. En kan også se for seg at både farger og stoff kunne vært brukt i større grad. Jeg har tidligere hatt med egenprodusert kritikerkonsulent på skreddersydd babyopera der mange av disse elementene var til stede. Det vakte stor begeistring. Eventuelt går det an å se for seg en mer oppdelt konsert med litt av begge deler.

Dette er selvsagt mer ressurskrevende prosjekter som må vektes opp mot alt mulig annet. Enn så lenge heier jeg ubetinget på trillekonserten i sitt nåværende format, og på Oslo-filharmoniens vilje til å sikte lavt, bokstavelig talt helt ned på gulvet – babyens domene – med et gjennomført og gjennomtenkt lavterskeltilbud som passer for absolutt alle.