Kan ironisering over kjedsomhet bli god kunst for barn?

«En eskalerende global maktkamp og humanitære kriser har fått politisk aktive mennesker over hele verden til å gjeninnføre kjærlighet som sitt motsvar».

Høres det ut som et godt utgangspunkt for en barneforestilling? Tja, kanskje.

Hva med «Artistenes samarbeid baserer seg på viljen til å jobbe forbi det mikropolitiske nivået, og å gi den energiske kritikken som folk viser et uttrykk, og en kunstnerisk form»?

Joda, men det kommer an på.

Sitatene er hentet fra Borealis’ programkatalog og omtaler bestillingsverket <3 LOVE, som vises i to versjoner under årets festival: En timelang forestilling for voksne under festivalens avslutningskonsert søndagskvelden og en tjueminutters forestilling under barnearrangementet Konsertsirkus om lørdagsettermiddagen, der det i beskrivelsen står at «stykket deles opp i fordøyelige småbiter slik at små ører og barnas ville fantasi kan få løpe løpsk».

Skjulte lydkilder

Bortsett fra at barneversjonen er komprimert, er de to forestillingene like. Ved inngangen til det ærverdige lokalet Fensal står to kvinner iført blå kjoler og hver sin boa laget av gamle nylonstrømpebukser. De ønsker velkommen og deler ut nummererte lodd til alle som kommer inn døren. Vi setter oss på fargerike puter spredt utover gulvet og betrakter de abstrakte projeksjonene i gyllent, hvitt og rødt på veggen.

Komponisten Juliana Hodkinsons lydunivers er rikt. Hodkinson er opptatt av å gi hverdagslige lyder som vanligvis ikke oppfattes som musikk stor plass i musikken – en tilnærming som også forekommer ofte i kunst for barn.

Lyden er uten tvil det mest minneverdige ved forestillingen. Ettersom lydkildene er usynlige for publikum, føles stemningen musikken skaper ekstra mystisk. Vi hører lyder av bassklarinett, harpeklimpring, pingpongballer som spretter på et gulv, risling av vann, en gong og andre perkussive elementer. Selv om høyttalerne gjør det umulig å fastslå hvor lydene kommer fra, er det nærliggende å fatte mistanke til de vakre silkeforhengene som henger bak i salen og oppe på scenen og helt tydelig skjuler noe.

Når alle har kommet seg inn, tripper de to kvinnene gjennom rommet og frem til et bord foran scenen, og det kommer frem at de har på seg steppesko. De leser opp noen poetiske visdomsord om kjærlighet, først på norsk og så på engelsk. Deretter er alt de sier på engelsk.

Blasert bingolotto

Mens noen sortkledde hjelpere med hvite hansker vandrer rundt og risler små bjeller ved ørene til enkelte i publikum, avduker de to kvinnene et lotterihjul. Også de små nummererte lottoballene har bjeller inni. Barna som har et vinnerlodd, blir ledet bak et forheng, inn en dør eller ned en trapp. De kommer tilbake etter et par minutter og setter seg blant publikum igjen.

Annonseringen av vinnertallene akkompagneres iblant av et lite pling på klokkespill eller triangel. Iblant blir vinnertallet innpakket i små rim som «it’s not too late for 48» og «72, this is for you». Andre ganger utnytter utøverne forventningen om rim og bryter den. De færreste av barna i publikum er imidlertid gamle nok til å kunne særlig engelsk, og flere foreldre simultanoversetter underveis i forestillingen. Noen barn spør foreldrene hva tallet deres er på engelsk for å være forberedt dersom deres tall blir ropt opp.

Det verbale uttrykket i forestillingen er ganske begrenset, med opprop av vinnertall og korte instruksjoner til publikum. Med tanke på at <3 LOVE er et bestillingsverk støttet av Kulturrådet, kunne Borealis stilt noen enkle krav idet de ba ensemblet tilpasse forestillingen barnepublikummet. De kunne for eksempel oppfordret de islandske utøverne til å lære seg tallene på norsk.

Mange av de oppropte tallene er uten eiere. «Would anyone like to be number 17?» spør de to kvinnene, og spillet får flere liksom-vinnere. Ikke overraskende blir forestillingen fort langdryg og kjedelig. Som lærer har jeg erfart at barn synes det er atskillig gøyere å være bingovert enn å sitte stille og være bingodeltaker. Under fremføringen for voksne kvelden etter spiller de to kvinnene mer på denne kjedsomheten, med ironiske kommentarer som «Isn’t it exciting?» fremført i en lakonisk tone. Både kroppsspråket og stemmene deres er påtatt monotone. Med vagheten sin ønsker de tydelig å utfordre oss, mane frem en reaksjon på det uutholdelig dølle.

Mesteparten av publikum under voksenfremføringen skal videre på Borealis’ avslutningsfest i samme lokale, og har allerede vært i baren. Forutsetningen for å tematisere kjedsomhet for et feststemt voksenpublikum blir en helt annen enn for barn som er kommet sammen med foreldrene sine for å få en felles musikalsk opplevelse. Hvordan forklare for et barn som ennå ikke har lært hva ironi er at utøverne later som om de kjeder seg for å utfordre til bruk av kjærlighet som endrende kraft i samfunnet? Måten kunstnerne tematiserer kjedsomheten på får meg ikke til å føle noe annet enn kjedsomhet. Det ser ut som om det samme gjelder for barna rundt meg.

Musikalske stasjoner

En kvinne i blå kjole som hittil har stått bak miksebordet – og som seinere viser seg å være komponist Juliana Hodkinson – bærer et papir frem til de to kvinnene som de høytidelig og neiende tar imot. Et avbrekk i bingoen oppstår idet de to leser opp små ord og stavelser fra arket og fremfører dem i én tonehøyde, hakkende, nesten som et ekko av hverandre: «bop-bop», «spark-k-k», «love-love», «funny-funny». Deretter vender de kort tilbake til lotteriet igjen før de forkynner at det hele er over.

I motsetning til det voksne publikummet kvelden etter får alle barna som ikke hadde et vinnerlodd lov til å gå rundt til de ulike «gjemmestedene» og se hvor lydene kom fra. Ved noen av disse stasjonene får barna også prøve å skape lyd selv. Jeg får imidlertid inntrykk av at luften har gått ut av ballongen hos en del av publikummerne i løpet av den langsomme bingosekvensen.

Bak en dør står en bassklarinettist og spiller vage melodilinjer. En kvinne i legefrakk fniser konstant mens hun kilende liksom-undersøker ett og ett barn med stetoskop. Opp en liten trapp og inn en annen dør havner vi bak forhenget på scenen. Der står en fløytist i lang kjole og lager snadrende lyder med klaffene.

Nedenfor trappene i underetasjen står en lite basseng der det flyter rundt klangboller i ulike størrelser. En mann i fargerikt kostyme slår på bollene med en tjukk trommestikke og oppfordrer barna til å prøve. De får også spille på en stor gong både med trommestikke og sensor.

Bakom forhenget oppe i salen er det festet bordtennisballer etter lange tråder på en harpe, og en kan dra i trådene for så å la bordtennisballene sprette og danse over strengene. Det hele er litt kronglete, og ikke alle barna får det til. Fluoriserende lys i det lille teltet gjør denne sekvensen ekstra mystisk.

Resirkulert eller egenprodusert for barn?

At hele familien skal lytte sammen er et uttalt mål i Borealis’ programkatalog. Også tidligere år har festivalen gitt utøvere som allerede deltar med andre innslag i oppgave å lage forestilling for barn. I 2016 sto amerikanske Ensemble Pamplemousse for flere bidrag til Borealis-programmet i tillegg til Konsertsirkus-programpunktet. Forestillingen deres for tre år siden vakte begeistring både hos barna og de voksne i publikum, antagelig fordi den fungerte på alles premisser.

Årets forestilling derimot er laget med et voksent publikum i tankene, opererer innenfor voksnes referanserammer og bruker et voksent språk både verbalt og kroppslig.

Noen ganger er det verken nødvendig eller hensiktsmessig å skille mellom kunst for barn og kunst for voksne – visse verk kan passe like godt for alle aldersgrupper. Det er i utgangspunktet ikke nødvendigvis noe feil ved å bruke en konsert som opprinnelig er tiltenkt et voksent publikum og tilpasse den et yngre. Det er imidlertid en fordel å ta hensyn til annet enn tidsrom og interaktivitet i en slik tilpasning. At utøverne har på seg morsomme kostymer og spiller bingo, betyr ikke automatisk at produksjonen egner seg for barn.

I dette tilfellet kanskje tvert imot: Ironien i det banale og det påtatt naivistiske ved voksenforestillingen er noe barnepublikummet ikke har forutsetninger for å forstå. Dermed er mye av forestillingens intensjon usynlig for kjernepublikummet, og premissene for kunstverket fremstår nærmest som falske. Kjærligheten og samfunnsengasjementet tematiseres på en måte som verken inkluderer eller muliggjør barnas genuine og spontane engasjement.

Jeg håper Borealis har noe bedre å by barna på neste år.