– Kanskje noe av det viktigste jeg har gjort som kunstner

Jeg møter Hans Edward Hammonds på Kunstskolen i Stavanger for å samtale om Samarbeid mellom små og store vesen – et kunstprosjekt som ble avholdt i sammen med ni åtteåringer. Han er litt hektisk, har åpenbart mange jern i ilden for tiden, og har hatt det lenge. Hammonds er aktuell med verket Input Process Output under nyåpningen av Nasjonalmuseet, men nå skal det handle om prosjektet Samarbeid mellom små og store vesen som resulterte både i et kunstverk med vernissage og en publikasjon. Samarbeid mellom små og store vesen var et av to prosjekter som mottok støtte fra forskningssatsningen Barn og unge og kunst og kultur i 2017.

– Samarbeid mellom små og store vesen var et forsøk på flat struktur i kunstproduksjon med barn, sier Hans Edward Hammonds. – Det var et kunst- og forskningsprosjekt hvor jeg stod for kunsten og Merete Jonvik for forskningen. Vi ville undersøke hva som skjer når barn og voksne likestilles i et kunstprosjekt uten fastlagte føringer og rammer satt av de voksne. Som resultat av prosjektet har vi laget en publikasjon hvor jeg blir diskutert og omtalt på lik linje med barna, men hvor jeg også kommer med mine betraktninger som kunstner. Vi prøvde så godt vi kunne å representere barnas stemmer i arbeidet – og videreføre den flate strukturen fra prosjektet inn i boken, sier han.

En utopisk ide?

Ut fra din erfaring, både som kunstner og i ditt arbeid med barn, vil du si at det var et annet kunstnerisk resultat som ble skapt innen disse frie rammene enn det du har opplevd i mer styrte prosjekter, hvor du har vært leder og fortalt hva som skal gjøres? I den grad det går an å snakke om et resultat på denne måten, selvsagt.

– Det har jeg tenkt mye på. Både når vi skrev boken, men også i etterkant. Når barna selv fikk bestemme, opplevde jeg at de laget ting som de likte og ofte hadde laget fra før av. I tillegg kopierte de gjerne hverandre. Det var mange ninjaer og prinsesser i installasjonen vår, og mange hus med et rom hvor det kun var en seng og TV. Er det fordi det er det viktigste for dem i et hjem? Eller er det fordi barna så at noen laget hus på den måten? spør han seg.

For Hammonds tredde kunsten sterkest frem i fellesskapet, i det å samskape, og i møtet med resten av trinnet hvor barna fikk presentere, vise frem og dele det de hadde gjort.

– Der var kunsten mektigst for meg, i det vi kaller «performancen». Det tenker jeg er det viktigste.

Å tenke større

Hammonds valgte ut en del materialer som skolen hadde fra før, men hadde også kjøpt inn maling, papir, leire og tre. Barna kunne få akkurat hva de ville ha, og hver dag ble de spurt om det var noe de savnet og ville ha mer av. Da erfarte Hammonds og Jonvik at barna ikke hadde noen ønsker utover at de gjerne ville ha mer av det de allerede hadde til rådighet.

– Det var i det øyeblikket at sprekkene begynte å danne seg i denne utopiske ideen om den flate strukturen. Jeg innså at jeg hadde bestemt hvilke materialer som var tilgjengelig. I etterkant tenker jeg at vi kunne gått rundt i skolegården og funnet masse ting som kunne blitt brukt. Men så ville det ha formet prosjektet. Alt dette som vi kunne ha gjort annerledes ville ha formet prosjektet. Med andre ord; ja, de fikk lov til å gjøre hva de ville i prosjektet, men de hadde ikke erfaringsgrunnlaget til å tenke større.

– Barna hadde ikke prestasjonsbehov

I publikasjonen som ble utarbeidet ett år etter at prosjektet ble gjennomført, reflekterer Hammonds og Jonvik over hvordan prosjektet utartet seg. Samtalen vår flyter derfor også lett over i Hammonds egne refleksjoner, i etterkant av både prosjektet og publikasjonen.

– ­En ting jeg har tenkt på er at jeg som voksen og kunstner har et behov for å pushe meg selv og grensene mine. Når jeg skal lage noe, så tenker jeg på hvordan jeg kan drive ideene og materialene fremover. Å gjøre meg selv bedre på ulike måter. Men det behovet opplevde jeg ikke hos barna. De hadde ikke et prestasjonsbehov, eller -jag. Dersom vi hadde gjentatt prosjektet, ville vi da ha fått de samme naivistiske leirefigurene? Eller, i hvilken grad ville de, med et større erfaringsgrunnlag, tenkt at nå kunne de gjøre dette mer spennende? Ville de hatt et bevisst forhold til det? undrer Edwards før han understreker at dette ikke er en svakhet, men et virkemiddel.

– Det barna lager representerer det de er interessert i, på samme måte som det jeg lager representerer det jeg er interessert i. Hvis motivasjonen er at vi vil se hva barna skaper i en situasjon med visse materialer til rådighet, så bør man ha få føringer for å få til det frirommet. Men, hvis målet er å forbedre seg selv, så er ikke den flate strukturen den beste måten å jobbe ut ifra. Det er viktig for dette prosjektet at vi ser på det som virkemidler og byggesteiner for å lage et prosjekt for barn, presiserer kunstneren.

Bevisst om rolle og makt

Så hva skjer egentlig da, når barn og voksne likestilles i et prosjekt. Går det an?

– Det funker når man er i gang med det, og det er nok lettere for barna å arbeide på denne måten ettersom de er mer vant til lek. De leker sammen i skolegården og er engasjert i grupper hele tiden med en slags flat struktur. Det virket veldig naturlig for barna å bare gå i gang og jobbe med materialene. Men det var vanskeligere for meg som voksen som er vant til at man verbalt koordinerer mer. Så i et øyeblikk hvor de bare roper ut: «Jeg skal lage et hus!», «Jeg skal jobbe med leire!», måtte jeg kopiere måten de jobbet på og selv rope ut: «Okei, men da begynner jeg å jobbe med bakgrunnen!» Dette krevde en særlig form for bevissthet fra min side. Jeg måtte være bevisst på prosjektet og min rolle i det, for å sørge for at jeg ikke automatisk tok denne autoritetsmakten, som vi skriver om i boka. Denne autoriteten som jeg jo egentlig har, hele tiden. Å være en naturlig autoritet i en situasjon og utøve den, er jo også en form for makt.

Hammonds sier det siste i et tonefall som gjør det tydelig at dette har han tenkt mye på, og sannsynligvis også vært ganske oppgitt over; det umulige i det å bli fullstendig kvitt den autoritære rollen som bare er der når man både er voksen og profesjonell kunster.

– Så, jeg tror ikke det går an å ha flat struktur på denne måten. Eller, kanskje det kunne ha gått an, men ikke under de omstendighetene vi var i. Det går absolutt an å lage den mye flatere enn den i utgangspunktet ofte er når barn og voksne samarbeider, men helt fullstendig flat struktur er nok vanskelig å oppnå. Hvis vi hadde repetert dette prosjektet, så finnes det grep jeg forestiller meg ville ha gjort strukturen enda flatere, som å ikke avholde prosjektet i et klasserom. Hadde vi avholdt prosjektet i en skog, hvor voksne og barn er mer likestilte allerede, hadde det hjulpet prosjektet. Det er sikkert mange andre elementer som man kan legge til eller ta bort for å oppnå en enda flatere struktur. Det handler egentlig om det å lytte. Det er jo utrolig viktig.

Et frirom for unge

Hammonds har tidligere snakket med Periskop om prosjektet Havremesterne. Her var det ungdommer mellom 16-18 år som var deltakende. Også i dette prosjektet var han opptatt av å ikke være for belærende, men på nivå med ungdommene. Hammonds er nå aktuell med et nytt prosjekt omkring denne tematikken på Nasjonalmuseet i forbindelse med åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst. Her er deltakerne omkring 20 år. Prosjektet heter IPO, Input Process Output.

– Jeg holdt på med etterarbeidet av Samarbeid mellom små og store vesen mens jeg arbeidet med Havremesterne, så tankene omkring prosjektene var mye de samme. Det var viktig for meg å gi ungdommene det samme frirommet å jobbe i som barna hadde hatt. Siden de er eldre og har opparbeidet seg flere verktøy, kunne de bruke dette frirommet på en helt annen måte enn fjerdeklassingene. Prosjektet på Nasjonalmuseet er basert på disse to prosjektene: Havremesterne og Samarbeid mellom små og store vesen.

Saken fortsetter etter annonsene.

Kunsten å lytte

Hvilke tanker sitter du igjen med etter arbeidet med Samarbeid mellom små og store vesen? Hva har du lært?

– Resultatet av Samarbeid mellom små og store vesen har vært viktig for meg og mitt kunstnerskap. Det er kanskje noe av det viktigste jeg har gjort som kunstner. Jeg jobber mye relasjonelt, men dette har gjort meg bevisst på rammene omkring hvor vi gjør ting og at det er viktig å være bevisst på samspillet mellom ulike faktorer. Om vi skal ha et møte, hvor skal man da sitte når man tar det møtet? Det spiller nemlig inn på hvordan folk kommuniserer og samhandler. Det har jeg lært fra dette prosjektet. I tillegg har det forsterket min tro på hvor viktig det er å få inn uttrykk fra ulike grupper i samfunnet og skape plattformer for folk å uttrykke seg på.

– Helt til slutt må jeg si at det å lytte er jo aller viktigst når man skal gå inn i slike prosjekter. I hvert fall dersom man automatisk er i en autoritær posisjon. Det finnes hundre måter å lytte på, men det å være i en lyttende posisjon når man er autoriteten er viktig. Det tar jeg med meg. Det er ikke alltid lett. For det er lett å glemme å lytte.