«Karons sandkasse»: Villskap som trøst

Det er ikke uvanlig å gå vekk fra det reint realistiske når det er barns blikk på verden som skal synliggjøres i et manus og ei forestilling.

Men det mest gripende med familien Sandsund Lies Karons sandkasse er hvordan de mange lekende, surrealistiske metaforene og scenebildene på underlig vis klarer å si noe som oppleves som både sant og klart om et så umulig tema som døden.

Barns håndtering

Karons sandkasse kom til etter en invitasjon fra Teater Innlandets teatersjef Thorleif Linhave Bamle om å lage ei forestilling for barn med nettopp døden som tema.

Samboerparet Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund har hver for seg tidligere laget flere sterke barne- og ungdomsforestillinger. Manuset til Karons sandkasse har de skrevet sammen med barna sine. Det er inspirert av deres erfaring med å miste sin fireårige sønn og lillebror Einar etter år med uhelbredelig sykdom. Og det er barns måte å håndtere tap på som er det sentrale i forestillinga.

Myrull

På scenen møter vi søstrene Maja og Lille. Vi får se dem i vill lek i sandkassa – ikke minst med fabelfigurene tussimussene som de lager av blomster, myrull, pinner, korker og annet de finner. Tussimussene kommer etter hvert inn på scenen i full størrelse, klovneaktig levendegjort av skuespillerne Sofie Huijs, Stian Isaksen, Tom Styve og Anne Guri Tvedt i fantastiske kostymer.

Snart må Maja finne måter hun kan håndtere at søsteren Lille blir stadig sykere og til slutt dør. Maja insisterer innbitt på fortsatt å leke med Lille, samme hvor mye hun snubler og mister ting, samme om hun etter hvert mister språk og sitter nær ubevegelig i rullestol. Og etter Lille er død, fortsetter Maja å snakke med henne gjennom en slags telefonforbindelse via en lekebil.

De fire nonverbale tussimussene kroppsliggjør Majas lekende utforsking på en måte som viser både desperasjonen, humoren, det himmelstormende og tungt deprimerte i den. Det er en fin scenisk tydeliggjøring og anerkjennelse av det mangslungne ved barns lek.

Av og til kan tussimussenes pantomimespill på scenen oppleves litt mye, men det tror jeg mest er fra et voksent perspektiv. Barnas lydlige reaksjoner på det som skjer vitner om at de er voldsomt engasjerte. Mer om dette senere.

Tabu?

Dramatikerne har tydelig hatt mye på hjertet i utforminga av manus, materialet virker virkelig levd. Slik har Karons sandkasse blitt ei lang, ordrik og enormt bilderik forestilling.

Muligens kunne Prestøy Lie, Sandsund (som også er regissør for forestillinga) og dramaturg Jørgen Strickert jobbet litt mer med å sortere og la noen ideer få stå tydeligere ut enn andre. Samtidig er det noe befriende over den vanvittige, overstrømmende energien forestillinga preges av.

Døden omtales gjerne som «det siste tabuet» i vår tid, og man ønsker gjerne at død i kunsten skal formidles sobert, vârt og dempet. Men slik er jo ikke døden. Den er voldsom, uavklart, mangefasettert. Sorgen over å miste noen kan være både energigivende og utmattende, gleden og smerten kan fint eksistere parallelt.

Dette er noe Karons sandkasse klarer å få oss til å kjenne på kroppen.

Myk sand

Et viktig ledd i formidlinga av dette er Kristin Bengtsons rike scenografi og kostymer. Scenerommet er dominert av et sandfarget, mykt stoff som er trukket over både gulv og vegger. Det er bygget opp av flere platåer. Til venstre en slags loftseng som ser ut som den er gravd ut i ei renne i sandkassa, dekorert med markblomster. Dette er Lilles sykeseng – eller himmelrom, alt etter som man ser det.

Til høyre er et mykt, opphøyd platå for tussimussenes lek. Bak dette platået igjen henger et gjennomskinnelig stoff med en rigg som skimtes gjennom og minner om lunger, blodårer, bladverk eller et skjelett. Lengst framme på scenen står en sandkasse – også holdt i mykt, sandfarget stoff.

Det er et rom som både innbyr til trygg tumling, rik fantasering og hasardiøs utforsking.

Tumling

Både barnerollene og tussimussene tumler nemlig rundt på gulvet som kattunger. Eller de ramler, hopper, balanserer og leker at de skyter hverandre ut i verdensrommet. Når denne typen lek blir framhevet på scenen, blir detaljene i den tydeliggjort for et voksent publikum.

I det virkelige liv unnslipper gjerne de mest finstemte detaljene i barns lek radaren til voksne som befinner seg i nærheten av den, de oppfatter best de tydeligste rollene og store narrativene. Men det er jo ikke i de tydelige narrarivene at leken er rikest. Det er i barns tette sammenvikling med omgivelsene – med myrull, sand, kropper, stjerner, løvetenner. I de mange uante retningene leken plutselig kan bevege seg. Og i hvordan fiksjon og virkelighet kontinuerlig veves sammen, at det ikke er klare skiller. Gjennom lek kan barn utforske temaer de står oppe i og prøve ut en lang rekke angrepsvinkler.

Insistering på det barnlige

Og det er nettopp i anerkjennelsen av dette Karons sandkasse har en viktig funksjon. Det er i det hele tatt noe ved den kompromissløse insisteringa på det barnlige i hele regien som gjør Karons sandkasse så virkningsfull.

Julie Bjørnebye bærer hovedrollen som lille Maja med følelsene utapå hettegenseren. Hun har her en veldig barnlig spillestil – med språk som ligner små barns syntaks. Hun har nasal stemme og svelger ofte spytt midt i setningene. I tillegg er kroppsspråket som en typisk seksårings; hun drar i ermene på genseren, ruller i sandkassa med strutteskjørt, plukker stadig lange hårtjafser ut av ansiktet. Å etterape barns kroppsspråk er vanskelig å gjøre godt av voksne skuespillere, det er så lett å havne i karikering. Men Bjørnebye mestrer det overbevisende.

Små mirakler

Også Sunniva Du Mond Nordal bør hylles for sin innsats som Lille. Selv om Lille strever med å få kroppen til å henge med etter som sykdommen skrider fram og hun snart sitter lammet i rullestolen, står både personligheten og humoren hennes tydelig fram for oss.

Dette understøttes av Lilles speiling i tussimussen Mino, den mest stakkarslige i firkløveret – som stadig oftere ramler og trenger hjelp. Når Lille er på det sykeste og klarer å vifte forsiktig med en pinne, oppleves det som et mirakel. Med pinnen dirigerer hun den syke Mino til plutselig å danse lykkelig rundt på scenen. Det blir til ett av flere rørende høydepunkter.

Barnefilosofisk

Barnerollenes måte å uttrykke seg på speiles i publikum på premieren. Jeg satt foran en rekke barn i småskolealder, og deres engasjerte og kontinuerlige undring og kommentarer om hva som skjer blendet seg fint inn i det mangslungne barnefilosofiske universet på scenen: «Oi, det kommer til å brenne ned!», «Tanten min FLØY opp til himmelen!», «Det lukter litt som wok?», «Mista hun en dråpe der?», «Å, nå blir hun lei seg igjen. Seeee…», «Det er kult med sånn skjærelyd, det er liksom inn i skjelettet, på en måte.»

Den kontinuerlige skravlinga lå som et lydteppe bak meg forestillinga igjennom – et bevis på hvordan scenespråket engasjerte. Og den sto godt i stil med Majas mange filosoferinger om døden: «Først kommer man til Nord-Norge, så tar man en ring på hånda, da blir man til jord, eller først en snøball, også triller man ned snøbakken og blir til en engel eller et lite piano eller kanskje en gud.»

Rått

Der voksne kan ha problemer med å forholde seg til det som kan oppleves som en avgrunn mellom de forskjellige verdenene og tilstandene som hører liv og død til, er det noe befriende over barna på scenen og i publikum sin voldsomme og frie fabulering.

Jeg har selv mistet et barn ved fødselen. Selv om vi opplevde at alle vi kjente flokket seg rundt oss i sorgen, var det spesielt barna nær oss som kunne si ting som virkelig traff og trøstet, gjennom de mest overraskende vendinger. Også søsknene hun seinere fikk mente, iallfall da de var små, at de hadde direkte tilgang til den døde søsteren sin. De kunne når som helst i fullt alvor fortelle om samtaler de hadde hatt med henne fra der de var før de ble født. Eller komme med plutselige pussige anekdoter om hva hun holder på med i himmelen.

For oss som voksne kunne det oppleves både rått og trøstende på samme tid. Slik mistenker jeg det er for mange voksne i publikum i salen på Karons sandkasse også.

Kakofoni

En annen sterk scene er der Lille dør. Her settes først sceneteppene voldsomt i bevegelse av en vindmaskin, som om vi befinner oss inni en kakofoni, før det store hvite sceneteppet til slutt dras raskt vekk ut av scenerommet. Tilbake står en mørk klarhet.

Scenen er muligens laget som et nikk til Suzanne Ostens småbarnsteater-klassiker Babydrama, som handler om en babys liv i magen og fødsel. I Babydrama er scenerommet i starten inndekket av et stort rødt tøy som representerer livet inni magen. Når fødselsøyeblikket skal iscenesettes, dras hele dette røde stoffet raskt ut gjennom et lite hull i hjørnet av scenerommet, og babyen (den voksne skuespilleren) henger igjen i et stort, blendende hvitt rom: Altså ute i lyset.

Sammenhengen mellom fødsel og død, og at scenene viser hva som kan åpenbare seg når noe dras vekk, gir meg fortsatt frysninger. Og jeg tror jeg ville opplevd scenen i Karons sandkasse slik uavhengig av min kjennskap til Ostens Babydrama.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Glimt av håp og lys

Publikumsreaksjonene i dødsøyeblikket i Karons sandkasse er også underlig oppløftende. Som nevnt settes scenografien voldsomt i bevegelse her. I tillegg brøler en av tussimussene et smertefullt primalskrik. Voldsomt og vondt. Men barna ler så hjertelig!

Kan hende de ler siden scenen kan oppleves som en forløsning fra et nokså dystert og knugende narrativ? Kanskje fungerer den kollektive latteren som en forsvarsmekanisme? Eller kanskje ler de fordi dødsøyeblikket/himmelfarten er helt «wo-hooo!»? At det også går an å oppleve døden slik, som frigjørende og vill, er jo skjønt også for de voksne.

Når vi forsøker å holde døden på avstand, blir den også mest skremmende. Her gås det motsatt vei. «Gjennom å slippe barna til i møte med døden, kan også de store tapene våre få glimt av håp og lys i seg.» skrive Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund i programteksten.

Det er vidunderlig hvordan de gjennom Karons sandkasse lar barn vise vei i hvordan man kan nærme seg både smerten og gleden, og vise at det går an å være i både sorg og fryd samtidig. Iallfall når det gjøres via leken.