Klassisk musikk mellom opplæring og underholdning

Det Norske Kammerorkester er ikke redde for å røske opp i den klassiske musikken. Bare i oktober har orkesteret holdt to konserter på Sentralen for publikumsgrupper utenfor kjernelytterne. Den ene, Klassisk Klubb, avviser konserthusenes stivhet og inviterte en yngre lyttergruppe til øl, pølser og klapping mellom satsene. Den andre, Skyggespill, er orkesterets nyeste produksjon for barn, der musikerne inntar ulike roller på scenen for å levendegjøre Schönbergs Verklärte Nacht (1899) for 6-12-åringer.

Det har for lengst blitt stuerent å bryte opp konsertformen på ulike måter. Selv om mange kan foretrekke den konsentrerte, kontemplative lyttingen, er det de færreste som lenger tror at slike tiltak vil bety døden for den klassiske musikken. Feltet er stort, og det er rom for mange former for konsert.

Likevel viser de to konseptene hvordan den klassiske musikken står i en særlig utfordrende posisjon når den skal formidles til et ungt publikum. Er det egentlig mulig å skulle gjøre klassisk musikk interessant for barn uten å banalisere musikken eller sette den i skyggen av spektakulære visuelle virkemidler? Eller er slike grep nødvendige alternativer som kan eksistere trygt parallelt med den stille, kontemplative lyttingen der musikken i seg selv er det viktigste elementet?

Åpner for andre lesninger – også for de voksne

Skyggespill er produsert i samarbeid med det nederlandske produksjonsselskapet Oorkaan, som jobber spesielt med det de kaller «sceniske konserter for et ungt publikum». Selskapet har flere prisvinnende produksjoner bak seg, og legger vekt på at det sceniske kun eksisterer på musikkens premisser: Du ser hva du hører, og du hører hva du ser.

Dette synes godt i Skyggespill slik det ble spilt i Marmorsalen tidlig i oktober. Musikerne inntar roller som åpne, sjablongaktige karakterer, og samspillet dem i mellom styres av det dramatiske innholdet i musikken. I Verklärte Nacht har konsertmester Sara Övinge fått rollen som et barn som er på vei i seng, mens de andre musikerne trer frem som trær, troll og andre nattdyr som gjør at hun ikke får sove.

Grepet er enkelt og virkningsfullt, og sørger på en enkel måte for at alltid er noe visuelt for utålmodige lyttere å følge med på. Samtidig er de visuelle grepene så gjennomtenkt at de alltid peker tilbake på det som skjer i musikken. Aller best fungerer det når hele ensemblet spiller Schönbergs store, svulmende melodisveip. Mange av musikerne har store greiner festet på ryggen, og når de er lyssatt både forfra og bakfra og med innlevelse beveger seg til musikken, blir scenerommet som en stor skog hvor musikken suser gjennom trærne.

Den alternative rammen som er bygget rundt verket er også en fin måte å vise at musikken kan inneholde helt andre ting enn hva tradisjonelle analyser gjerne trekker frem. Schönbergs Verklärte Nacht er kjent som en tolkning av Richard Dehmels dikt med samme navn – en romantisk historie om en mann og en kvinne som går gjennom en skog om natten, og hvor det kommer frem at kvinnen er gravid fra et tidligere forhold. Denne dramatiske historien er vanlig informasjon i programhefter som følger musikken – og gir en klar retning for de fleste lyttere. Å droppe denne fortellingen for å lage en annen er friskt og givende, også for et musikkinteressert voksen-publikum.

Klassisk musikk «i krise»?

At den klassiske musikken er «i krise» er en veletablert forestilling, og den er særlig problematisk i møte med barn. Klassisk musikk for barn har lenge vært preget av et ønske om å oppdra de unge til å bli fremtidens publikum. Ofte går diskusjonen i retning av å undersøke hvordan man kan få unge lyttere til å bli interessert i klassisk musikk. Målet er godt – de unge skal innføres i den kunnskapstradisjonen som ligger rundt den klassiske musikken og se hvilke gleder som ligger i denne kulturarven. I forlengelsen av det, skal barna når de blir store bli til gode, billettkjøpende publikummere og helst oppfylle et dannelsesideal som visner fortere enn de fleste kulturmennesker er komfortable med.

Men holdningen passer dårlig med den rådende idéen om barn som en selvstendig publikumsgruppe som fortjener klassiske musikkopplevelser som gjør mer enn å forsøke å forme dem til en tenkt, fremtidig kulturkonsument. De fleste som jobber med kunst og kultur for barn er godt kjent med diskusjonen. De fleste utøvere vet at det ikke holder å vifte med et sterkt pedagogisk innhold for å få produksjonsstøtte eller spilletid for klassiske konserter for barn.

Å visualisere og dramatisere den klassiske musikken, for på den måten å gjøre den mer levende for et ungt publikum, har blitt stadig mer vanlig.  Produksjoner som Skyggespill, Oslo-Filharmoniens nye Musikkfabrikken, og mange av musikkproduksjonene i Den kulturelle skolesekken er bare noen eksempler. Det er et vanskelig, tverrfaglig felt å navigere – ofte av helt praktiske årsaker: Klassisk utdannede musikere har ofte lite erfaring med dramatikk og avstanden mellom tradisjonelle «voksenkonserter» og slike sceniske «barnekonserter» er så stor at det skal svært talentfulle utøvere til for å mestre det. Balansen mellom visuelle elementer som virkemidler, og å innføre visuelle og dramatiske grep som bærende for forestillingen er dessuten vrien. Når går en forestilling over fra å være konsert til å bli teater? På hvilket punkt handler det mer om å se enn å lytte? Og ikke minst: Hvilken verdi ligger i å beskytte og dyrke den auditive kunsterfaringen hos barn og unge?

Visuelt støyfilter

Skyggespill er en helproff produksjon der kjernen utgjøres av virkelig dyktige musikere som evner å holde det kvalitative nivået på egen prestasjon svært høyt. Selv om konseptet er å visualisere det som skjer i musikken, er det ikke til å komme bort fra at de teatrale grepene legger seg som et visuelt støyfilter mellom lytteren og musikken. Kan vi lukke øynene og bare lytte når det skjer så mye på scenen? Hvor viktig er det at vi følger med på hva som skjer med de konstruerte karakterene? Denne litt uklare publikumskontrakten gjør det vanskelig selv for en relativt erfaren lytter å konsentrere seg om den musikalske erfaringen.

Noe av dette problemet er løst i Kammerorkesterets versjon av det samme stykket for mindre ensemble. På Sentralen spilte fullt strykeorkester – 23 musikere, mens i den mer kompakte turnéversjonen er med en langt mer oversiktlig sekstett. Slik den ble spilt på Marked for musikk i Larvik forrige uke ga et enklere scenebilde langt mer rom for å lytte til hva som faktisk skjer i musikken.

Lytting som kunstnerisk erfaring

Et prinsipielt spørsmål dukker også opp: Hvilket budskap fremmer vi overfor barn og unge når vi sier at visuelle virkemidler eller dramatisering er nødvendig for å at klassisk musikk skal være spennende?

I den grad slike forestillinger er til for å dyrke frem kommende konsertgjengere, kan man lurer på om man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å insistere på et konkretisert rollespill for å formidle abstrakt musikk. Kanskje synes mange at det er mer underholdende der og da. Men er det realistisk å tro at unge som vokser opp med en slik tilnærming vil synes det er veldig stas å gå på rent lyttebaserte orkesterkonserter som voksne? Med fare for å lyde gammeldags: I en hverdag som preges mer og mer av visuelle kommunikasjonsgrep – fra sosiale medier til tverrmedial kunst og musikk, står aktiv lytting i fare for å bli en glemt erfaringsform.

Det avvæpnende svaret her er selvfølgelig at det er rom for både sceniske og rene lytterkonserter. Under en paneldebatt i forkant av Skyggespill på Sentralen tok en representant fra Kulturtanken ordet for å «avblåse» krisen for klassisk musikk for unge. Det lages mye nytt på forskjellig vis, slik vi ser med Skyggespill, og det er bare én av mange mulige måter å fornye konsertsituasjonen på. Det viser Det Norske Kammerorkester selv, med sin egen programmering.

Skyggespill er et godt eksempel på en velgjennomført scenisk konsert. Samtidig minner den om at det er stadig lenger mellom produksjoner for barn som tør å rendyrke den auditive opplevelsen. Om man ikke er bekymret for den klassiske musikkens fremtid, så kan man være ørlite grann bekymret for lytting som kunstnerisk erfaring.