Klubb Klassisk møter et ungt publikum med lunt lokale, øl og virtuos teft

Det er klassisk konsert, men jeg får likevel stempel på hånden når jeg går inn døren til Hvelvet på Sentralen i Oslo. Det er lune tepper på gulvet. Stolene er av ulik form, og de står så tett og uorganisert at det er enkelt å komme i snakk med ukjente folk. På gulvet er det helt fullt, så jeg finner plass på balkongen. I bakgrunnen spilles house-musikk med et så fornuftig volum at det er mulig å føre en uanstrengt samtale. Og til tross for noen tradisjonelle gråhårete klassiske musikkelskere som er nysgjerrige på konseptet, er publikum unge voksne i 20- og 30-årene. Lytterne må være over 18 år fordi det er alkoholservering på stedet, og konserten begynner like lite presist som en ungdom passer middagstiden.

Konsept og stemning

Klubb Klassisk er et konsept skapt av Det norske kammerorkester (DNK) for unge voksne. Det handler om å lage en uformell konsertramme som er uformell og innbydende. Det kanskje mest kjente lignende konseptet er Deutsche Grammophon og Universals Yellow Lounge-konsept der klassisk musikk blir spilt i et klubb-miljø. DNK selv sier at en stor forskjell er at de fokuserer mer på musikken enn på stjernene og prøver å lage en enda mer intim stemning. Dette er altså en formidlingsform som ligger i tiden.

Når bakgrunnsmusikken dempes og musikerne har tatt plass foran publikum slukkes lyset helt. Lokalet er så sort at øyet ikke kan ane at det er musikere foran deg. Audun Sandvik på cello spiller Preludium, første sats av Bachs Cellosuite nr. 1 i G-dur. Han maler Bachs barokke suite med store romantiske utsving. Hver tone tegnes med kjærlighet i tid, og selv om dette har fint lite å gjøre med hvordan man spilte Bach i sin tid, viser Sandvik hva skjønt som kan skapes med en cello.

Grepet å slukke lyset er effektfullt. Det var hva Richard Wagner gjorde i sin tid for å få publikum til å slutte å gå rundt for å snakke med hverandre, slik at de bare lyttet. Og mørket fikk nok mange til å spisse ørene.

Musikkformidlingens viktigste oppgave

Når jeg skriver en anmeldelse for Periskop ligger det i kortene at jeg snakker om hvordan konserten traff sin målgruppe. Og til tross for øl og house-musikk er det aller viktigste som skal formidles musikken selv. Spørsmålet om musikkformidlingen er vellykket kan kort og godt sammenfattes i spørsmålet: Spiller de godt? Svaret er et rungende ja. Neste viktige spørsmål handler om hvilken musikk som ble spilt. Altfor ofte ser programmakere ned på målgruppen de prøver å treffe gjennom å forenkle. De spiller noe annet enn hva deres kjernevirksomhet faktisk går ut på. Her valgte de imidlertid ikke bare korte klassiske perler, men de programmerte en interessant konsert der hovedverket var Arnold Schönbergs ikoniske Verklärte nacht, som er et omfattende og krevende verk å lytte til.

Sandvik er en av de to eldste blant de seks musikerne, som ellers kunne vært fra konsertens målgruppe. De spilte også en sats fra Pjotr Tsjajkovskijs Souvenir de Florence, men det var i Verklärte nacht at ensemblet kom til sin største rett. Allerede på forhånd var det annonsert at de blant annet ville spille denne utenat. Ikke bare fører det musikerne tettere sammen, altså det at de spiller uten noter, men det gjør også noe med kontakten med publikum. Ofte snakker man om at det er som om musikerne kan være bortgjemt bak notene.  Men jeg tror det handler mye mer om at musikerne lytter mer intenst til musikken og til hverandre uten noter. Gjennom strykesekstettens inderlige lesning av Schönbergs sentrale verk, med sans for klangbeherskelse, drama og ikke minst den høyromantiske tidsfornemmelsen som var i ferd med å gå i modernistisk oppløsning, trakk musikerne publikum inn i sin verden. De var rett og slett så engasjerte at vi lyttere ble helt hektet på det musikalske dramaet. Dette er kjernen i musikkformidling.

Svake presentasjoner

Men formidlingens komponenter fungerte dessverre ikke like subtilt sømløst som overgangene mellom uttrykk i Verklärte nacht. Der var ikke et trykket program, og musikerne presenterte musikken selv. Presentasjonene var rotete heller enn spontane. De besto mer i å gjøre et poeng av at de gir mikrofonen til andre og av mellompratet mellom de få poengene de hadde å komme med, enn at de fikk sagt noe særlig av interesse. Dette ble bare dumt i andre sett. Først spilte Sandvik og Magnus Boye Hansen førstesats fra Zoltán Kodálys Duo for fiolin og cello, op. 7, og deretter brukte musikerne de minst like mye tid på tomprat som duoen spilte. I løpet av 50 minutter ble det spilt 7-8 minutter musikk. Resten var pauser og pjatt. Jeg liker virkelig tanken på at musikerne skal møte sitt publikum også verbalt, men enten må de øve på dette som de øver på å spille musikken sin, eller så får de ta inn eksterne krefter for å løse oppgaven.

Kanskje jeg ble særlig irritert over de forspilte mulighetene i nettopp Schönbergs verk. Dette er en søyle i musikkhistorien, kjent for å ha en uhørt akkord, bokstavelig og billedlig, som etablissementet ikke vedkjente seg. Ikke minst er verket Schönbergs siste store strekk av tonaliteten til dess ytterste grenser før han springer ut i fri- og a-tonalitet. Det var for så vidt vel og greit at Richard Dehmels dikt ble lest, som verket baseres på, men jeg tviler på at det unge publikum er særlig mye bedre enn meg på å gripe et dikts mening gjennom å høre det én gang. De kunne med fordel forklart i ord at den kontroversielle tonaliteten spilte mot et minst like kontroversielt tema i diktet, nemlig en gravid kvinne som møter en mann, og han bestemmer seg for å ikke bare inngå i en relasjon til henne, men også å ta til seg barnet som sitt. Dette var eksplosive temaer i det konservative Wien på Schönberg og Dehmels tid.

At jeg løfter ut nettopp disse to aspektene, tonalitet og poetisk tema, er ikke bare noe jeg henter fra mine personlige preferanser. Verklärte nacht er et helt sentralt verk i musikkhistorien, og å kunne forstå og relatere til verkets historie er å sette seg inn i den klassiske musikkens fortolkningskunst i stort. Publikum kunne med fordel få hjelp og inspirasjon til å begynne å lære seg å plassere verket i både fortolkning og historie.

Virtuos humor

Det aller viktigste musikerne har er imidlertid sine ferdigheter, og disse var sannelig på et høyt nivå. Ved siden av Schönberg-verket var vi mange som gispet av virtuoseriene i Johan Halvorsens Passacaglia for fiolin og bratsj, skrevet fritt etter Händels op. 20:2. Det ble spilt av Sara Övinge og Ida Bryhn. Dette var en battle, en kamp, en duell, der de to kastet fraser til hverandre som den andre måtte overgå. Det var en katalog i forskjellige teknikker som kan brukes på et strykeinstrument, med utallige klanger og teksturer som resultat. Jeg likte særlig de raske tonegjentagelsene som klinget litt som noe en italiensk underholdningsmusiker kunne spilt samtidig som han lener seg litt for langt ned i pastaen du spiser. Og helt generelt var alt det svake spilt med subtil klang.

Akustiske utfordringer

Når jeg først har sagt noe om klang, må jeg også si noe om akustikken på stedet. Det er vanskelig å flytte den klassiske musikken til et klubbmiljø fordi rommet ikke et egnet for det. Instrumentene var forsterket, og det var like nødvendig som det var godt gjort. Uten forsterkning ville klangen ikke blitt hørt langt forbi første rekke av publikummere. Problemet med forsterkning er imidlertid at den alltid er kunstig og aldri er helt rettferdig mot strykeinstrumenter som kanskje er i millionklassen og som trakteres av musikere på toppnivå. Og her er vi tilbake ved at kjernen ved musikkformidling er å gå i dybden i lyden av musikken. Klanglig når det ikke helt fram når instrumentene forsterkes og det blir lagt på kunstig akustikk.

Et konsept som har kommet for å bli

Det som står igjen av mitt besøk på Klubb Klassisk er likevel opplevelsen av å møte fremragende musikere i et miljø som gjorde det til en herlig opplevelse å være i lokalet. Jeg er helt overbevist om at dette er et konsept som treffer den unge målgruppen. Det ufarliggjør musikken samtidig som det ikke kompromisser med hva klassisk musikk er for noe. Konserten stiller faktisk ganske store krav på publikums oppmerksomhet, men med en øl i hånden er det lekende lett å ikke bli utålmodig.

Jeg ser imidlertid ikke noe i konseptet som tilsier at det har en øvre aldersgrense. Hvorvidt publikum forblir ungt vil handle om DNKs markedsføring og retorikk rundt konseptet Klubb Klassisk. Min egen alder tilsier at jeg ikke faller innenfor målgruppen, men jeg kunne gjerne strukket det enda lenger og tatt med min gråhårete mor som går på krykker på en konsert som denne. Konseptet er kommet for å bli, og det har potensial til å lokke til seg lyttere i alle aldre.