Kosedyr-estetikk suger surrealismen ut av «Sans og samling»

Sans og samling er den andre forestillingen i høstens storsatsing fra Dansens Hus, «Stor kunst for små barn». Forestillingen presenteres som surrealistisk, men viser seg å være en blanding av sanselig utforsking og figurteater, hvor de surrealistiske grepene glimrer med sitt fravær. Selv om barna blir engasjerte i møte med scenografien, fremstår forestillingen nølende og forsiktig i sine tilbud til målgruppen.

Sans og samling er laget av den anerkjente koreografen Ingri Fiksdal, sammen med musiker Ingvild Langgård og scenograf Signe Becker. De har tidligere laget teater for en voksen målgruppe, og jobber ofte mot en likestilling av elementene – ved for eksempel at objekter, lys og musikk får like stort fokus som scenekunstnerne, slik som i Cosmic Body (2015). Typisk for deres uttrykk er en meditativ, rytmisk estetikk, slik som i State (2016), hvor de undersøker hvordan rituell dans kan påvirke dansere og publikum på en kroppslig måte.

Puter som ligner på bamser

I Sans og samling består scenografien av et stort, fargerikt tøystykke, som spennes opp som et seil over scenen, mens publikum sitter på puter i utkanten og ser på.

Forestillingen starter med at den ene danseren forviller seg inn i seilet, der det henger lavt ute på gulvet. «Det er spøkelse inni der!» sier et barn. «Borte!» sier flere andre. Men så løftes seilet opp, og danseren står igjen med det som skal prege resten av forestillingen: En haug puter med forskjellig form og farge, med haler eller ører, og med øyne tegnet på.

Danserne hopper på dem og med dem, står på hodet med dem og sykler med beina med puten foran ansiktet. Etter hvert trer de på seg en mengde puter som de stabber rundt med.

Noen av dansesekvensene har potensiale til å være morsomme og overraskende. Men det er noe som hele tiden kommer i veien for de surrealistiske mulighetene: Øyne, øyne, øyne. Overalt er det øyne og smilende munner. Materialet som undersøkes kommer i skyggen. Det surrealistiske potensialet i at en hverdagslig pute kan bli til påkledning eller at den lager uventede lyder, drukner når putene allerede er omgjort til kosedyr. Det er ikke overraskende for målgruppen at en bamse-pute lager lyd eller lekes med, og fokus blir på putene som figurer.

Puter som representerer andre objekter

I surrealistisk tradisjon er et vanlig grep å isolere en bevegelse eller et objekt fra sin vante kontekst, for at den skal kunne betraktes på en ny måte og få en uventet mening. Et annet grep er å bryte med forventninger ved å kombinere elementer som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre.

Forestillingsbeskrivelsen er inne på noe av dette:  «… gjennom deltakelse med egne kropper og sanser blir barna selv en del av helheten – en kattepusmyk fisk kan sittes på, en banan begynner å synge når den klappes, en kaktusstikkende sky lukter peppermynte når den klemmes».

Fiksdal legger opp til at barna skal oppleve det surrealistiske på kroppen, men det er vanskelig å se at det skjer i særlig grad. Da barna fikk komme opp på scenen, var de åpenbart nysgjerrige på putene, som de løftet, klemte på og flyttet rundt på scenen. Men hvor ble det av den kaktusstikkende skyen og den snakkende bananen?

Først etter forestillingen går det opp for meg at det kanskje var putene som skulle representere disse objektene? At det var barnas sanselige møte med disse materialene som skulle frembringe en surrealistisk opplevelse? Det er et interessant grep, men fungerer det?

Jeg mener nei. Det er ikke å forvente at aldersgruppen 0 – 3 år skal forstå hva putene skal representere, for deretter å la seg overraske av at tekstur, lukt eller lyd ikke stemmer overens med det. At de bamse-aktige putene lager pipe-lyd eller har varierende tekstur, snur neppe barnas verdensforståelse på hodet.

Å interagere med surrealist-eksperter

Fiksdal skriver i forestillingsbeskrivelsen at målgruppen er i en fase hvor ingenting har faste størrelser og hvor de voksnes logikk ikke gjelder. Dette vil jeg påstå er en overdrivelse, ettersom småbarn også har en forståelse for de voksnes logikk og kulturen de er en del av. Men det er likevel noe i påstanden om at barn kan se verden på andre og mindre forutinntatte måter enn oss, og den surrealistiske kunsten har utvilsomt latt seg inspirere av barns uttrykksmåter og perspektiver. Så hvordan åpner Fiksdal for å utnytte barnas kompetanse i samspillet mellom scene og sal?

På mange måter lykkes forestillingen med å skape en interesse og en kontakt mellom barna og materialet. Barna ler, kommenterer det de ser og kryper og går ut på scenen på eget initiativ fordi de tilsynelatende får lyst til å relatere seg kroppslig til putene.

Samtidig virker det ikke som kunstnerne gjør noe spesielt for å ta inn barnas innspill. De setter ikke en ramme for at barn og kunstnere kan undre seg sammen, og tar ikke i bruk det performative (og surrealistiske) potensialet i de minste barnas spontane publikumsstil.

Professor ved Universitetet i Agder, Siemke Böhnisch, har observert forestillinger for de minste og har sett på hvordan barnas «ikke-diskrete» publikumsstil kan gi forestillinger en merverdi dersom kunstnerne jobber bevisst med strategier for å åpne og lukke for barnas henvendelser. Slike strategier kunne med fordel vært mer integrert i Sans og samling.

Halvveis forsøk

Sans og samling klarer å holde på barnas interesse, men de ulike elementene i forestillingen virker litt halvhjertet og passer ikke alltid sammen. Musikken virker lite ambisiøs og ligger kun som et stemningsskapende element i bakgrunnen. Seilet over scenen er stilig med fargesprakende, 70-tallsinspirerte farger, men passer ikke spesielt godt sammen med de nøytrale, koselige og trygge putene. Jeg blir ofte skuffet over at danserne ikke fullfører ting de begynner på: På et tidspunkt gjemmer de seg under et oransje teppe og stikker armene ut. Dette blir spennende, tenker jeg, men så skjer det ikke noe mer.

I 2016 ble forestillingen Safarium av kunstnerduoen Landing (Ina Coll Kjølmoen og Venke Marie Sortland) vist på Dansens Hus, og denne utforsket nettopp puter med fokus på materialitet med ulike teksturer, størrelser og kvaliteter. Et renere uttrykk gjorde at det ble større fokus på og undring over materialet gjennom både det visuelle uttrykket og fysisk interaksjon. I Sans og samling havner putene midt mellom figur og materialitet. De får øyne og ører, men ikke liv gjennom animering. Resultatet blir verken fugl eller fisk, og vitner om en usikkerhet rundt hva de vil presentere for de minste.

Det er skuffende at så reflekterte og forskningsbaserte samtidskunstnere som denne trioen, ikke skaper en mer ambisiøs og utfordrende forestilling for de yngste. Særlig når man vet hvor gode de er på presisjon og rene uttrykk, og ikke minst på rytme, bevegelse og kontakt med publikum. I teater for barn fra 0 til 3 er deres kompetanse i å jobbe med likestilling av de sceniske elementene ellers et ypperlig utgangspunkt for et performativ møte med målgruppen.

I en satsing som «Stor kunst for små barn», hvor man skal få fram kunstnerisk kvalitet i scenekunst for de minste, hadde jeg forventet at Fiksdal og hennes samarbeidspartnere hadde gått inn i arbeidet med samme ambisjonsnivå som i forestillingsarbeid for voksne. Men hensynene gruppen tar til de minste i denne forestillingen virker forutinntatte og begrensende.