Koselig, men ambisjonsløst
Det ser ikke ut til at den norske klassikeren fra 1949 skal gå av moten med det første. Thorbjørn Egners «Karius og Baktus» trakk full sal på Forum Scene, uten at kvaliteten på det sceniske nødvendigvis matchet populariteten.
↑ Foto: Eivind Johansen
Jeg skulle egentlig ønske at teatersjefer kunne være så modige å sette opp dramatikk for barn som de nødvendigvis ikke opplevde selv som barn. Men når det gjelder Forum Scene ser det ut til å sitte langt inne. Med forestillinger som «Annie», «Reisen til julestjernen» og «Grease» satser de som regel trygt og viser liten interesse for eksperimenteringsvilje og nyskaping.
Men når de igjen vil ta «Karius og Baktus» til scenen, hva er motivasjonen (annet enn å få hjulene til å gå rundt for teateret og få nostalgiske foreldre til å vise barna en flik av deres barndom?).
Er det tenner?
Fortellingen om de to tanntrollene har skremt og fascinert unger i mange generasjoner, og benyttes fremdeles som trussel for å få dem til å pusse tennene. Det er kanskje nettopp det som er «Karius og Baktus» sin viktigste egenskap, den moralske oppdragelsen, for som scenekunst finnes det en del mangler.
Fakta
«Karius og Baktus»
Regi: Øyvind Gullberg
Scenografi: Richard R. Ringereide
Med: Stine Svellingen, Hanne R. Pedersen, Marthe Malmedal
Forum Scene i Bergen
Scenografien på Forum Scene er enkel, men ikke virkningsfull. Vi skal befinne oss i munnen til Jens, men at det er tenner det forestiller, er ikke bare lett å se, om man ikke vet om det. Det er noen elementer pakket inn i et lakenaktig materiale, og Karius og Baktus har fått hvert sitt hus med blomsterkasser, redskap til å hakke i tennene og en stige å klatre opp i jekslene med. Scenebildet gir med en gang gode indikasjoner på at her kommer en versjon som ikke har tenkt å prøve seg på noen nye triks (selv om de sceniske mulighetene for å skape illusjon av en munn er enorme og kunne vært løst på mange spennende måter).
Fortellerstemmen til Thorbjørn Egner er bevart, men der fortelleren i boken setter seg mer inn i Karius og Baktus sine liv, forteller vår konferansier (Marthe Malmedal) mer om de ulike aktene vi skal gjennom. Vi blir informert om hvordan de har delt opp forestillingen, mens det i boken heller fokuseres på hva de holder på med, hvordan de ser ut og hva de føler. Jeg tror det ville vært lurere å la fortelleren fokusere på hva som skjer i forestillingen, og ikke logistikken rundt det hele.
Den lille fortellingen er raskt over. Snaue 40 minutter tar det før idyllen i munnen er ødelagt. Jens pusser tennene, tannlegen tetter igjen, og til slutt ender Karius og Baktus på havet. De skumle og spennende elementene der tannbørsten og boret kommer ned til Karius og Baktus er tonet kraftig ned. Både lyd og lys kunne vært brukt mer virkningsfullt for å få inn noe dramatikk når en overdimensjonert tannbørste fysisk børster dem ut av munnen. For selv om fortellingen er enkel, har Egner mange elementer som kunne skapt intense scener. Den muligheten lar Forum Scene gå ifra seg. Det samme gjelder de sceniske mulighetene som åpner seg når Jens jamrer seg, det er lite friskt løst. Hans jamring høres knapt, ingenting skjer i scenebildet når lyset skal komme inn i munnen fra tannlegelampen. Scenebildet fremstår som svært statisk og ikke i takt med teksten og det som faktisk skjer.
Litt kjedelig, litt koselig
Karius (Stine Svellingen) og Baktus (Hanne Pedersen) gjør fine figurer. De har klare stemmer, god diksjon og gjør rollene på den kjente stakkato måten. Samspillet mellom dem er fint, og de får salen med på synging og roping etter loff. Litt vel stivt er det klossete «to gode naboer»-spillet der de rygger på hverandre, faller og snubler i stiger. Men fireåringen ved siden av meg ler, så noe gjør de åpenbart riktig. For selv om dette er ganske kjedelig, så er det jo også litt koselig, og køen er lang når salen får tilbud om å la seg avbilde med Karius og Baktus etter forestillingen. Men om man først skal iscenesette en klassiker som «Karius og Baktus» (igjen) – bør man ikke kunne kreve et snev av selvstendig tenkning og egenart i forestillingen, og gjerne mer – ikke mindre – action enn i boken fra 1949? Jo, det bør man.