Krigsseileren: sprengladning av akkumulert sinne og sorg

Da andre verdenskrig brøt ut, bestemte eksilregjeringen fra sin base i London at alle handelsskip ute til havs skulle hjelpe våre allierte. Over natten ble mannskapene om bord gitt i oppgave å bistå den britiske flåten med forsyninger (mat, drivstoff, ammunisjon) mens kamphandlingene foregikk, og alle som krøp i land skulle utpekes som desertører og dømmes for landssvik.

Norske kvinner og menn uten militær erfaring ble henvist til et livsfarlig og fremmedgjørende oppdrag ute på havet, skvulpende mellom svære krigsskip – en dødsfelle. Blant mer enn tretti tusen norske krigsseilere omkom cirka én av seks. Ingen andre grupper her hjemme led så store tap under krigen, og ifølge motstandsforkjempere og endog britenes berømte admiral Gerald Dickens bidro nordmennene på sjøen til å avgjøre utfallet i kampen mot nazistene.

Stod igjen med lua i hånda

Overlevende ventet å bli tatt imot som helter ved hjemkomst, men skjebnen ville det annerledes: Seilerne ble mistenkte for å ha pilt av gårde og latt andre ta støyten. På bakgrunn av anklagene mistet brorparten muligheten til å jobbe og stod igjen med lua i hånda, som det heter. Dessuten ble de offer for stigma – fra å bli nektet rasjoneringskort og stemmerett, til noe så hverdagslig ydmykende som å bli avvist i døra til utesteder. Og mens luftforsvarets soldater mottok medaljer og krigsskadepensjon, sørget myndighetene for å skyve krigsseilerne unna, slik at mange ble prisgitt å leve fra hånd til munn.

Det er forstemmende at Wikipedia-siden om krigsseilerne teller fem knappe, følelsesløse avsnitt. Det var først i kjølvannet av Jon Michelets romanserie En sjøens helt at den norske staten skjenket krigsseilerne sin offisielle unnskyldning (ved daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen), og med årets film bygger Gunnar Vikene videre på Michelets formidling. Når kunsten levendegjør historiske hendelser, får det gjerne større gjennomslagskraft enn faktaopplysninger, og Krigsseileren går strategisk til verks for å gjøre inntrykk på tilskueren.

Barndomsvennene Alfred (Kristoffer Joner) og Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) er som brødre, men med ulik innstilling til livet. Alfred bor sammen med kona Cecilia (Ine Marie Wilmann) og tre barn i Bergen, mens Sigbjørn er ungkar og drømmer om å reise fra havn til havn ute i den store verden. Alfred sliter med å få endene til å møtes, så når han får hyre på et handelsskip, sammen med Sigbjørn, takker han ja – om enn noe motvillig. Haken er nemlig at farkosten først returnerer til hjembyen om halvannet år.

Etter noen måneder er vennene omringet av artilleri og torpedoer ute på Atlanterhavet. Tappert utholdende, men hjelpeløse og demotiverte – for hjemturen virker fjernere for hver dag. Og i Bergen blir det stadig mer utrygt: Bombingen av Laksevåg kostet nesten to hundre mennesker livet, inkludert skoleelever.

Vanskelig å få has på

Den første av Krigsseilerens tre definerte akter er påtagelig komprimert: Vikene har knapt rukket å etablere hovedpersonene og miljøene deres før oppbruddet inntreffer. Nykommer Henrikke Lund Olsen i rollen som eldstedatteren Magdeli, sørger for å gi de ellers oppskriftsmessige avskjedsscenene en troverdig, panisk karakter. Hun har skjønt at det er noe faenskap på ferde som kan sende faren hjem i kiste, og gjemmer arbeidskontrakten hans. Hikstende av motvilje må hun likevel innse at slaget er tapt. Moren er rystet, men behersker seg, og Ine Marie Wilmann er en kløpper til å holde maska og la den falle i ett og samme ansiktsuttrykk. Enda en gang viser hun et register få norske skuespillere kan matche (attpåtil sitter bergensdialekten som et skudd).

Unnselige Alfred er vanskeligere å få has på. Selv om «brødmannen» mangler fast inntekt og Cecilia er lei av å telle på knappene, strider det mot fornuften å stikke til havs når Europa står på randen av krig. Tar han affære for å demonstrere handlekraft etter en periode med hendene i lomma, som en forsinket botshandling? Er oppofrelsen ment å reparere et splintret selvbilde? Jeg er sikker på at mange som kastet loss i 1939 ikke rakk å vurdere konsekvensene før det var for sent, men Krigsseileren er en fiksjonsfilm, og som sådan bør den knytte beslutningen til karaktertrekk vi har tilgang på (eller finne en mer poetisk løsning).

Kristoffer Joner har gjort det til sitt spesiale å gestalte oppofrende, selvutslettende fedre. For at publikum skal legge minnene om spektakulære snuoperasjoner i Bølgen og Skjelvet til side, trenger Alfred raskt mer kjøtt på beina enn manuset gir ham. Pål Sverre Hagens Sigbjørn er skarpere risset opp, som den initiativrike og karismatiske av de to kameratene.

Narrativ sjokkeffekt

Gunnar Vikene er ivrig etter å sjøsette handlingen, og forskjellige settinger tones inn og ut, nærmest rapsodisk. Noen av sekvensene får en ekstra dimensjon av denne litt vørsløse fortellerstilen, som når vi med et brak av et tidshopp havner på dekk i hardt vær og Alfred desperat forsøker å redde en druknende kollega fra skummende bølgers favntak. Den narrative «sjokkeffekten» røsker tak og fanger krigens invaderende, uforutsigbare vesen. Andre strekk er for grovt tilskåret, som i en «forkortet versjon» snarere enn meningsbærende ellipser.

Krigsseileren er hele to og en halv time lang, men føles sjelden strukket ut – vanker det en miniserie for TV basert på samme råmateriale?

Antikrigsfilm

Filmen har mye på hjertet, og modnes etter hvert som den blir kontemplerende og mindre episk anlagt. Sigbjørns fremtidsplan er å dra dit vinden blåser ham, så hvorfor ofre seg for Norge på denne måten? Han har lovet Cecilie å bringe Alfred tilbake, men blir det noe annet enn rester igjen av dem? Etter et voldsomt slag midtveis, er de som sprengte på innsiden.

Vikene skyr ikke brutale virkemidler; der andre norske krigsfilmer (som Max Manus og Den 12. mann) har kretset rundt maskulin heltedåd i møte med «onde fiender» og fetisjert overskridende seiersøyeblikk, presser Krigsseileren ansiktene våre mot åpne sår og hulkende ansikter. Det karikerte fiendebildet med nazister i frakk som gir kommando på skarrende tysk, er byttet ut med absolutt meningsløshet. I krigen er alle soldatene og familiene deres ofre, uansett hvilken side de står på.

Filmens raseri virker ikke bare rettet mot den norske statens svik overfor krigsseilerne, men krigens inhumane «logikk». Assosiasjonene til Vladimir Putins brutale angrep på Ukraina og de redselsfulle nyhetsbildene av unge menn som rives ut av armene på sine nærmeste for å sendes til fronten, er ikke til å unngå.

Kunstnerisk behandlede historietimer er forledende. Hvis agendaen bak kameraet er problematisk eller bare tankeløs, blir resultatet propaganda før man vet ordet av det. Sett med argusøyne, deler Den 12. mann verden inn i helter og skurker, gode og onde mennesker, og utnytter andre verdenskrig til å lage en Hollywood-sjablong. Så når Krigsseileren vil avstedkomme utallige skolevisninger, er det fordi den inviterer til diskusjon i stedet for å kneble samtalen med forenklende, manipulerende grep.

Virkeligheter vokser sammen

De beste krigsfilmene går fenomenologisk til verks for å plassere oss i kampsituasjonene, med sansene på stilk og vemmelse i mageregionen. Elen Klimov tvinger tilskueren inn i kvalmende febertåke med grusomme Gå og se! (1985), og hans hustru, Larisa Shepitko, gjør sansbar virkelighet til en speiling av indre, forfrosne landskap i sitt mesterverk Oppstigningen (1977). Det samme kan man si om Francis Ford Coppolas Apokalypse nå! (1979) eller Stanley Kubricks postmoderne Full Metal Jacket (1987). I nyere tid har Terrence Malicks Den tynne røde linjen (1998) og Christopher Nolans Dunkirk (2017) nærmet seg «sjangeren» på utforskende måter, og hatt som ambisjon å si noe mer om krigens vesen enn å konstatere dens grusomhet (uten å nedvurdere nettopp ondskapens banalitet, jamfør den jødiske filosofen Hannah Arendts teori). Med flakkende perspektiver, fra luften til jorden, avtegner Dunkirk krigens kyniske arkitektur. Malick utforsker hvilke tanker som skyter gjennom soldater med krum rygg mens de venter på neste angrep, i et fremmed landskap, og dekonstruerer forestillinger om historisk objektivitet ved å pendle mellom bevissthetsstrømmer.

Krigsseileren er ikke fullt så ambisiøs, men filmens hardhendte skildringer av ytre virkelighet og hovedpersonenes skakkjørte synsvinkler, vokser gradvis tettere sammen; vi tar bolig i og orienterer oss sammen med Alfred og Sigbjørn. Fotograf Sturla Brandth Grøvlen forener en til dels impresjonistisk tilnærming med dokumentarisk nerve i sitt kameraarbeid, som med lange tagninger og simulatoraktig koreografi suger oss til seg.

Man er ikke så godt vant når det kommer til tidskoloritt i norske filmer, men Krigsseileren har lært et og annet fra Vibeke Løkkebergs autentiske periodedramaer Løperjenten (1981) og Hud (1986), satt til henholdsvis Bergen og et handlessted i nærheten. Som i hennes filmer er kostymer og produksjonsdesign værbitt, naturlig slitt med frynser og fettflekker, og står aldri ut som visuelle attraksjonsobjekter. Ingen ser ut til å ville understreke at dette er norgeshistoriens dyreste film.

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Frynser og flettflekker

Siste akt tar krigens ettervirkninger i nærmere øyesyn, via et – på papiret – melodramatisk vindkast. At dette fremstår plausibelt og ikke bare underholdende, må tilskrives Vikenes målrettede instruksjon av skuespillerne. Med ørsmå gester gir de form til usigelig smerte. Opprettholdelsen av livet går foran alt, og den mentale akrobatikken som må til, er vond å se.

Det kunne vært interessant om Krigsseileren gransket grensene mellom å være såkalt desertør og pasifist, eller bare livredd. Samtidens kjønnsroller er ikke mer moderne enn at menn innenfor et visst aldersspenn ble nektet å forlate Ukraina kort tid etter Putins krig var et faktum. Men avvisningen av væpnet konflikt som løsning, er utvetydig.

Gunnar Vikenes vekslinger mellom historiske overblikk og mennesker på bakkeplan, bærer i seg en fundamental humanisme som bare unntaksvis har definert norske krigsfilmer.