FORSKNING: Å formidle kunst som ikke ligner noe

I Norge har vi en sterk kunstformidlingstradisjon med å bruke dialog, filosofisk-metode, intellektet, kunstner-biografien, det kunsthistoriske bakteppe og å stemple på et verk en isme eller periode. Et sted på veien glemmes ofte sanseapparatet og verkets kvaliteter i seg selv – kanskje det utgangspunktet mange kunstnere jobber ut ifra. Kunsten er ofte ordløs og knyttet til kroppen. Forsker Heidi Kukkonen har levert en doktorgrad på nettopp dette: Hvordan formidle abstrakt kunst til de unge? 

Oppgaven: https://uia.brage.unit.no/uia-xmlui/handle/11250/3083034

– Jeg har en master i kunsthistorie fra Finland og jobbet mange år som kunstformidler på finske museer. Jeg opplevde ofte i omvisninger, og da særlig i møte med abstrakte og moderne verk, de vanlige kommentarene som dette kunne barnet mitt laget, er dette virkelig kunst og dette kunne jeg ha gjort selv. Jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne, men det oppstod også en konflikt og en tvil i meg. Det ble bare mange, mange ord om den biografiske fortellingen til kunstneren og en kunsthistorisk forklaring. Jeg følte at i rommet som oppstår mellom et verk av abstrakt karakter, formidleren og publikum, mangler det noe. Hvorfor er abstrakt kunst så vanskelig? Hvorfor kan farger og former virke provoserende? Hvorfor tviler folk på verdien av denne type kunst? Ja, noen ble nesten sure. Hvorfor vekker abstrakt kunst så mange følelser? Jeg begynte å forske på metoden vi tradisjonelt formidler kunst med. Jeg observerte for eksempel at jeg for det meste pratet, og glemte sansene og den sanselige opplevelsen i møte med kunst, forteller Heidi Kukkonen til Periskop. 

Les om Nasjonalmuseets filsofiske metode og boken Nye formidlingspraksiser i nordiske kunstmuseer – Nasjonalmuseet 

Lekenhet

Fra 2019 og til disputteringen 29. august i år har Kukkonen jobbet med doktoravhandlingen Material–relational abstraction: Museum educational situations with abstract art ved Universitetet i Agder. I dag er hun kommunikasjons- og formidlingsleder ved Kunsthall 3,14 i Bergen. 

Avhandlingen var delt i fire artikler og praksisen til Kukkonen står sentralt i forskningen.  

– Jeg kom over en av pionerene på abstrakt kunst, finsk-norske kunstneren Irma Salo Jæger, som har bodd i Norge siden 1950-tallet. Hun har en enorm kunnskap om materialer og teknikker. Hun sier at hun lytter til materialene, at verket oppstår intuitivt i møte med farger, former og materialer. Det er ikke alltid hun som bestemmer, men materialene overtar, skaper overraskelser og reagerer. Den siste artikkelen var basert på samtaler i atelieret hennes, omgitt av hennes malerier som påvirket vår utforskning av abstraksjonsbegrepet. Hun lærte meg mye om lekenhet, åpenhet og nysgjerrighet. Å leke er seriøst. Å se på ting fra flere sider. I et kaleidoskop. Være tålmodig i dette. Jeg har også selv skapt abstrakt kunst i denne perioden og eksperimentert mye.  

Ny-materialisme som utgangspunkt

Kukkonens oppgave drøfter Ny-materialisme som pedagogisk og filosofisk perspektiv innen formidling av kunst. 

– Med abstrakt kunst mener jeg kunst uten åbenbare figurative motiver. Jeg gjør ikke en klar forskjell mellom abstrakte og konkrete malerier som formidler, siden jeg har sett mange ganger at de strenge kunsthistoriske definisjonene ikke alltid stemmer i selve opplevelsen. Tradisjonelt sett har man tenkt at abstrakte malerier tar utgangspunkt i noe figurativt, og konkret kunst representerer ingenting, bare lerretet med farger og former. Men å snakke om kunst som ingenting i møte med barn, oppstår det mange morsomme møter. De fleste barn var høyst uenig i at de konkrete verkene viste ingenting – de fant alltid noe når de snakket om konkret kunst. Konkrete malerier kan påminne tilskueren av noe figurativt akkurat så mye som abstrakte malerier.

Jeg argumenterer dessuten i oppgaven for at all kunst innebar abstrakte kvaliteter – og dermed kan lære oss å lese verden på nye måter. En ny-materialistisk filosofi er ikke mye brukt som utgangspunkt for formidling på museene. Det handler om å ikke ha bare fokus på mennesket i situasjonen, men at også andre faktorer påvirker øyeblikket; verket, materialene, og utstillingsarkitektur. Som forsker og formidler spør jeg ikke bare hvordan menneskene skaper kunst, men også hvordan kunsten skaper oss. Det handler om det sanselige der man kanskje ikke har ord til å beskrive.  

Go-pro

Avhandlingens første to deler tok utgangspunkt i et besøk av to klasser fra barn på 5 til 7 år på Kukkonens kuraterte utstilling for barn, Abstraksjon! på Sørlandets kunstmuseum (SKMU) – og Barnas Kunstmuseum – der flere kjente modernister var med som pioneren Gunnar S. Gundersen, Irma Salo Jæger og Outi Ikkala. Utstillingen hentet abstrakte verk fra Tangen samlingen, satt sammen med en pedagogisk motivert estetikk, og med flere digitale løsninger.  

– Barna hadde GO-pro-kameraer på seg da jeg studerte dem i møte med abstrakt kunst, og det var plassert ut flere filmkameraer i rommene. Elevene bestemte selv hvordan de møtte den abstrakte kunsten. Det var flere interaktive stasjoner og verksted-stasjoner som inviterte til å skape abstrakt kunst – som ved hjelp av klosser eller ved å bevege seg med en digital installasjon. Jeg oppdaget hvor estetisk intuitive barna var når de skapet deres egne abstraksjoner. Da jeg spurte om hvorfor de valgte å gjøre det sånn, så de bare rart på meg – det var bare slik det var. Det fantes ingen andre argumenter. Når jeg observerte barna i samtaler om abstrakt kunst, ser jeg at de ofte tyr til hender og kropps-språk når de skal beskrive den abstrakte kunsten – ordene blir sekundært. 

Er det anderledes å kuratere til barn?  

– Barna har en mye mer kroppslig tilnærming til kunst enn voksne og kan være mer åpne med kunst med abstraksjon. Jeg husker en av lærerne som kom inn på Abstraksjon! utstillingen og sa forvirret: Dette er rart! Barnet var ikke enig; de han syntes ikke det var rart, og viste læreren rundt.  

Tenker du da at barn bør ha en spesialtilpasset visuell kunst-opplevelse fremfor at vi benytter de voksne utstillingsrommene med formidling tilpasset målgruppen? 

–  Jeg observerer at barn beveger seg helt annerledes enn voksne i møte med kunsten på et museum og i en utstilling. De ligger på gulvet, utforsker verkene fra mange kanter – og tanken om å lytte, snakke og sitte stille og se, er ikke alltid kompatibelt med barns tilnærming til det de skal erfare. Vi voksne kuratorer må skape rom for å kunne bevege seg. Jeg ser en endring på dette; både Munch Museet og Nasjonalmuseet har nå rom tilpasset de unge, Verksted-rom er mer og mer en standard del av utstillinger som åpner. Men det er viktig å ikke gå for langt, slik at kunst blir underholdning. Man må heller ikke undervurdere barn og unge og glemme kunsten.

Kunsten kan tilby store, gøye og emosjonelle opplevelser, men som formidler (og kurator i Ph.d. prosjektet mitt) ønsker jeg å sette fokus på det som kan oppleves vanskelig og forvirrende, det som kan utfordre tatt-for-gitt forståelser og status quo. Møter med kunst kan skape et rom for flersidige forståelser både om hverdagslige og større, sårbare og vanskelige temaer. Kunst kan tilby en sanselig måte å forstå verden og alle de abstraksjonene som er vanskelig å forstå med fornuft eller ord. Den dialog baserte formidlingspraksisen og den kunsthistoriske omvisningen fortsetter å være viktig, like viktig som å sanse og bruke kroppen i møte med kunsten. Det er mange ulike måter å formidle kunst på, det er bare viktig å være bevisst hvilken metode man velger og hvorfor. 

Hva kan barn lære av abstrakt kunst som utgangspunkt? 

– Abstrakt kunst er en trygg og leken mulighet til å utforske følelser av usikkerhet og ubehag, som kan bygge toleranse for usikkerhet i hverdagen. Forståelser kan skapes ikke bare ved verbale, logiske og rasjonelle måter, men ved å engasjere seg med kropper og sanser med materialer. 

Tid eksisterer ikke

I dag er Kukkonen i gang med nye program og mer forskning på Kunsthall 3,14 i Bergen. 

– Sammen med 24 klasser fra grunnskoler og videregående skoler har jeg akkurat jobbet med filosofiske begreper som Tid, Intelligens og System. I verkstedene har vi utforsket ulike filosofiske begrep med samtidskunstutstillinger og konkrete materielle eksperimenter i utstillingsrommet. Med tidsbegrepet, opplevde elever først utstillingen av den australsk-georgisk kunstner Nina Sanadze, som gjenbruker gamle sovjetiske skulpturer i hennes installasjoner. Etterpå utforsket vi hva slags ulike forståelser av tid vi kan finne fra kunstverkene, og snakket om ulike forståelser av tid i historiske, politiske og kulturelle kontekster. Er tid en sirkel, spiral eller linje? Hva er tid i materialer? Er tid bare tall eller sprekker og patina?  Så fikk alle en liten klumpe leire. Elever kunne gå rundt i utstillingen med leirklumpen i hånden, og forme den intuitivt som reaksjon på utstillingen, eller utforske tid gjennom klumpen – den tørkes og sprekker. I tillegg til intuitive klumper, ble leiret formet som en telefon som spiser opp tiden, en berg-og-dal-bane, en trapesdanser og en blomst som mister bladene sine, bland mange andre forståelser av tid. En gutt illustrerte tid ved å holde en leirklump i hånden i 15 minutter for å vise at tiden ikke eksisterer. Med intelligens begrepet, eksperimenterte vi med Chat GPT og kunstnerisk intelligens, og med system begrepet, bygget vi store systemer i utstillingsrommet ved å bruke ulltråd, utstillingsarkitektur og egne kropper i eksperimentene. Målet med verkstedene er å utforske hvordan filosofiske begrep er alltid skapt av både mennesker og materialer i ulike kulturelle, sosiale og historiske kontekster. Barn og unge blir filosofere, kritikere og kunstnere i verkstedet.  

Tenker du at verksted er viktig for kunstformidlingen – at det barna lærer kan manifesteres i noe håndfast? 

– Jeg kan se at etter at vi har hatt samtaler i grupper, slapper ofte barna mer av når vi går over til å skape. I samtalen er de mer bevisst på å si feil ting. Når vi bruker leire, collage eller lager kunst, ser jeg de senker skuldrene. 

Så hva er din drivkraft i dette – å skape engasjement og interesse for abstrakt kunst for barn og unge? 

– Jeg har gjennom alle årene som forsker og formidler lært så mye av barna. Mange barn er mer åpne enn oss voksne. De fine samtalene kommer med barna. Når jeg fortalte for barna på Sørlandets Kunstmuseum at jeg er en forsker og min jobb er å se veldig nøye på kunst og møter med kunst, kommenterte barna etterpå på utstillingen at nå er det de som forsker!