Kronikk: Roald Dahl, kansellering og kapitalisme

Da nyheten kom om at Roald Dahls britiske forlag Puffin, barnebokforlaget til Penguin Books, hadde bestemt seg for gi ut Dahls bøker på nytt med enkelte revideringer og omskrivninger, vakte det sterke reaksjoner. I de nye utgivelsene skal det for eksempel ikke lenger stå at Augustus Gloop i Charlie og sjokoladefabrikken er «fat», han skal være «enormous». I Heksene skal det legges til et lite avsnitt om at det er helt greit å bruke parykk og at kvinner med parykk ikke nødvendigvis er hekser.

At endringene i Dahls åndsverk vakte reaksjoner, er ikke så rart. Å gå inn i historisk litteratur og gjøre endringer fordi man synes det som står der er upassende, ligger tett opp til sensur. Det hører ikke med til demokratiske kulturer at moral skal styre hverken historisk eller nyskapt kunst. En moralsk endring av litteraturen for å gjøre den mer spiselig minner om både tider og steder vi ikke ønsker oss til.

Ingen støtte å hente

Det som forbauset meg, var derfor ikke at folk reagerte, men at fordømmelsen var så unison samtidig som endringen ble satt i sammenheng med en politisk kampanje. For hvordan kan det være en del av en større politisk kampanje hvis ingen utenfor forlaget synes det er en god idé? Den britiske statsministeren Rishi Sunak siterte Dahls bok SVK for å få frem hvor teit han syntes det var, og barnebokforfatteren Philip Pullman syntes bøkene heller burde få svinne hen enn å bli endret. Salman Rushdie, den kanskje fremste representanten for ytringsfrihet i dag, fordømte det.

Det franske forlaget som gir ut Dahls bøker var raskt ute for å si at de ikke hadde lignende planer, og nå sier norske Gyldendal det samme. I Norge har Ingvar Ambjørnsen uttalt at han måtte ringe sitt norske forlag for å forsikre seg om at dette ikke ville skje med hans bøker. Alle google-søkene jeg gjør gir mange treff på idiotien i avgjørelsen og ingen til støtte for forlagets beslutning til tross for at noen av sakene også inneholder uttalelser som ikke er fullt så fordømmende.

Netflix eier Dahl

Bare for å være ordentlig tydelig: Uansett hva motivasjonen for endringen av bøkene er, så er det en dårlig idé å gjøre det. Men før vi gjør diskusjonen om Dahl til en del av en polarisert debatt som kanskje ikke finnes, kan det være greit å reflektere litt rundt hvilke muligheter man har for å endre åndsverk som er beskyttet av opphavsrett og hvilke grunner man kunne ha for å gjøre det.

Roald Dahl døde i 1990. Britiske lover for opphavsrett ligner de norske, og det er først når han har vært død i 70 år at verkene vil falle i det fri. Frem til nylig har arvingene hans, enken og barna, eid rettighetene til verkene gjennom selskapet Roald Dahl Story Company, men i 2021 solgte de selskapet for i overkant av 500 millioner britiske pund, omkring 5 milliarder norske kroner, til Netflix. I dag eier altså strømme- og produksjonsselskapet Netflix rettighetene til Roald Dahls bøker. Forlaget kan ikke gjøre endringer i åndsverket uten at rettighetshaver ønsker det, og her er altså rettighetshaver noen som anser verkene som en gullgruve.

Nedsettende beskrivelser

De siste årene har det vært flere kontroverser knyttet til Roald Dahls litteratur. Det er helt riktig at bøkene til Dahl er fulle av nedsettende beskrivelser, spesielt av kvinner. Gode og dårlige egenskaper knyttes til kroppsfasong og femininitet. Selv har jeg blitt slått av hvor gjennomsyret bøkene er av kvinnehat når jeg har lest dem i nyere tid. På slutten av livet skal også Dahl ha kommet med antisemittiske uttalelser, noe familien har beklaget i ettertid.

Den offentlige samtalen om Dahl og bøkenes litterære verdi har med tiden tatt en annen retning. Fra å ha vært en genierklært barnebokforfatter, er det blitt et økende fokus på de moralske og litterære svakhetene ved forfatterskapet.

Mer spiselig

All litteratur er en del av sin tid. Dahls tid var en annen enn vår. Å beholde verkene som de ble skrevet er en mulighet til å forstå tiden de ble skrevet i. Da kan det også være mulig å forstå vår egen tid i lys av historien. Dette har ingen vondt av. Det er allikevel sånn at ikke alle verk i litteraturhistorien blir gjenstand for evig beundring. Salg av bøker er en kommersiell virksomhet. Hva som blir trykket i nye opplag er avhengig av bokkjøpernes interesse.

Dersom en bok eller et forfatterskap er populært, gir det også store muligheter for spin-off-produkter som filmer, serier og leker. Det er i dette landskapet Dahls arbeider er tenkt inn og vurdert som verdifulle. Hvis man har brukt fem milliarder kroner på å skaffe seg rettighetene til noe som er antatt populært, men som i økende grad blir utsatt for et kritisk blikk, kan det jo hende at man ønsker å gjøre det mindre kontroversielt, mer spiselig og mer salgbart. Netflix har høyst sannsynlig langsiktige planer for behandlingen av Dahls verker. Det ville vært synd for dem om han ble umoderne i løpet av noen få år.

Selv om politisk tilpasning av bøker ofte er en dårlig idé og det er mulig å diskutere om vår tid har for lite rom for det politisk ukorrekte, så er det forskjell på om et kommersielt konsern gjør moderniseringer fordi det vil gjøre det lettere å tjene penger på det eller om det er båret frem av politiske overbevisninger.