Kunst, kommunikasjon og kompromissløshet

Jeg har alltid lurt på hva det er som får kunst til å virke. Hva er det ved Billie Holidays stemme som trigger hele ditt autonome nervesystem? Hva er det ved Ole Paus sin versjon av Sissel Kyrkjebø-klassikeren «Innerst i sjelen» som gjør at du hører du teksten for første gang? Hva var det ved Vegard Vinge og Ida Müller sin absurde, syv timer lange utgave av Ibsens «Gjengangere» som satte seg i kroppen min og er der ennå, seks år senere?

Det handler, tror jeg, om kommunikasjon i sin mest komplekse utgave. En kommunikasjon som går bak bevissthet og retorikk. En kommunikasjon som griper områder i deg du ikke en gang selv har tilgang til. Og denne kommunikasjonens viktigste kjennetegn er at den er totalt og kompromissløst ærlig. Så ærlig at den også utleverer utøversjelens utilgjengelige irrganger. Da kan kunstens mirakel skje, at et annet menneskes dypt subjektive historie blir universell. At historien om deg blir historien om meg.

Opp som et offer, ned som en ressurs

Det var dette kunstneriske virkestoffet jeg i årevis med vekslende hell hadde søkt etter da jeg i 2004 ved en tilfeldighet traff 15 unge flyktinger som senere skulle bli grunnstammen i scenekunstprosjektet Fargespill. En av disse var Ali AlBadri fra Irak.

Ali var en 16 år gammel aleneflyktning fra Irak med en dramatisk historie bak seg. Da vi traff ham kunne han nesten ikke lese og skrive, og han var ekstremt aggressiv. Ali var kort og godt vårt største problem. Men da vi presenterte en norsk folkemelodi, «Ola, Ola, kua di er dau» for gruppen, en melodi som inneholder tonespranget en forstørret kvart, noe som gir den et tydelig orientalsk preg, reiste Ali seg opp og begynte å synge tradisjonell arabisk kvarttonesang. Det hele var en nærmest surrealistisk opplevelse som jeg fremdeles får frysninger av å tenke på. Og det revolusjonerte det musikalske utrykket til flyktningegruppen. Men den største revolusjonen var den sosiale. Det som skjedde med Ali i det øyeblikket han ble definert som ressurs, var at han nærmest skiftet personlighet over natten. Siden den gang har han blitt en større og større berikelse for Fargespill, hatt solistoppdrag også i en rekke andre sammenhenger, og er i dag gift, har to barn og godt betalt jobb i Nordsjøen.

Hvis du blir betraktet som et problem, blir du et problem. Hvis du blir betraktet som en ressurs, blir du en ressurs. Når man er vitne til denne effekten, får man tak i noe eksistensielt. Og denne opplevelsen av å være tilstede når mennesker sprenger sine egne grenser, er en viktig del av Fargespills kunstneriske uttrykk. Særlig når de bryter ut av offerrollen, slik at man blir sittende og beundre dem man egentlig skulle synes synd på.

Hutu og tutsi på scenen

Musikk er et sterkt symbolspråk som kan fortelle oss viktige ting om mellommenneskelige relasjoner. For Irene Kinunda, 16 år gammel hutujente fra Kongo, som kom til Norge i 2007 sammen med sin onkel, var Fargespill et av hennes første møter med sitt nye hjemland. Hun var et oppkomme av sang og dans, og gled rett inn i prosjektet. Men på den første store fellesøvelsen snudde stemningen: Noen av de andre Fargespillaktørene var tutsier, og medlemmer av den samme folkegruppen som hadde tatt fra henne hele hennes nærmeste familie. Vi merket isfronten, men forsto ikke hvorfor Irene plutselig ville slutte i Fargespill.

Heldigvis ble dragningen mot fellesskapet og musikken for mye for henne, og hun bestemte seg etter en tid for å gi prosjektet en ny sjanse. Etter hvert ble hun bedre kjent med tutsiene, og forsto at også de hadde mistet foreldre og søsken. Det hele endte med at de ble nære venner, og at Irene var solist på tutsisangen «Benina Mahoroh» – «Vi danser for fred», sammen med tutsijenten Anney. Fremføringen av denne sangen rommer menneskets grenseløshet i forhold til både det destruktive og det konstruktive. Den rommer både de hjerteskjærende gjerningene som skapte Irenes historie, og samtidig at vi kan svare på umenneskelige gjerninger med menneskelighet – humanisme, ved å dyrke forsoningen.

I dette tilfellet en forsoning som sannsynligvis ikke ville vært mulig på åstedet for gjerningene – jentenes hjemland, og som paradoksalt nok gjør flukten og lidelsene i forbindelse med den, til nødvendige ingredienser. Dette gir oss et ansvar når det kommer til å gi disse stemmene oppmerksomhet. De har viktige ting å fortelle oss. Symbolhistorier til en skyhøy pris, som de allerede har betalt.

Kunst, ikke veldedighet

Selv om Fargespill har sosiale konsekvenser, er det først og fremst et kunstprosjekt. Vi lager ikke disse forestillingene primært for å hjelpe noen. Vårt fremste mål er å lage så kunstnerisk sterke forestillinger som mulig. Og på samme måte: Disse barna og ungdommene står ikke på scenen fordi vi skal hjelpe dem. De står på scenen fordi vi trenger dem. Fordi ingen andre kan gjøre det de gjør. Kunst er i sitt vesen ressurssøkende. Derfor får Fargespill sosiale konsekvenser som sosiale hjelpeprosjekt ikke får. Et sosialt prosjekt bærer i seg spørsmålet: «Hva mangler du?». Et kunstprosjekt bærer i seg spørsmålet «Hva har du?». Denne lille semantiske forskjellen får dramatiske konsekvenser for de menneskene som speiler seg i dine holdninger til dem. Og på denne måten oppstår en ny kobling mellom kunst og samfunn ved at kunstens ressursfokus påvirker menneskers liv på en måte som terapeuter, behandlere og hjelpetiltak er avskåret fra.

Den kurdiske jenten Sadyie som også var med i starten, og som i dag er ferdig utdannet politi, sier: «Uten de opplevelsene Fargespill ga meg ville jeg aldri ha søkt politihøgskolen. Jeg ville ikke ha vært i stand til å se meg selv i rollen.» Det er klart dette er viktig. Men det viktigste for oss, og for publikum, er den sceniske formidlingskraften som ligger i Sadyies seier over seg selv og sine omgivelser.

Profesjonalitet sentralt

Vi tenker oss at denne formidlingskraften er ett av to elementer som sterke scenekunstopplevelser er avhengige av. Den andre helt nødvendige ingrediensen er profesjonalitet. Rammer som løfter Sadiyes historie og gir den kredibilitet og styrke. Veldig ofte er det samme person som besitter begge disse egenskapene. Leif Ove Andsnes har en kolossal musikalsk formidlingskraft, og han har orden på sin pianoteknikk. Men i Fargespill tenker vi oss at vi deler på oppgavene. Barna og ungdommene tar seg av formidlingskraften, og et stort profesjonelt apparat av musikere, arrangører, lyd- og lysdesignere, koreografer osv., tar seg av profesjonaliteten.

Det å kunne formidle en historie med kunsten som språk er et fag, men det å ha noe å fortelle, handler om noe annet. I Fargespill er tanken at det i mulighetene og energien, motstanden og sårbarheten som ligger i menneskers og særlig barns møte med en helt ny virkelighet, ligger materiale til mange fortellinger. Med dette som utgangspunkt håper vi å kunne vise kunstens evne til å gi oss ordløs innsikt i det å være til, relatert til menneskers evne til å gi av seg selv. Aktørene i Fargespill går ikke gjennom noen audition, og de representerer mange forskjellige ferdighetsnivå, men en ting krever vi av alle: at de gir alt de har, på sitt nivå. Og nettopp dette kravet tror vi er viktig. For kravet eliminerer medlidenheten, og medlidenhet er like drepende for menneskelig samkvem som fordømmelse og forakt. Vi lager forestillinger som tusenvis av mennesker bruker tid og penger på å oppleve, og vi forventer at aktørene yter hundre prosent. Og det er bemerkelsesverdig i hvilken grad de disse forventningene får dem til å vokse og erobre stadig nytt terreng.

Det universelle i hvert menneske

Hva er det som får kunst til å virke? «Hvorfor gråter vi?» som Shabana Rehman spurte i et dialogmøte etter premieren på Fargespills siste forestilling i vår. Kunst er historiefortelling, og alle mennesker har en historie bare de kan fortelle. I hvert enkelt menneskes historie ligger samtidig det universelle – historien om oss alle. Men for å få frem denne dimensjonen kreves det at historien fortelles fullstendig ærlig, uten forbehold. Derfor jobber jeg med barn og ungdom. Fordi disse livsfasene, på hver sin måte, er livets mest forbeholdsløse. Og det er dette jeg opplever gang på gang hos disse 80 unge amatørene fra 30 forskjellige land, der jeg sitter på sidelinjen og spiller på trommene mine slik jeg alltid har gjort, uten at det nødvendigvis har flyttet merkesteiner. At de forteller uten ord, med bakgrunn i sin skjebne og situasjon, sine røtter og sin identitet, noe vesentlig om hva det er å være meg.