Kunstanmeldelse: Store, vennlige kjemper

Når den New York-baserte kunstneren og healeren Guadalupe Maravilla vises på Henie Onstad denne våren, er det første gang hans arbeider stilles ut i Europa. Likevel er det ingen hvemsomhelst som presenteres i Prisma-salene på Høvikodden. Maravilla har tidligere stilt ut på Museum of Modern Art, Whitney Museum of American Art og Nicaragua Biennial, og er også professor ved Tufts University. Etter noen år med mye fokus på fotografi på Henie Onstad, er det deilig å bli presentert for et, for meg, flunkende nytt kunstnerskap. Utstillingen viser seg å være forfriskende taktil, visuelt pirrende, og ikke minst sørgelig aktuell.

Sound Botánica viser fire ulike arbeider, som alle kretser rundt personlige erfaringer fra Maravillas liv. Som åtteåring flyktet han fra borgerkrigen i El Salvador. Alene og uten papirer dro han til USA, hvor han som voksen ble diagnostisert med kreft. På Henie Onstad er de to salene fylt med sanselige tegninger, malerier, skulpturer, broderier og en lydinstallasjon. Lidelse og nød er utgangspunktet for en verden av sympatiske skulpturer og helbredende gresskar.

Streklek

«Tripa Chuca» er en serie tegninger hvor Maravilla jobber med utgangspunkt i en lek fra hjemlandet, hvor man er to om å tegne streker som ikke skal krysse hverandre. Tegningene er relativt små, og strekleken fra papiret gjentas på veggen de er montert på, og også på andre vegger i utstillingen. Kunstneren har laget – eller lekt – dem enten med en papirløs person eller en kreft-overlever, altså mennesker som deler kunstnerens egne erfaringer. Tilretteleggelse for fellesskap, transformasjon og ivaretakelse skal vise seg å være sentrale interesser hos Maravilla. Tegningene har et ganske bestemt graffitipreg og tar opp tema som flukt og grenser. Flere steder skimtes fotspor som på et kart fra et brettspill, noen steder en hodeskalle, en skorpion. Paletten er i duse pastellfarger, og Maravilla har inkludert tortillalefser, tredimensjonale slanger og en tegneserieaktig estetikk.

Å takke

I andre enden av rommet henger en rekke kunstferdig innrammende bilder, kalt Retablos. Dette er en form for folkekunst som skal gi uttrykk for takknemlighet i forskjellige former. Maleriene er laget av Daniel Vilchis, en profesjonell fremstiller av slike takknemlighetsbilder, og bestilt av Maravilla. Bildene viser bestemte hendelser i sykdomsforløpet og immigrasjonserfaringene til kunstneren, med en forklarende tekst integrert i billedflaten. Blant annet takker Maravilla agurker, som i skivet tilstand hjalp ham med å holde god kroppstemperatur under kreftbehandlingen. Det slår meg at takknemlighet er en undervurdert øvelse i min egen tilværelse. I undervisningssammenheng er det ikke umulig å se for seg at elever kan få fremstille sine egne retablo-bilder, og dermed definere hva de selv er takknemlige for i sine liv. 

Maravillas bilder rommer en verden av edderkopper, flammer og mystiske, robotlignende vesener. Her er også et munnbind, som vi kjenner så altfor godt. I og med at arbeidene er såpass tradisjonelle i uttrykket, er det gøyalt at motivene er mer lekne enn det vi vanligvis forbinder med folkekunst og religiøse motiver. Publikum følger dem bilde etter bilde, som en tegneserie. 

New Age møter «Markens grøde»

«Disease Throwers» er utstillingens høydepunkt. Skulpturene er omtrent dobbelt så høye som et hvilket som helst menneske. De har likevel noe harmløst og sympatisk over seg, som en stor, vennlig kjempe. Under mitt besøk var jeg vitne til flere lett nervøse småbarnsforeldre som iherdig prøvde å holde barna unna de høye, snirklete og innbydende objektene. De er som en gavepakke til barna, hvis impulser nok vil være å  ta på, klatre på, gjemme seg inni eller klemme seg inntil skulpturene – impulser de bør unngå å følge. Uttrykket er organisk, med ulike materialer inkorporert: skjell, fjær, speil og vitale organer i plast – alt har Maravilla samlet da han som voksen fulgte fluktruten han foretok som barn. 

Noen har føtter som dyreklør og haloer av nøysommelig mønstret strå. En av dem har en relativt stor, lys blå glasskule i sentrum, og den ser nydelig skjør og elegant ut i den kroppslige favnen av fjær, skjell og plastorganer. Skulpturene ligner dyrekadavre fra en annen tid, funnet i en ørken langt unna vårt kjølige, fuktige og noe avskrekkende klima. Samtidig har de et korallrev-aktig, undersjøisk preg. Jeg kan levende se for meg lignende arbeider bli produsert på diverse atelierer og kunstskoler rundt omkring, skulpturene fremstår som veldig kontemporære i sin estetikk. Odde vekster, naturmaterialer som bivoks og fremstillinger av underlige vesener ser ut til å gå igjen hos flere kunstnere for tiden. Som en underlig, men vellykket forening av science fiction, new age og Markens grøde.

Lydbad

Store gonger er en inkorporert del av skulpturene. Disse bruker healeren Maravilla til å lage helbredende lydbølger i egne performancer. Vi får en deilig smakebit i et ferdig innspilt lydverk som spilles av i den andre enden av salen, hvor kuratoren har fått bygget et lite avlukke. Med en rund benk installert under en høyttaler i taket, er det gode muligheter for å forsvinne inn et behagelig univers av milde, dirrende toner. 

På veggene i dette rommet er det montert flere broderte arbeider, med enkle gjengivelser av motiver som en hånd med en smeltende isbit, en hånd som heller ut frø, og sprikende ben hvor en kaotisk masse ser ut til å bryte seg ut fra skrittet. Arbeidene er brodert med paljetter og små perler i en behagelig palett av lilla, rosa, rødt, hvitt og sølv. De runde broderiene henter opp formen fra gongene i «Disease Throwers»-skultpurene. I likhet med Retablos-arbeidene er de fremstilt av eksterne kunsthåndverkere. 

Det handler om overlevelse

Ingenting er tilfeldig, og alt har tilsynelatende en mening i Sound Botánica. Mange av illustrasjonene og symbolene er knyttet til kropp og vann i fryst og rennende form, noen mer abstrakte enn andre. Alle gir meg en fornemmelse av grunnleggende bestanddeler og nødvendige behov for menneskelig overlevelse. I «Retablos»-serien gir Maravilla oss utdypende informasjon om tegn og symboler som går igjen, for eksempel gresskarene fra en av gong-skulpturene. Belgfrukten var viktig for kunstneren etter at kreftbehandlingen hadde brutt kroppen hans ned, det var blant den eneste føden han var i stand til å spise. Kritikk mot moderne medisin og innvandringspolitikk går igjen flere steder. Den tidligere nevnte isbiten er en leken tolkning av nordamerikanske innvandringsmyndigheter, Immigration and Customs Enforcement – altså ICE. 

Åndelighet

Maravilla trekker frem Moder Jord, kraften i optimisme og urgamle remedier mot sykdom og smerte, alt i tråd med hans tittel som healer. Norsk offentlighet i 2022 er i liten grad preget av religion. Kanskje er den utbredte interessen for hekser, krystaller, engler og horoskop uttrykk for et religiøst tomrom, en lengsel etter mening eller trøst. Norge har kunstnere som Anna Daniell arbeidet med slik tematikk, hvor innbydende skulpturer i lettbetong aktiviseres gjennom performance og interaksjon. På visningsrommet Hulias viste Miriam Hansen i høst installasjoner med urtedamp og melatonin, et kjemisk middel mot søvnløshet. Maravilla er med andre ord ikke alene om å søke åndelighet og bearbeidelse av diverse tilstander i sine arbeider.

Henie Onstad er et visningsrom for kunst, ikke et behandlingssenter for sykdom og traumer. Hadde han vært økonomisk motivert, ville Maravillas påstander om sykdom og tilhørende behandling vært langt mer problematiske enn de er i en gallerikontekst. Han ser ut til å være en kunstner med et sympatisk ønske om fellesskap og helbredelse, og sinnet mot vestens innvandringspolitikk er lett å forstå. Når arbeidene er såpass lekre, har jeg ingen problemer med å være med på en reise i alternativ medisin. Arbeidene fremstår verken som påtrengende omsorgsfulle eller ladede, heller som manifestasjoner av en subjektiv erfaring, og er vellykkede som sådan.