Kunsten å fortelle en egen historie om 22. juli

«Publikum for oss er alle, fordi det gjelder alle», sier en av elevene i videregående-klassen fra Jessheim som denne torsdags-morgenen befinner seg i 22. juli-senteret i regjeringskvartalet.

Foran jenta står eller sitter klassen med de rundt tredve elevene som nettopp, for første gang, har sett den offisielle utstillingen om Breiviks terrorhandling. Etter en kort introduksjon til senteret og den skjebnesvangre dagen – fortettet og kyndig lagt frem av en av senterets pedagoger – har de gått en times tid for seg selv i utstillingen. Da de kom tilbake ble de delt opp i fem grupper som skulle lage hver sin utstilling om 22. juli.

Vi befinner oss et stykke fra billedkunstens verden her, men opplegget er en god påminnelse om at enhver utstillingsvirksomhet også er en kreativ virksomhet – og en gjenfortelling av et forløp. Enten det er snakk om ren kunsthistorisk formreferanse eller en historisk hendelse er det å lage en utstilling alltid også en bearbeidelse av noe som foreligger som fortelling – og denne fortellingen er en forming, en kreativ bearbeidelse, av historien som form og materiale.

I kortene ligger det at den ikke skal være lik den de nettopp har sett. Det er interessant å merke seg at denne måten å lære bort hva som skjedde 22. juli – i det minste i utgangspunktet – har såpass stort rom for eleven som utstillingsmaker og historieforteller. Den kulturelle skolesekken har jo ikke alltid særlig stort rom for den enkeltes formgivende evner.

Vil lage eierskap hos elevene

Innfallsvinkelen til opplegget har, med andre ord, rom for mange andre versjoner av fortellingen om 22. juli enn den de nettopp hadde vært vitne til på 22. juli-senteret. «Det viktige er å ta eierskap til sin egen fortelling», som pedagogen som orkestrerer arrangementet, fortalte elevene før de gikk til hver sin gruppe.

Poenget er essensielt og er, mener jeg, den beste innfallsvinkelen til å tenke rundt 22. juli – uansett om du er helt voksen eller går på videregående. Å drøfte eierskap er særlig viktig fordi det åpner for at en annen fortelling ikke bare er mulig, men nødvendig – fordi den offisielle fortellingen må tilpasses og omformes av den enkelte elev (og den enkelte borger) for at de skal tilegne seg den skikkelig. Enhver kunnskapsformidling som baserer seg på tilegnelse av en gitt form inkluderer jo også en evaluering av hva som er viktig og mindre viktig. Om denne kunnskapen virkelig skal bli den enkelte elevs eiendom, bør den i større grad springe ut fra den enkeltes tanker og følelser. For spørsmålet er jo ikke hva samfunnet, museet, skolen eller læreren mener er det essensielle, men hva den som lærer opplever som det mest avgjørende.

Dette forsettet – å ta eierskap til fortellingen om 22. juli – var det altså ikke noe i veien med, noe som ble grundig understreket av spørsmålene som ledsaget vekten på «egen fortelling».

For det første ble det fremhevet at det å fortelle i seg selv hadde en stor verdi. Det var viktig fordi vi måtte sikre at også fremtidige generasjoner også hadde tilgang til nasjonens viktige hendelser – i dette tilfelle 22. juli. Går ikke borgerne inn for eierskap, vil de offisielle variantene av sentrale historiske begivenheter overlates til andre, kanskje profesjonelle historikere eller statlige ansatte – og da vil ikke borgerne selv kunne videreføre sine fortellinger, sitt eierskap. Mister vi eierskapet vil, i ytterste konsekvens, samfunnet bestå av undersåtter: Lydige borgere som overtar de etablerte verdiene og fortellingene uten å etterprøve dem med sitt eget følelsesmessige og kognitive apparat. Fundamentet for et levende sivilsamfunn med selvstendige og kritiske borgere er jo nettopp deres evne til å tenke gjennom det de blir fortalt er sant og riktig fra deres synsvinkel.

Underforstått vil 22. juli med tid og stunder bare eksistere i historiebøkene om ikke borgernes egen evne til å fortelle gjennomtenkte historier er noe vi ikke bare åpner for, men insisterer på verdien av.

Lynkurs i kildekritikk og journalistikk

Før elevene gikk til hver sin gruppe fikk de et lynkurs i historisk refleksjon og kritisk journalistikk. De fikk beskjed om undersøke kildenes autentisitet, noe som vare en paradoksal instruks all den tid materialet allerede var autorisert og undersøkt av museet selv. Materialet de ble presentert for bestod av en masse fotografier fra 22. juli og tiden etter – deriblant rosetog og blomsterhavet utenfor domkirken – men også flere tweets fra dagen det skjedde og den påfølgende tiden. Dernest fantes også enkelte bilder fra 9/11 i New York.

Foruten kildekritikk ble de også bedt om å tenke over hvem den fortalte historien egentlig handler om og hvilke andre hendelser som kunne være viktige å drøfte i samme forbindelse. De ble de også instruert i å tenke over hvem som eier historien. Jobben var ikke gjort når utstillingen var ferdig, heller, for de skulle argumentere for utvalget, og forklare hvorfor de utelot noe fremfor noe annet. Når de i tillegg til dette skulle fortelle om rekkefølgen av bildene, og hvorfor de ble montert slik eller slik, skulle grunnlaget være lagt for det mye omtalte eierskapet.

Hvilket «vi» tilhører vi?

Oppgaven de fikk var også å lokalisere en målgruppe: Hvem vil vi snakke til med vår utstilling, vår fortelling? Er det den oppvoksende generasjon, eller er det andre skoleelever? Eller kunne vi si at det heller er representanter for nasjonen Norge – eller kanskje demokratiet?

Hvilket «vi» elevene tilhører blir et springende punkt som godt kunne vært utforsket mer, for er det nødvendigvis noen korrespondanse mellom avsenderens fellesskap og mottakerens tilhørighet? Jeg savnet en klarere oppfordring til å tenke over hvor sammensatt et «vi» som for eksempel «det norske folk» er i denne sammenhengen, siden det jo nettopp er oppsplittingen av forestilte fellesskap som lå til grunn for Breiviks terror – og fortsatt truer Norge fra ytre høyre.

Jenta – og gruppen hun tilhører på 6-7 elever – er igang med å forklare hvorfor deres utstilling ser ut som den gjør. Den samme jenta står for et synspunkt som blir delt av alle de andre elevene også. En utstilling om 22. juli skal henvende seg til alle, for det angår alle. Ingen skal utelates, alle skal med.

På en tavle bak jenta og de fire andre i gruppa ser vi utstillingen på en tavle. Den er ikke helt ulik den utstillingen de nettopp har sett, men skiller seg fra den ved at de har tegnet et stort hjerte rundt bildene de har hengt opp. Denne gruppen søker generøsitet, varme, Oslove, ja, den varmen som kan finnes i et sterkt «vi» – og som er så viktig etter en så traumatisk begivenhet.

Jenta søker støtte hos en av guttene, som utfyller.

«Det ble et annet Norge etter denne dagen,» sier han. «Mer demokrati og mer samhold».

Gruppen smiler, men virker ikke helt overbevist. Men denne ideen er en av de faste innslagene i den offisielle fortellingen om denne dagen. Jens Stoltenberg var den som første gang forsikret oss om at vi skulle bli et varmere og mer åpent ssamfunn etter kuldegufset blåste inn over landet med denne stakkarslige «tempelridderens» grusomme handlinger.

Men hvilket «vi» er det egentlig snakk om? Hvilket fellesskap er det som ble styrket – eller ikke – gjennom denne dagen?

Det er mange grunner til å stille spørsmål ved disse – kanskje litt for selvfølgelige – påstandene om at det skulle bli mer demokrati og mer samhold. Blant annet fordi vi har fått en oppblomstring av nynasjonalistiske og populistiske tankestrømninger både på nett og i den sittende regjeringen. Disse strømningene ser vi ikke så mye spor av i disse presentasjonene – både fra elevene og pedagogen som loser dem gjennom sitt undervisningsopplegg får de høyreradikale idéene stå relativt lite utfordret.

For lite frihet

Noe som fører oss tilbake til det narrative eierskapet, for et reelt eierskap til fortellingen ble det ikke snakk om denne dagen – og det er ikke elevenes skyld. Begrensingene i elementene de hadde for hånden når eierskapet skulle manifestere seg var nemlig svært begrenset. I noen få sorte bokser fikk de utdelt et sett fotografier og twitter-meldinger – alle utstyrt med magnet slik at de kunne festes på metalltavlen hver gruppe hadde til disposisjon.

Elevene kunne med andre ord ikke bruke internett eller andre elementer enn dem de fikk utdelt i de små, sorte, boksene. Hvorfor fikk de ikke er større frihet? Hadde de kunnet bruke andre midler hadde kanskje kildekritikken blitt svakere, men dét hadde utvilsomt vært et akseptabelt offer. Ihvertfall om det – som jeg tror – hadde ledet til større interesse og kreativitet, som jo er nettopp det som trengs for å fortelle sin egen historie og få et eierskap til den. Det de egentlig er opptatt av når det gjelder denne historien blir vanskeligere tilgjengelig når de har liten mulighet til å bruke sitt eget språk – ja, oppdage sitt eget språk: Finne frem til akkurat de detaljene fra og rundt 22. juli som berørte dem mest. Hadde det vært en større vekt på dette – en større frihet, en bredere horisont – ville elevene ikke brukt det som ble gitt dem av materiale, kun, men kanskje begynt å utforske hvordan historien kunne fortelles helt annerledes. Når elever får friere tøyler til å forme et materiale er sannsynligheten langt større for at den enkelte elev går i seg selv og lokaliserer det som virkelig angår dem. Det er da de blir selvstendige fortellere.

Men det skjedde altså ikke.

Slik sett blir hele opplegget litt halvhjertet, litt for velanrettet pedagogisk.

Når det de skal være opptatt av er valgt ut på forhånd sier det seg selv at fortellingen – til tross for de gode intensjonene – aldri ville lede til noe reelt eierskap. For å nå dit må man slippe tøylene og ha større tillit til elevenes egen tenkning og dømmekraft.