Kunsten å skape hull

I sommer deler Ragna Bley og Kim Hiorthøy andre etasje på Kunstnernes Hus, med hver sin overlyssal, og hver sin svært ulike praksis. Mens Bley har fylt rommet med store, saftige malerier, er Hiorthøys rom preget av nøkternhet i farger og strøk, og med store kontraster i formatene. Denne anmeldelsen tar for seg de knøttsmå tegningene, de voldsomme tårnene og de nøkkelhull-aktige hullene i veggen som utgjør Hiorthøys arbeider.

Humor og gjør det selv-prosjekter

Med en karriere som omfatter musikkproduksjon, koreografi, illustrasjon, bokutgivelser og filmproduksjon, har Kim Hiorthøy lenge vært en selvsagt skikkelse i norsk kulturoffentlighet. Arbeidene hans befinner seg gjerne i et landskap av humor, eksistensiell naivisme og skranglete gjør det selv-prosjekter med en dæsj eventyrlyst. Hiorthøy er utdannet ved kunstakademiene i Trondheim og København, og har tidligere stilt ut på Bergen Kunsthall og Standard i Oslo. Likevel er Hullet i veggen på Kunstnernes hus i Oslo den første kunstutstillingen jeg har sett av ham.

Lukt av bål, saltsprøyt og solkrem

Duften av tre materialiserer seg i mange versjoner i Hiorthøys rom, fra den røykpregede lukten av et bål i skogen, som gjerne etterfølges av en inntrengende lukt som liksom aldri forlater ytterjakka, til soltørkede brygger i vannkanten, med salt sjøsprøyt og en lett dunst av solkrem. På Kunstnernes Hus har Hiorthøy fått bygget en stor boks i forlengelse av dørkarmen, og det første som slår meg idet jeg entrer denne portalen, er lukten av byggeplass, oppussing og treverksted. Når det lukter nettopp byggeplass, oppussing og treverksted, er det fordi rommet er fylt opp med kryssfiner.

Fra kne- til takhøyde

Selv om lukten fra materialet definerer mye av rommet, ser det ikke ut til å være en planlagt effekt hos Hiorthøy. Han tar i bruk begrenset menger av materialer og metoder i utstillingen. Rommet ser ut som en arkitekttegnet modell over en bolig, eller by, alt avhengig av hvor du ser det fra. Formatene spenner fra knehøyde til oppunder taket. Det er ingen runde hjørner i sikte. Alle skulpturene er bygget opp av enkle, rette linjer, ofte med utgangspunkt i en boks. Noen former fremstår som gjenkjennelige, andre er mer abstraherte og gåtefulle, og ingen ser ut til å tjene noen umiddelbar funksjon. Hver for seg er ikke konstruksjonene særlig interessante, men sammensetningen og publikums bevegelser i forhold til dem, vil fylle dem med liv. Tegningene som er limt opp på kryssfineren, er alle i samme størrelse, omtrent som min egen håndflate.

Gjemmesteder

Gjennom møtet mellom hånd, tegneblyant og papir, sørger tegningene for et element av noe menneskelig og personlig i utstillingen. Der kryssfiner-skulpturene er mer tenkt og planlagt enn utprøvende og intuitive, er tegningene umiskjennelig Hiorthøyskt – noe grovt gjennomført, i en liketil stil. Noen av tegningene ser ut til å være laget i samarbeid med et lite barn, med små, korte streker som ivrig og bestemt er tegnet på papiret. De gjemmer seg rundt ethvert hjørne i utstillingen, bak en vegg, under et tak. Noen steder har Hiorthøy ivrig limt opp en mengde, andre steder opptrer de enkeltvis, og da gjerne mot en stor vegg. Stilen er enkel, noen er tegnet med gråblyant, andre i en snill palett av skarp oransje, dunkel turkis og lun rosa. Også tegningene har et preg av noe geometrisk, arkitektur-aktig, men ingen tydelige motiver materialiserer seg.

Blikk som vender utover

Tonen hos Hiorthøy er gjennomgående lett og ledig, litt som en flatpakket hylle fra IKEA. Som tittelen antyder, byr utstillingen på nettopp dette, noen hull i veggen. Et vender ut mot bakgården. Hiorthøy har bygget et lukket rom med en liten modell av det som ser ut som innsiden av en bolig inni. Gjennom et lite hull kan vi skue innover i interiøret, og videre ut mot sommerdagen utenfor, for også i ytterveggen er det boret et hull som slipper en sommerlig bris inn i utstillingsrommet. Utsikten over en fredelig bakgård med et deilig, sommergrønt tre, er ikke spektakulær, og en smule skuffende.

Å bestige en trapp

På et av tårnene som strekker seg mot taket, er deler av veggen fjernet på ulike nivåer, og man kan skimte tegninger innenfor. Et sted lener en håndfull plater seg bedagelig langs veggen, andre plater er satt sammen til konstruksjoner som ser velkjente ut, men som gjentas og utvikler seg på rekke og rad. Som en slags forvridd virkelighet hvor det som ser ut som en enkel stol, ved siden av gjentas til å ligne en H, eller en mer sofistikert og samtidig mindre brukervennlig versjon av den første stolen.

To av konstruksjonene minner om vaklevorne eventyrslott. Den ene er tilknyttet en benk eller tribune som man kan klatre opp på, den andre består av en trang, bratt trapp som man kan bestige. Nysgjerrigheten etter å finne ut av hva som måtte befinne seg på toppen av trappa, vinner over en lett høydeskrekk som gjør seg gjeldende i det jeg tramper oppover. Vel fremme på toppen, skuer jeg utover salen. Høydeskrekken slipper ikke helt taket, selv om det er fint å kunne se ting ovenfra og få en form for oversikt over denne verdenen av formålsløse konstruksjoner. På bakkeplan er opplevelsen av skulpturene en annen. Som liten var en av mine absolutt favorittaktiviteter å gjemme meg. Gjerne under sofaen, eller bak den høye, gamle jernovnen som vi aldri brukte. På Kunstnernes Hus, gjør alle krikene, krokene, tårnene og vinklene, at mulighetene for gjemsel og skattejakt etter tegninger og hull i vegger, i høy grad er til stede.

En naivistisk lek

I en scene fra Hiorthøys kinofilm The rules for everything (2017), forteller en turistguide inne på en turbuss saklig om alt som de kjører forbi: her er et menneske, dette er et tre. Hiorthøy ser ut til å ha en hang til naivistiske betraktninger om livet og verdens gang. På Kunstnernes Hus har han fått bygget en verden hvor tingene ikke gir helt mening, hvor man kan gi seg hen til noe som ikke helt kan måles og defineres. Jeg bøyer hodet litt, og stiger inn i en mørk boks som er tapetsert med tegninger på innsiden. Veggene når meg omtrent til skulderen, og følelsen av stå her inne, minner om den i et mørkt, lukket tenåringsrom. Et barn vil ikke nå opp til noen av utkikkspunktene og hullene, men vil nok oppleve tårnene, boksene og veggene som desto mer rungende.

Saken fortsetter under bildet. 

Hvorfor det?

Hvorfor det, er et spørsmål jeg nesten alltid får høre når jeg treffer barn, og som regel har vi voksne ikke annet å svare enn at sånn er det bare. Til tross for denne uendelige undringen, er barn ofte nesten påfallende åpne. Et merkelig tårn med åpne vegger her og der, gir ingen mening i en verden av funksjon og logisk tenkning, men barnas verdens består av andre ting enn funksjon og logisk tenkning. På åpningskvelden var utstillingen full av liv, og folk stod i kø for å bestige de ulike skulpturene. Barn klatret opp trappene, gjemte seg bak veggene og slo seg ned på en tribunelignende konstruksjon med en selvfølgelighet som bare barn kan by på. Skulpturene tjente på denne aktiviseringen. De gikk fra å være tomme spørsmålstegn uten mening, til å bli en boltreplass.

Kroppslig utforskning

Det er ikke åpenbart hvor Hiorthøy vil med Hullet i veggen. Der The rules for eveything handlet om menneskers forsøk på å organisere og definere en virkelighet som er kaotisk og vilkårlig, er utstillingen på Kunstnernes Hus mer abstrakt og åpen. Hiorthøy presenterer ingen dramatiske narrativer, aktuelle politiske problemstillinger eller en voldsom materialbasert iver i sitt arbeid, men heller mer mot det lette og lekne. For barn vil nok utstillingen oppleves mer som et litt utradisjonelt lekeapparat, og kanskje er det nettopp barna som vil ha størst glede av den.

Dette er kunst som ikke er laget for å vurderes i klassisk museumspositur, stående litt på avstand med et grublende blikk, men heller utforskes kroppslig. For meg er det begrenset hvor mange nye perspektiver jeg får på toppen av Hiorthøys trapp.