Kunsten å vekke et lesebegjær

– Elisabeth, ikke gå!

Det er juni, en varm fredag i Gamlebyen i Oslo, helga er like rundt hjørnet. Skolebiblioteket har stengt dørene for dagen, snart stenger skoleporten også. Bibliotekar Elisabeth Jensen Lombnæs tusler mot porten. Vi har akkurat snakket om barna på skolen, om lesing, og hun har kommet frem til at hun er ganske sikker på at hun kan navnene til alle barna på Gamlebyen skole.

Det er da tre-fire førsteklassinger kommer løpende mot skoleporten og klamrer seg fast til skolebibliotekaren slik at det blir umulig å gå.

– Jeg er kommet til level 15 i Sommerles! Allerede! stråler ett av barna.

– Så bra! sier Lombnæs.

– Kom innom meg på mandag, jeg tror jeg har inne den boka som du hadde så lyst til å lese.

– Jippi!

Hvem skulle trodd at denne dama, skolebibliotekar Elisabeth Jensen Lombnæs ved Gamlebyen skole i Oslo, egentlig er ganske rasende?

Politikernes yndlingsbibliotek

Gamlebyen skoles skolebibliotek, Årets bibliotek i 2022. En skole der det satses på biblioteket, der rektor har egen lesestund med elevene med jevne mellomrom, og der alle barna er innom skolebiblioteket i løpet av ei uke. Og: Skolen i Oslo indre øst som politikerne elsker å dra til når de skal lage skrytesaker.

For det er jo sånn, Lombnæs?

– Ja, det har vært en del politikere innom, sier hun.

For eksempel statsminister Jonas Gahr Støre. Tidligere kulturminister Anette Trettebergstuen. Kunnskapsminister Tonje Brenna. Alle har de satt seg ned med elevene og lest – med pressen på slep og påfølgende gla’saker i nettavisene om den viktige lesingen og de viktige skolebibliotekene. Alt er riktig med biblioteket ved Gamlebyen skole: Beliggenheten, størrelsen, elevmassen – og rommet: stemningen, fargene, lukten. Det er, selv for en journalist som bare er innom, et godt sted å være.

– Så da, sier Lombnæs.

– Da ble det sånn at jeg nesten ikke fikk puste.

For i vår, bare dager før den varme skolegården og barna som kaster seg over Lombnæs i pur bibliotek-glede, vedtok Stortinget, med Brenna i spissen, så å si, at elevenes rett til skolebibliotek ikke skulle lovfestes – heller ikke i denne utgaven av opplæringsloven. Et gedigent antiklimaks for Lombnæs og resten av skolebibliotek-aktivistene. De var så sikre på at politikerne endelig hadde skjønt det.

Det hadde de ikke.

– Hvordan går det an å ikke forstå at barn trenger et skolebibliotek på skolen de går på? spør hun.

– Jeg opplever at politikerne lyver oss rett opp i ansiktet.

Vekke et lesebegjær

Statistikken er kjent: Norske barn leser mindre og mindre og dårligere og dårligere. Og kanskje verst: Den nyeste PIRLS-undersøkelsen viser at norske tiåringer ligger på bunnivå når det gjelder leseglede.

– Vi kan ikke bare terpe på leseferdigheter. Vi må også snakke om leseutviklingen og leselysten – og her er skolebiblioteket viktig. Barna må kose seg på biblioteket, bare sånn kan vi vekke et lesebegjær. Ved å gi barna muligheten til å lese, gir vi rom for lysten til det. Å lese handler om å orientere seg i verden. Noe av det lureste vi gjør, er å utsette barna for skjønnlitteratur.

Og når Lombnæs snakker om skolebibliotek, snakker hun om mer enn ei bokkasse i ganga. Hun snakker om et fristed for barna, et annerledes rom, et trygt sted i skolehverdagen. Fortsatt finnes det mange skoler i Norge der barn og unge ikke har denne muligheten.

– Hva er poenget med å fortsette med noe vi vet ikke virker? spør Lombnæs.

– Det føles nesten som et svik at Brenna og politikerne ikke grep denne historiske muligheten til å lovfeste alle elevers rett til et godt skolebibliotek.

Kultur for lesing

Men hvorfor er skolebiblioteket så viktig?

– Hvis man har et skolebibliotek, skaper man kultur for lesing. Lesing blir noe man gjør, noe som skjer rundt deg, og det blir man påvirket av. Jeg tror det er utviklende å lese litt hver morgen i den boka du selv har valgt, slik vi gjør her på Gamlebyen. Og barna kan velge bøker selv, prøve og feile og prøve igjen, fordi de har et skolebibliotek med et godt utvalg. Barna på skolen her kommer hit ukentlig og får presentert bøker av en bibliotekar som kjenner dem. Det har noe å si, tror Lombnæs.

Vent litt. Kjenner du alle elevene?

– Ja, jeg tror jeg kan navnet på alle, sier hun og fortsetter:

– Og en lærer har ikke nødvendigvis tid til å gjøre den jobben, finne riktig bok til akkurat det barnet. Ikke alle lærere er like opptatt av det, heller, lærere har mange oppgaver. Men den jobben gjør skolebibliotekaren med glede. Jeg tror på at alle kan oppleve leselyst en gang i livet. Alle blir ikke bokslukere, men alle kan bli lystlesere.

Og så er det samtalene rundt lesing. For hvordan skal Abdi eller Nora i 7. klasse orientere seg i det litterære feltet uten veiledning? spør hun.

– Så jeg er skuffa, mildt sagt, over storting og regjering. Det er symboltungt når de velger, etter alle innspill de har fått, ikke å lovfeste elevenes rett til skolebibliotek. Jeg skjønner ikke hvordan politikerne kan sove godt om natta etter dette.

Samtaler i porten

Et godt skolebibliotek er ikke stablet på beina i en håndvending. Det krever en skoleledelse som ønsker å satse – og det gjør rektor ved Gamlebyen. Rundt 100.000 kroner settes årlig av til drift av biblioteket. Det bidrar til: Et godt lokale, en solid boksamling, en skolebibliotekar i full stilling – og at alle elevene har timeplanfestet tid på biblioteket. Rektor er innom og har egen lesestund, og kronprinsessen har også sneiet innom på lesebesøk. Det viktigste er likevel det som skjer i hverdagen.

– Her leser jeg høyt for dem. Rommet er et sted jeg vil de skal føle seg trygge og tenke: Her liker jeg meg. Og så må jeg like dem, selvsagt. Elevene og jeg må ha tillit til hverandre. Slik at når de har fått et bokforslag fra meg som ikke helt var deres greie, så sier de fra, og så finner vi noe annet.

Det er kanskje ikke så rart at barna kjenner bibliotekar Elisabeth godt. For hun er ofte å finne i skoleporten om morgenen. Der står alltid rektor fra før og hilser god morgen til alle barna som kommer – og ganske ofte med bibliotekaren ved sin side.

– Der i porten er det mange gylne øyeblikk, forteller Lombnæs.

– Den porten har vært sted for mange gode, litterære samtaler.

Kriblende lesestunder

Biblioteket på Gamlebyen skole er 100 år i 2023. Elisabeth Jensen Lombnæs har vært skolebibliotekar i fire av dem.

– Kom! sier hun.

– Du må se hvor vi leser.

I det innerste rommet, der Bragepris-statuetten står, beviset Årets bibliotek får ha i et år før trofeet går videre, er veggene dekket av bøker. Et stort teppe midt på gulvet er lesestund-stedet når klasser er på besøk. Noen ganger sitter Lombnæs på en stol og leser for dem, andre ganger på teppet sammen med elevene. Aller finest er det når hun merker at de kryper nærmere og nærmere mens hun leser og fortellingen bygger seg opp.

– Det er nemlig om å gjøre å snappe boka først når jeg er ferdig med å lese et utdrag, om å gjøre å låne boka først. Det har faktisk hendt at barna har slåss om å få låne ei bok jeg nettopp har lest fra.

Intervjuet fortsetter etter annonsene.

Et bedre liv

Vi forlater det ettermiddagsvarme biblioteket og beveger oss ut i skolegården. Der leker barna mens de venter på å bli henta.

Så egentlig vet du hva alle barna her leser akkurat nå?

– Ja, sånn omtrent, sier Elisabeth Jensen Lombnæs.

Hun kikker ut på gjengen som hopper paradis, klatrer, leker med ball eller bare henger.

– Jeg mener det helt oppriktig: Bøker og lesing kan gi et bedre liv. Jeg vet, og jeg har sett, hvor fantastisk det er, for meg og for dem jeg møter, å finne boka.