Kunsten som rommer alle ører

Det knytter seg inni kroppen min når de første lydene treffer svømmehallbassenget, idet de treffer meg og vinduene som lar oss se den særdeles regnfylte kvelden i Bergen. I hodet mitt svinger stupebrettene av vibrasjonen de dype frekvensene skaper, og spretter som i en Donald-tegning.

Under årets Bergen Assembly er Tarik Atoui en av tre kunstneriske ledere i et kuratorteam som etter egen programerklæring skal revurdere og utfordre biennaleformatet. I tillegg forsøker årets Assembly å peke på mangfoldet i samtidskunsten og forskningen rundt denne. WITHIN er et pågående prosjekt som Atoui siden 2008 har brukt til å vekke spørsmål om måter å høre på. Prosjektet ble startet under hans kunstneropphold i De forente arabiske emirater der han kom i kontakt med Al Amal School for the Deaf. I samarbeid med elever og lærere på skolen, samt Grégory Castéra og Sandra Terdjman som utgjør kuratorgruppen Council, stilte han spørsmål til hvordan vi hører og hvordan vi kan forsterke vår opplevelse av lyd. Ett av grunnlagene var å utvide tilnærminger til lytting og lydopplevelse, basert på erfaringer som ikke bygger på hørselsfunksjon.

Gjennom september skal det spilles flere konserter i Sentralbadet, blant dem en skoleforestilling i samarbeid med DKS. Likefullt er WITHIN et prosjekt som ikke lener seg på målsetning om å nå en spesifikk gruppe mennesker, heller er det åpent for «alle».

Rommet blir lyd

I Sentralbadet i Bergen er installasjoner, screeninger, filmvisninger, fremføringer, et bibliotek, en bar for lyd og drikke, en utstilling og originale instrumenter del av å ta oss inn i lyden som form, uttrykk, felt og teori. Navn som Bergens BIT20 Ensemble, Espen Sommer Eide, Gerhard Stäbler, Christian Marclay og Chris Watson gir betraktelig tyngde til et kunstnerisk kollektiv som ikke bare reflekterer kunstfeltet, men et ekspandert lydunivers.

Ni instrumenter har blitt utviklet til WITHIN i Bergen. Fascinerende instrumenter som The Ouroboros, spesielt utviklet av Espen Sommer Eide i samarbeid med mennesker med forskjellige hørselsnivå er verdt å trekke frem. Lyden formes inne i munnen til utøveren, samtidig som en høyttaler er koblet opp mot halsen. Lyden skapes når munnen åpnes og lukkes. Et annet instrument, The 0.9 – posisjonert på den ene siden av hovedbassenget – er laget av en serie subwoofere. Med håndbevegelser inspirert av tegnspråk skapes ultralave lydfrekvenser som ifølge beskrivelsen antakelig kan føles før de høres. Instrumentet reagerer på omgivelsene sine ved å spille på resonansfrekvensene i rommet. Ikke bare blir rommet på denne måten selve lyden, men det er også et eksempel på hvordan lyd formidles gjennom andre innganger enn ører.

Likeverdige betraktere

I et intervju på 90-tallet med Walker Art Centre, fortalte John Cage om hvordan man kan skape forskjellige rom i kunsten: «Fordi hver person ferdigstiller arbeidet for seg selv på sin egen måte, så man kan ha to forskjellige arbeider fra ett arbeid.», sa han.

Nå hva betyr det? I denne konteksten leser jeg det som et forslag til hvordan en konseptuell robusthet tillater kunstneren å involvere mer enn bare én målgruppe eller en type betrakter. Det er et eksempel på kunst som ikke bruker grupperinger som begrensninger, men heller som en måte å skape konseptuelt rom. Underforstått betyr dette at et verk åpner for at det kan erfares på mange forskjellige måter. WITHIN skal utforske hvordan døvhet kan påvirke måten vi forstår lyd, performance, rommet og instrumentasjonen. På den måten etableres likeverdige betraktere som har mulighet å eksistere parallelt i møte med verket.

Ved å jobbe med døve og skape kunst som tar utgangspunkt i en spesifikk innfallsvinkel, brukes en viss type å forstå eller se verden på som utgangspunkt for å skape kunst som alle kan ta del i. Betraktervirkeligheten tar her utgangspunkt i visse forhold som vanligvis blir sett på som en begrensning, men her skaper det stor kunst.

Klinkekuler på trommeskinn

I løpet av Bergen Assembly skal en ny komponist presentere en konsert i Sentralbadet hver uke. Slik blir også flere kunstnere og utøvere eksponert for diskursen og tar selv del i den som utøvere, og åpner den for flere betraktere og lyttere. Senere i måneden skal også en DKS-konsert avholdes for skolebarn i Bergen-regionen. De vil bli eksponert for de forskjellige måtene vi hører på og bruker sanser. Ikke bare i et dialektisk forhold av hørende og døve, men også hvordan vi ved å åpne sanser også kan åpne for andre innfallsvinkler til å oppleve.

På åpningskonserten 2. september er det ikke alle som får med seg alle detaljene som skjer nede i dypet av bassenget. Men vi føler det like mye i setene vi sitter på, i lårene, i brystet. Lyden passerer oss og omgir oss.

To stykker fremføres, der starten leder oss inn i et lydunivers som fra før er ukjent. Det er kroppen vi hører med, mens perkusjonen droner gjennom bassenget. Når andre stykke starter tror vi at vi vet hva som kommer, men de enorme frekvensene forsterkes, blåseinstrumenters lyder møter taket og rikosjerer inn i publikum, lyden av klinkekuler som slippes ned på trommeskinn treffer meg i brystet. Lyden er meg, og de jeg omgir meg med, det er rommet og det er instrumentene. Likefullt lar stykkene ha vår egen opplevelse.

Mot slutten reiser ensemblet seg, og de applauderer hverandre og publikum, som igjen applauderer dem. Ensemblet løfter hendene i været og lar håndflatene vibrere, slik applauderer vi sammen, både sonisk og visuelt.

En kognitiv prosess

I en pågående serie om studiopraksis i kunst og design, angriper kunstner og designer Elliot Earls, leder av 2D-avdelingen på USAs Cranbrook Academy of Art, spørsmålet om hvordan en kunstpraksis kan beveges inn i et mer kontemporært konseptuelt rom. For å ta oss inn i denne samtalen forteller han at vi må begynne med å forstå et kunstverk gjennom en kognitiv ekspresjonistisk linse. For å ekspandere, sier han at et godt stykke kunstverk innehar en spesifikk kunnskap om verden. Videre gir han oss noen vurderingsgrunnlag: «Can this work sustain or reward a sustained cognitive process? In other words, when the uninitiated viewer contends with the work, do they think ’good’?»

Å produsere spesifikt til en målgruppe kan virke som noe som begrenser et uttrykk. Men WITHIN tillater en kommunikasjon som ikke bare eksisterer på ett plan. Veldig konkret, er en opplevelse ikke festet til en sans, eller i dette tilfellet til en måte å kommunisere eller formidle på.

I WITHIN er målgruppen alle aldergrupper og alle som opplever lyd enten gjennom ørene eller gjennom kroppen. Arbeidet revurderer og går utover moderne ideer om høring. Og på den måten utfordrer prosjektet også våre egne tankesett om hvordan vi velger å oppfatte. Det tilbyr et nytt perspektiv til vår konstruerte virkelighetsforståelse. Ved å utfordre noe så elementært som vår sanseforståelse åpnes også en dør til å utfordre vårt eget verdenssyn.

I en mer konkret form kan vi si at det tvinger oss til å tenke på nye måter rundt et avsender- og publikumsforhold, der man som kunstner kan slippe noen av de forhåndsbestemte ideene om hvordan mennesker leser uttrykk. WITHINs egenskap til å få oss til å tenke er ikke eksklusiv for barn, for hørende, for døve eller andre fleksible identitetsroller. Heller er det her åpent for egne tolkninger nettopp fordi WITHIN dersom oppsøkt, er en opplevelse som er nærmest helt umulig å unngå.

Går vi tilbake til Earls er spørsmålene som står igjen hvordan et arbeid vekker narrativ utover arbeidet. Hvordan kan arbeidet informere de narrativene og få oss til å revurdere dem? Hvordan griper arbeidet utover objektets eksistens? WIHTIN eksemplifiserer potensielle svar på alle disse spørsmålene.