Kunstformidlingen må ut av komfortsonen

Tittel og overordnet tema for Nasjonalmuseets årlige Formidlingsseminar var «Det ikke styrte». Gjennom temaet inviterte Nasjonalmuseet kunstnere og institusjoner til å reflektere rundt hva som skjer når man slipper kontrollen, og oppfordret institusjonene til å gå ut av komfortsonen ved å speile risikoviljen kunstnere gjerne viser. Budskapet ble hyppig gjentatt: For å få til dette må kunstneren få mer spillerom og makt gjennom større kunstnerstyring i museer og formidling.

Bakgrunnen for temavalget, som kan virke overraskende til å komme fra en av de tyngste og mest styrte kunstinstitusjonene i landet, var at spesialrådgiver i avdeling Formidling og publikum, Per Odd Bakke, hadde fått frie tøyler til å lage seminar, fordi museet i flytteprosessen hadde få ressurser å sette inn i planleggingen. Bakke har jobbet i Nasjonalmuseet i mange år, men har også bakgrunn som kunstner, og har kjent på paradoksene som ligger i å formidle noe som skal være så fritt som kunsten innenfor rammene av en rigid institusjon. Dette paradokset er viktig å belyse, fordi kunsten burde være et fristed, og gi betrakteren en mulighet til å uttrykke seg og utvikle egne meninger, ikke være en flinkis-aktivitet, der det er om og gjøre å tolke «riktig» og å tippe hva som er riktig å like eller ikke. Men hva er det ikke styrte?

I et barne- og ungdomsperspektiv er spørsmålet ekstra vanskelig å besvare. Er det et poeng at formidlingen skal emulere kunsten, at den skal være spontan og prosessorientert, at den skal legge til rette for det frie møtet? Er i så fall den styrte motpolen til dette å gi kontekst, fortolkningsmuligheter, verktøy for å møte noe ukjent, i det som ligner en vanlig undervisningssituasjon?

Særlig spisset blir denne problemstillingen ute på skolene, i konteksten til Den kulturelle skolesekken (DKS). Der vil det kreve mye arbeid og forberedelse, og dermed også tid, å få til en autoritetsfri formidling for klassene. Da må lærerne vite – og gå med på – at barna ikke skal på en forestilling der de skal oppføre seg, men at de skal være delaktige selv. Jeg tviler på at dette er gjennomførbart slik situasjonen er i dag, der skolene mange steder allerede strever med å sette av tid til de omreisende produksjonene. Hvor fritt, ikke-styrt spillerom kan egentlig kunstformidlingen få i et så stort byråkratisk maskineri som DKS er? Eller er det nettopp i denne modellen man kan få til noe nytt?

Viljen til forandring er likevel hjertelig velkommen, og selv om programmet var mer refleksjonsbasert enn praktisk orientert, er det en god begynnelse at av et todagers seminar var det satt av en hel dag til å snakke om formidling for barn. I løpet av seminaret så vi flere vinklinger, og de som tok mest til orde for det frie møtet uten tidsstyring var kunstnerne selv – i de tilfellene der de prøvde å skape noe sammen med barna.

Historien om barna og kunsten: Fra plage til prioritet

Hele dag to av seminaret var altså viet kunstformidling rettet mot barn. Anna Lindblad, pensjonert museumspedagog som i en årrekke har jobbet for Nasjonalmuseet, gav et riss av barneformidlingens historie slik den utviklet seg i Sverige og etter hun kom til Oslo og Museet for Samtidskunst i 1981. Hun vektla den enorme innflytelsen kunstnersønnen Carlo Derkert hadde for å løfte statusen til og tilby et solid tilbud for barn i museene i Sverige. Innflytelsen hans har også spredd seg til Norge. Før ham var det ifølge Lindblad liten interesse for å innlemme barn i kunsten, de ble snarere sett som en forstyrrelse.

Lindblad snakket videre om hvordan barnas perspektiv kom mer i fokus etter 1968, og om Palle Nielsens utstilling Modellen, som tidligere har vært skrevet om i Periskop. Denne utstillingen utmerket seg ved at barna kunne oppføre seg som barn i lokalene – de kunne leke, klatre, hoppe og herje i det som egentlig var en stor lekeplass laget spesielt for dem. Det svenske Nasjonalmuseet satte etter hvert av egne atelierer der barna kunne lage ting, noe Museet for samtidskunst i Norge fulgte opp noen år senere.

Et interessant poeng Lindblad gjorde var aldersgruppen hennes norske arbeidsgiver jobbet med da hun først ble ansatt og frem til i dag. På 80-tallet var det i stor grad videregåendeelever som ble invitert til museet. Hvor var de mindre barna? Ifølge Lindblad var mange skeptiske til om barn skjønte noe av samtidskunsten, nesten motsatt av hennes erfaring. Dette er jeg sikker på at de som har jobbet med å formidle samtidskunst for barn, undertegnede inkludert, kan si seg enig i.

Legge lokk på leirekasting

Det var kanskje de store institusjonene som utviklet kunstformidlingen for barn fra begynnelsen, men det betyr ikke at det er de store aktørene som vet hvor veien burde gå videre. Ett eksempel er Merete Jonvik og Hans Edward Hammonds, som presenterte prosjektet Samarbeid mellom små og store vesen – Deltagerbasert kunstproduksjon med barn.

Hammonds er kunstner, har jobbet med DKS-produksjoner tidligere, og «ledet» i dette tilfellet et firedagers kunstprosjekt for barn i alderen 8-9 år på Auglend skole i Rogaland. Jeg skriver «ledet» fordi produksjonen baserte seg på en flat struktur mellom ham og barna.

Jonvik deltok som antropolog og sosiolog, og bidro som observatør og teoretisk rammebygger. To av de førende begrepene Jonvik og Hammonds jobbet med var ikke-styring og la være. Hammonds skulle unngå å være en autoritær figur med mål om å styre gruppen mot et resultat, men legge til rette for at barna selv skulle få skape noe utfra rik tilgang til materialer. Det var med andre ord prosessen, ikke resultatet, som var ledestjernen.

Hammonds beskriver at han ble stående overfor et tankevekkende paradoks, da barna plutselig begynte å kaste leire rundt i skolerommet de disponerte. Fra et kunstperspektiv var denne friheten utelukkende positiv, han sier han syns det ville være gøy å være med selv. Men kastingen kolliderte med ansvaret han hadde tatt på seg overfor skoleledelsen og renholdspersonalet.

Spørsmålet ble, er det ikke-styrte mulig i en skolesituasjon? Kan vi la være i forhold til barn slik ordningen ser ut nå? Dette perspektivet gikk igjen i flere tapninger gjennom hele dag to av seminaret.

Er barna fortapt?

Fagansvarlig for visuell kunst i DKS, Kyrre Bjørkås, åpnet sitt innlegg med at hans felt har mistet plass i DKS-systemet sammenlignet med de andre kunstartene. Spørsmålet var hva man skal gjøre med det – hva «visuell kunst for barn og unge skal bety». Videre siterte Bjørkås Lars-Erik Hjertström Lappalainen fra en artikkel i nettmagasinet Kunstkritikk med et selverklært dystert budskap: «Glöm barnen, de er redan fördärvade». Et av poengene fra teksten er at oppveksten i dag på omfattende vis er forvaltet, planlagt og dermed ufri. Og at kunstformidlingen inngår i denne stramt regisserte barndommen. Hvordan skal man formidle dissens, brytning og frihet, som Bjørkås beskriver som sentrale sider ved kunsten, i denne konteksten? Hvordan kan kunstformidlingen bli friere, mer kreativ? Han endte mer positivt og siterte blant annet ingressen til kurator og tidligere fagredaktør i Periskop Kristina Ketola Bore fra artikkelen Kan barna berge kunsten: «En ny satsing på Kunsthall Oslo virker å svare et stort rungende ja».

Bjørkås kastet ballen videre til kunstnerne Jennie Hagevik Bringaker og Hans Edward Hammonds, samt styreleder ved Kunsthall Oslo, Kathrine Wilson, i en panelsamtale under hans ledelse. Alle tre har på hver sin måte jobbet med kunstformidling for barn. Kunsthall Oslo har satt av et helt år – ikke sammenhengende – til utstillinger der barna står i fokus. Jennie Bringaker fortalte om flere av DKS-produksjonene hun har vært del av, og viste til en erfaring som lignet «leirkaste-paradokset» til Hammonds. På en av skolene hun hadde besøkt fikk hun tilgang til et rom med ting som skulle kastes og fortalte elevene at de kunne forsyne seg med hva de ville som materialer. Da de kom tilbake og så at barna hadde skrudd ned brannslukkingsapparat og dører, ble ikke stemningen mellom Hagevik, vaktmestertjenesten og skoleledelsen særlig god. Diskusjonen kretset rundt dette paradokset med at man vil vise barna friheten som ligger i kunsten, samtidig som det ligger klare restriksjoner i et samarbeid med skoleverket.

Som vanlig når DKS diskuteres penset samtalen seg inn på mer tid – at DKS-oppleggene burde kunne strekke seg utover sine ofte tilmålte 45 minutter, og tydeligere kommunikasjon. Bringaker gjorde seg blant annet noen tanker om hvor mye smidigere prosjektet beskrevet over hadde gått hvis alle i ledelsen, samt vaktmesteren hadde blitt involvert i forkant.

Et sanselig samfunn

Sammenlignet med hvor mye tid DKS-produksjonene får i de norske skolene, har den danskbaserte performance-gruppen Sisters Hope uendelig med tid: De flytter inn på en skole (eller galleri) og tar over med sitt Sisters Academy i to uker. Når gruppen flytter inn på skolene, tilsvarende videregåendenivå, kommer de gjerne i en skoleferie og bruker ferien til å transformere lokalene til det «sanselige og poetiske». Det vil si at de monterer ny belysning, bruker tepper og andre tekstiler for å endre de fysiske omgivelsene, spiller av stemningsskapende lydspor og gir alle nye klær. Timeplanen fortsetter som vanlig, men lærene kurses i sensuous learning, slik at det sanselige gjennomsyrer undervisningen. Målet er å utforske en alternativ måte å leve på, der estetikk og det sanselige står i fokus.

Dette krever riktignok mye arbeid, og representant Gry Worre Hallberg forklarte at de ofte begynner å forberede skolene og å kurse lærerne et halvt år før oppstart. Ifølge henne er mange lærere skeptiske, og det hender at de som opprinnelig var positive opplever prosjektet som overveldende når det kommer i gang. Fra elevene er derimot responsen nesten udelt positiv: De gleder seg til å gå på skolen, og flere har kommet og fortalt at de får brukt hele seg, noe de forteller de på ingen måte får i den vanlige skolehverdagen. Sisters Hope har som mål å ta med Sisters Academy-prosjektet ut av Danmark, og har blant annet planer i Norge. Hvis prosjektet lar seg gjøre her gir dette stor grunn til å være positiv til fremtiden.

«Art makes children powerful»

Nasjonalmuseet har fått vist at de har vilje til det ikke-styrte gjennom programmeringen til årets formidlingsseminar. Om realiteten speiler viljen er mer uvisst, men det ville vært interessant å se om institusjonene tar oppfordringen til å leve mer risikabelt i virket som kunstformidlere, ved å se dem speile «den vågale kunsten». Og til slutt å slippe barna løs til å uttrykke seg som barn – selv med den villskapen det kan innebære.

Flere av foredragsholderne underbygget ønsket om et åpnere og mindre fordomsfullt møte med sitt publikum. Blant dem var den britiske kunstneren og aktivisten Bob and Roberta Smith – navnet henger igjen fra da han samarbeidet med søsteren Roberta – mener at kunst burde gjennomsyre skolevesenet, og fortvilte over hvordan kunstartene ikke har status i det britiske skolesystemet overhodet. Smith er spesielt kjent for sine malerier med tekst og slagord, og aktivismen hans er tydelig i malerier som «Art makes children powerful» og «All schools should be art schools».

Det er et stykke igjen fra den gjennomorganiserte kulturelle skolesekken og omfattende formidlingsopplegg ved de store institusjonene til en autoritetsfri og ikke-styrt kunstverden for barn og unge. Kanskje er det så langt at man aldri vil nå frem – men at det likevel finnes et stort potensial å utløse på veien? La oss følge opp Nasjonalmuseets initiativ og ikke la det stå som to dagers innadvendt refleksjon.