Lærestykke og trampeklapp

Et spontant «Wow» runger fra forsamlingen når Ellen Brekken reiser opp den digre kontrabassen sin. Etter en kort introduksjon har trioen Julie Tungevåg, Ellen Brekken og Elisabeth Nesset allerede etablert kontakt med elevene. Den skal de stort sett beholde gjennom hele den 45-minutter lange gymsalkonserten.

Forestillingen Du og jeg og vi 2-3-4, der de presenterer låter fra sitt ferske album Krokodille i baksetet, har et par poenger å formidle.

For det første: Det finnes ikke gutte- eller jenteinstrumenter. Trioen spiller på instrumenter som bass, trommer og tuba, og nevner fordommene ved flere anledninger – som i låten der den flinke piken vil bli pirat – eller når trommeslager Elisabeth Nesset forteller at hun egentlig ville bli brannmann. Det kan virke overflødig i teorien, men i praksis viser det seg å være nødvendig. En av de tøffeste guttene i salen roper «Du kan ikke rappe», etter at Julie T. akkurat har proklamert at hun skal gjøre nettopp det. Men hun motbeviser fordommen glatt. Noen sekunder senere hopper han henrykt rundt på gulvet.

Slike små drypp av budskap gjør også at Du og jeg og vi 2-3-4 kan presentere synge om at «Du kan bli det du vil» uten at det låter som en platt selvhjelpsbok-doktrine.

Bokstavelig ment klappeopplæring

Det andre poenget i forestillingen er mer bokstavelig: Beskrivelsen av DKS-forestillingen til Du og jeg og vi 2-3-4 lyder: «En groovebasert forestilling som skal lære barna å klappe på 2 og 4». Ønsket om å lære barn (og voksne) å klappe virker helt bokstavelig ment: Grooven blir bedre som back beat, antyder bandet selv.

Klappeopplæringen fungerer så godt som den kan gjøre i en stor gruppe der alle skal skoleres samtidig: Alle klapper, de fleste på riktig taktslag. Men mest av alt er klappingen kontaktskapende.

«Ungene må inkluderes, hvis ikke mister de interessen,» sa skolens DKS-kontakt til meg før konserten. Du og jeg og vi 2-3-4 får riktignok ikke elevene med seg på direkte spørsmål om det er bedre å spille enn å grille, men tilbakemeldingen fra publikum underveis var likevel krystallklar: Vi er med! Underveis noterte jeg både hender i været, vennlige tilrop, sittedansing og hjertelig applaus på blokka.

Bare i balladen «Du kan bli det du vil», den første låten uten direkte innblanding fra barna, glipper oppmerksomheten litt. Men når bandet rutinert henter dem inn igjen allerede i neste låt, tenker jeg at forestillingen kan koste på seg å gå litt på tverke. Settet inneholder heller ikke bare tøffe og morsomme sanger, de sniker også inn flere såre, saktegående låter med merkelige lyder og tekstlinjer.

– Dette er hovedturnéen

Jeg har lenge slitt litt med å forstå budskapet om at «alle målgrupper er en og samme målgruppe», som har blitt nevnt av flere musikkfestivaler og konserttilbud for barn de siste årene. Det har selvsagt en verdi å påpeke at man tar voksne og barn like alvorlig, men jeg opplever ofte at bandene som vekker engasjement hos barn gjør det stikk motsatte – de anerkjenner og spiller på de yngre publikummets premisser.

«Jeg er overrasket av hvor gøy dette er. Da vi begynte, tenkte jeg kanskje det skulle være et prosjekt vi jobbet med innimellom, men i høst er dette hovedturnéen,» sier Mørland Nesset i Ballades intervju med trioen.

Universet deres er faktisk ikke helt ulikt Knutsen og Ludviksens folkekjære oppskrift: Trioen kombinerer sjangerkonversjoner fra køntri, boogie og vals med underfundig, absurd humor med ensomme regnværsskyer som tisser i ørkenen og køntrikontrabasser på fiskekroken. «På overflaten kan det være sprøyt og skvulp, men langt der nedi havet er livet bare kult,» synger de.

Velbrukte triks som funker

Du og jeg og vi 2-3-4 får åpenbart mye ut av å lage barnekonserter, og engasjementet deres smitter. Trioen benytter seg flittig av de mest velbrukte triksene i boka, uten at det gjør konserten mindre vellykket: Spørsmål og svar-syngerefreng, «Voksne er jammen teite»-anekdoter, tutelyder på tog-refrenget. Én spille-og-synge-høyest-fortest-og-lysest-konkurranse for tuba, piano og vokal, som får frem instrumentenes egenskaper, bygger opp til konsertens finale.

Trommeslageren forsvinner ut av salen, bare for å komme tilbake med en ropert i sirenemodus og den oppblåsbare krokodillen Kroko. Og når Du og jeg og vi 2-3-4 avslutter med «Fjerteprompeboogie», en musikalsk hyllest til prompingens nødvendighet, står jubelen virkelig i taket blant første- og fjerdeklassingene på Vålerenga skole.

«Det er lov å dabbe,» sa Tungevåg til elevene før den siste låten. Den stående trampeklappen og «en gang til»-ropene som ble trioen til del i gymsalen på Oslo øst denne iskalde novembermorgenen etterlot liten tvil om hva elevene mente om publikumsfrieriet.