Læringsprosess eller kunstnerisk uttrykk?

ID er en forestilling om identitet og tilhørighet av og med ungdom som uttrykker sine følelser og tanker i egenskrevet materiale. Ungdommene bak forestillingen har deltatt i prosjektet TekstLab Unge Stemmer (TUS) – et gratis tilbud for ungdom som ønsker å uttrykke seg gjennom scenekunst. Stykket består av dans, musikk og scenetekst og er satt sammen i en slags tablå-aktig oppsetning uten et helhetlig narrativ.

Det er på Sentralen ID finner sted, og siden jeg aldri har vært her før, passer jeg på å ha litt ekstra tid. Dette viser seg å være en fordel ettersom ungdommene allerede har begynt forestillingen sin ved å gjøre foajeen på Sentralen levende gjennom improvisert dans og musikk. De gir en smakebit på det som kommer etterpå, og effekten er virkningsfull.

Trappen blir et kjempeskjelett 

Jeg innbiller meg at trappen opp til salen de skal spille i, ikke lenger er en trapp, men skjelettet til en kjempekropp. Danserne beveger seg fritt, klatrende på gelenderet, på gulvet eller oppreist, på forskjellige områder og plan i trappeoppgangen, og inviterer meg med seg oppover, samtidig som dansingen deres gir omgivelsene liv. Musikken knytter dem sammen.

Alt dette gir meg følelsen av å gå inni noe levende. Endelig på toppen møter vi på flere dansere. Mellom dem sitter en jente som forteller en historie om hvordan hun måtte revurdere alt – og seg selv, akkompagnert av forsiktige riff fra egen gitar. Mens hun snakker, dukker danserne fra trappen opp, og vi beveger oss inn i salen, inn i hjernen av mitt imaginære gigantiske dyr som de har formet.

Å stå inni ungdomshjernen

Fortsettelsen av forestillingen, altså det som utspiller seg inne i salen, ser jeg med to ulike utgangspunkt til en og samme handling. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om salen fortsatt er én ungdomshjerne, og at hver skuespiller på scenen er en tanke eller vilje i samme hode, eller om de er egne individer og at det handler om hvordan de kommuniserer.

Om det siste er tilfelle, synes jeg kommunikasjonen og forholdet mellom skuespillerne gjør identitet til et sentralt tema. I forestillingsprogrammet er det omvendt beskrevet. Der står det: «Vi defineres i møtet med andre. (…) Dette gjør mellommenneskelig kommunikasjon sentralt i det kunstneriske arbeidet om identitet.» Istedenfor å distraheres, som en kanskje skulle trodd, blir jeg heller mer bevisst på hvor nært identitet og kommunikasjon henger sammen, og at dette kan gå begge veier. Det er ikke bare måten vi er på som påvirker samtaler, samtaler påvirker også hvordan vi oppfører oss, og kanskje hvem vi blir.

Treffer meg i magen

I flere av scenene snakker skuespillerne i munnen på hverandre, noe som forvirrer. Jeg klarer ikke å forstå om poenget i disse scenene ligger i hva som blir sagt, eller i kaoset og den desperate følelsen det skaper, og som jeg kjenner i magen. Det er først når jeg gir opp å lytte etter ordene, at jeg virkelig opplever lydbildet. Skuespillerne klarer å gjenskape følelsen av situasjoner der man er sårbar og usikker, hvor man aller helst vil forsvinne og på samme tid trenger å bli sett.

Det er dansen som limer de enkelte tablåene sammen ved å være tilstedeværende gjennom hele stykket, mens musikken og monologene enten ligger i hverandre eller står alene. Fokuset skifter mellom én og flere skuespillere, men alle er likevel alltid til stede på scenen.

Uklar arbeidsprosess

Siden hele poenget med TUS er at ungdommer kommer med idéer og uttrykk, og får hjelp på grunnlag av dette til å lage et ferdig produkt, er jeg nysgjerrig på hvordan arbeidsprosessen deres har vært, fra begynnelsen og frem til forestillingen. Er det slik at hver og en fremfører sine egne tekster i stykket, eller bruker de hverandres arbeid og bytter plass? Det vil jo i så fall påvirke det personlige ved tekstene, og samtidig skape et enda tettere samspill om de må tolke og «være» hverandre. Siden prosessen er så sentral i dette tilfellet, i forhold til mye annen kunst som settes opp på offentlige scener, hadde ekstra informasjon om denne styrket forestillingen og samtidig vært en spennende detalj, for meg som publikum, og for unge som vurderer å delta i TUS selv.

Egnet for en offentlig scene? 

TekstLab Ung og TUS er et viktig kulturtilbud for ungdom fordi hensikten og prosessene ikke ligner vanlige kunstskoler og fritidsklubber. Istedenfor å bli instruert, er det ungdommen selv som er den kreative kilden og det er de som hovedsakelig står for alt, fra idé til sluttprodukt. Ungdommen jobber ikke bare frem mot én forestilling, men utvikler seg gjennom et langvarig arbeid med diverse tekster og kunstuttrykk, med veiledning fra profesjonelle kunstnere.

Spørsmålet er om det de lager egentlig er verdt mest for dem selv eller også kan egne seg på offentlige scener? Jeg mener at scenekunst er en kommuniserende sjanger, og dermed vil arbeidet miste mye av sin betydning uten et publikum. Siden forestillingen er laget av ungdom, er det nok også et ungt publikum som lettest kan relatere seg til tematikken. Kjenner man seg igjen i det som vises på scenen, er det lettere å se bort fra noen mer gjennomskuelige tekstbiter.

ID burde heller ikke stå alene som forestilling, men sees i sammenheng med at det i tillegg til å være et kunstnerisk uttrykk, er en læringsprosess for deltagerne. Det er vanskelig for meg å skulle vurdere en forestilling når jeg er klar over dette. For dem er det en erfaring, mens for meg skal det være en kunstopplevelse. Jeg tar hensyn til deres situasjon i forhold til det de har laget, og blir automatisk mer bevisst på mine egne holdninger: Hvor høye forventninger kan jeg egentlig ha til en forestilling på disse betingelsene?

Klisjeer og sårbarhet 

Det at ungdommene setter sitt eget arbeid på scenen, gjør dem mer sårbare, men det kan også brukes som et virkemiddel. Tekstene er deres og tankene er deres, og å tørre å  fremføre seg selv krever mer mot enn å skulle vise frem Ibsens verker. Forestillingen blir sterkere fordi ekte og ærlige følelser ligger nærmere skuespillerne selv, og dermed også publikum. Nettopp fordi det ufullendte fremhever det personlige og dermed det ekte, engasjerer det meg som ser på, noe som igjen rettferdiggjør valg av forestillingsformen fremfor foreldrevisningen.

Det er likevel ikke til å komme fra at ID er laget for og av ungdom, og mye beveger seg i klisjéer, uten at klisjéene de spiller på utfordres. Dette gjør deler av forestillingen forutsigbar, når det den kanskje aller mest ønsker, er å være uforutsigbar. Forestillingen kjører slalåm på grensa mellom det inderlige og det som er rått og nakent. Når en forestilling er ikke-narrativ, er det viktig at alt som gjøres på scenen har et formål for dem som skaper det. Her er det øyeblikk hvor jeg heller får følelsen av at det eksperimentelle kun er estetisk grunnet, uten noen annen funksjon. Jeg klarer da ikke å se hva eller hvor skuespillerne vil, og det svekker den troverdigheten de trenger å ha på scenen.

Men ID står altså ikke alene som forestilling. Og derfor oppleves det urettferdig å bruke «kunst-brillene» til å snakke ned dette prosjekt som tross alt har høy egenverdi. ID er i tillegg til å være et kunstnerisk uttrykk, også er en læringsprosess. Og fra mitt ståsted, ser den verdifull ut.