De som lar seg treffe av «sterk» kunst

For den som leser mange pressemeldinger, anmeldelser og omtaler av nye kunstutstillinger, forestillinger, konserter og artister, er ordene «sterk» og vakker» et vanlig syn. Ordene ser ut til å sirkulere mellom institusjoner, formidlere og kritikere:

«Velkommen til en sterk og vakker forestilling!» (Pressemelding fra TrAp 6.1.2017 om koreografen Bouziane Bouteldja i Operaen)

«Det er en virkelig sterk og vakker vise, der lillesøsteren hennes på 13-14 år er med og korer, forteller Gunnar Ingebrigtsen.» (Dagsavisen 22.10.2016 om Cathrine Tønnes Lies låt Butterfly.)

«Til Liverpool-fans og alle andre som set pris på ein sterk og vakker melodi, framførte Kordial ”You’ll never walk alone”.» (Avisen Hordaland, 09.02.2016)

Når noe gjentas til stadighet er det grunn til å stille spørsmål ved hva det betyr. Denne vinteren har Periskop undersøkt nettopp dette.

I en kritisk gjennomgang av mottagelsen av Haddy N’jie og Lisa Aisatos bildebok Snart sover du, peker Kjetil Røed problemet med søtladen kritikk og ødeleggende kjendis-stoff.

I en oppfølger settes blant andre artisten Aurora under lupen. Hva vil det si at noe er «sterkt» eller «vakkert»? Er de legitime kvalitetskriterier når vi snakker om kunst – enten det er for barn eller voksne?

I denne avsluttende teksten ser vi på hvem som snakker og hvem som treffes. Hvem forsøker vi å nå, og hvem når vi egentlig, når vi velger disse ordene?

Undersøker «triggerord» hos ulike publikumsgrupper

En ny undersøkelse fra Norsk publikumsutvikling har forsøkt å undersøke nettopp hvilke ord som «trigger» ulike typer publikum til å oppsøke et kulturarrangement.

Undersøkelsen, som tok for seg publikum i Akershus høsten 2016, viser at det er særlig tre ord som gir flest publikummere lyst til å gå på et kulturarrangement. 13,9 prosent av de spurte syntes «vakkert» var viktigst, bare minimalt forbigått av «populært» med 14,2 prosent. På toppen tronet «spennende», som hele 32,6 prosent av de spurte syntes var viktigst.

Men det er stor forskjell på hvilke publikumsgrupper som trigges av hvilke ord, forteller Ingrid Handeland, direktør i Norsk publikumsutvikling. Hun trekker frem flere ulike motivasjoner for å oppsøke kunst: sosiale, intellektuelle, estetiske og emosjonelle, og forteller at det sosiale ofte må oppfylles først.

– For å oppsøke en kulturopplevelse kreves det først en betydelig sosial motivasjon – passer jeg inn her, er dette for meg? Vi har ikke forsket på bruken av akkurat disse ordene, men slik jeg ser det snakker begreper som sterkt og vakkert til dem som allerede er sosialisert inn i kunstverden og føler seg hjemme der, sier hun.

– Ordene lever i ekkokamre

Handeland, som har flere år bak seg som informasjonssjef for Nationaltheatret, har forståelse for at ordene kan dukke opp i pressemeldinger og omtaler.

– Jeg kunne nok godt finne på å bruke begrepene sterkt og vakkert. Det blir en effekt av at man prøver å finne et språk som både er forankret i det kunstneriske prosjektet og samtidig bygger en bro til det jeg forestilte meg var kjernepublikumet. Jeg kan se for meg at det er ord som lever i ekkokamre i mellom institusjoner og brukere som allerede er sosialisert inn i kunstverden, sier hun.

Handeland peker likevel på at ikke alle er like opptatt av den emosjonelle opplevelsen – det at noe oppleves som sterkt. For publikum som foretrekker andre måter å nærme seg kunst på – intellektuelt eller estetisk, har det ikke nødvendigvis så stor appell. Og selv om ordet kanskje er ment for å vise at en emosjonell opplevelse er lett tilgjengelig, vil det ikke nødvendigvis treffe dem som ikke allerede er sosialt trygge nok i kultursituasjonen, tror hun.

Nationaltheatret lovet bort gåsehud

– Tror du vi er mer opptatt av den emosjonelle effekten av kunsten – at noe er nettopp «sterkt» – nå enn vi har vært før?

– Det vet jeg ikke. Men for å ta et eksempel, i fjor var et av slagordene på Nationaltheatret «Vi lover deg gåsehud». Det er en klar måte å trigge det emosjonelle på, og noe teatret gjorde mindre av før. Det etablerte, intellektuelt motiverte publikumet ville ikke trengt et slikt kodeord, men selv dem kan man ikke ta for gitt lenger, sier hun.

Hun er opptatt av å se utover de allerede etablerte publikumsgruppene, men trekker frem sosial trygghet som et viktigere element en emosjonelle triggere.

– Det er det vi jobber med. Finnes det muligheter for å bygge broer ut i randsonen av mulige publikumsgrupper – eller er kunsten bare for de utvalgte og deres barn? Vi ser at å bygge rom og soner der man gjør det sosialt akseptabelt å være, er en måte å tilnærme seg det på. Om det er riktig å gripe til emosjonelle triggere vet jeg ikke – vi får se, sier hun.

Sterkt + vakkert = suksess?

Det kan likevel virke som bruken av klare emosjonelle og estetiske ord som «sterkt» og «vakkert» kan knyttes til institusjonenes ønske om å nå gjennom den kulturelle lydmuren.

I en kommersiell kulturverden der konkurransen om oppmerksomhet blir stadig større, vil kunstverkets umiddelbare evne til å berøre publikum bli stadig viktigere. Å gi publikum en sterk, følelsesmessig opplevelse kan være en kort vei til nettopp det. Topper man det med noe vakkert – med andre ord noe som gir estetisk nytelse – eliminerer man risikoen for å være ubehagelig. Resultatet er noe som tilfredsstiller ønsket om å bli berørt, uten å rokke for hardt ved det trygge og pene. Slik kan «sterkt» og «vakkert» fungere som kriterier for publikumssuksess.

– Det er en interessant teori, men jeg er ikke sikker på om den er riktig, sier Palmyre Pierroux, professor ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.

Hun har forsket på hvordan publikum lar seg engasjere av museumsutstillinger, blant annet gjennom forskningsprosjektet Visitor Engagement.

– Museer har alltid vært oppmerksomme på effekten en utstilling har på publikum. Å ville engasjere publikum emosjonelt er ikke et nytt fenomen, sier hun.

Letingen etter hva som skal til for å berøre

Likevel trekker hun frem hvordan økt oppmerksomhet rundt publikumsforskning, formidling og såkalt relevance theory kan være med på å forsterke fokuset på publikums opplevelser.

– Interessen for forskning på publikum er en relativt ny ting. I Norge har man hatt et ganske udifferensiert syn på publikum fordi vi har prioritert større undersøkelser over studier som kan gi svar på dypere spørsmål om motivasjon, engasjement og emosjonelle reaksjoner. Man har dermed gjort mange antagelser i hvordan man henvender seg til publikum, sier hun.

– Studier på hvordan skape relevans har også blitt veldig viktig. Museumsforskningen er opptatt av hvordan publikum kan engasjeres gjennom sosiale medier og spesielle tiltak rettet mot nærmiljøet og spesifikke publikumsgrupper. Hva skal til for å få publikum til å bli engasjert i et tema, lese en bok, oppsøke en ny utstilling? Gjennom motivasjonsforskning vet vi at vi blir engasjert når kunst berører oss emosjonelt og intellektuelt og at engasjement ofte henger sammen med vår kulturelle bakgrunn. Vi oppsøker slike erfaringer. Spørsmålet er hvordan få til det?

Men Pierroux er ikke sikker på om hyppig bruk «sterkt» og «vakkert» kommer fra denne interessen.

– Jeg har forsket mye på formidlingspraksis og jeg tror ikke det er der det oppstår. Men det skjer nok noe i møtet med markedsføringen. Kampen for oppmerksomhet i offentligheten er enorm. Å bruke sterkere ord kan kanskje kobles opp mot ønsket om å treffe publikum nettopp med en form for relevans. Men det er vanskelig å si noe om det henger sammen med akkurat disse ordene, sier hun.

Begreper som rommer mye

Marie Kleve er litteraturansvarlig i Dagbladet, og responderte på Periskops forrige sak i serien med en liste over 5 kvalitetskriterier for barnelitteraturen.

– Vi bruker nok sterkt og vakkert litt for mye. Det er en type ord det har lett for å gå inflasjon i. Det oppstår noen sånne moteord innimellom, som man slutter å bruke når man blir bevisst på det. Så kommer det nye, sier hun.

Likevel merker hun selv at hun tyr til både «sterkt» og «vakkert» med jevne mellomrom.

– Det er ord som kan romme mye og som egentlig passer på all god litteratur. Men dermed blir det også upresist, sier hun.

Er lov å være opptatt av at noe er sterkt eller vakkert

– Tror du vi er mer opptatt av å formidle den emosjonelle effekten av kunst enn vi har vært tidligere?

– Jeg vet ikke. Men sterkt og vakkert er en veldig god kombinasjon for å vise det – vakkert sier noe om at det er tilgjengelig, mange kan like det uten at det er for ubehagelig. Mens å legge til sterkt understreker at det ikke er noe glossy og lettvint. Sammen signaliserer de at noe er kvalitet.

– For å knytte dette mer til barn – kunnskap og refleksjon vil til en viss grad gis mindre plass i barnekunsten fordi barn stort sett har mindre kunnskap og lavere refleksjonsnivå enn voksne. Kan det være legitimt at vi fokuserer mer på estetisk opplevelse og følelsesmessig erfaring ved å bruke ord som sterkt og vakkert når det gjelder de unge?

– På en måte ja. Men det er ikke noen unnskyldning for å bruke upresise ord. Barnekulturen skal jo være tilgjengelig for barn, men språket om den skal være like nyansert og presis som om voksenkulturen. Man kan, og bør kanskje, finne andre uttrykk, men selve innholdet i dem er det ikke noe i veien for at man er opptatt av, sier hun.